A writers rant

Jeg fant tilbake til min trøst i barndommen.
Tilbake til bøkene, til det som hjalp meg vekk fra virkeligheten og inn i noe fantastisk...
Man kan nok ikke leve evig, man kan ihvertfall ikke styre livet sitt 100%, men mine drømmer kan ingen styre.
Ingen kan styre mine følelser for meg eller det jeg skriver. I denne verdenen er jeg fri og jeg har aldri følt meg mer levende som når jeg gikk tilbake til bokverden.

Det eneste som toppet det hele var å lage mine egne bøker, fra min egne frie fantasi og samtidig vokse som menneske og finne ut av hva jeg vil og ikke vil.
Det jeg har gjennomgått og menneskene jeg har møtt oppigjennom har formet bøkene mine på forskjellige måter, måter jeg aldri ville vært foruten.
Jeg kan kanskje ikke leve evig, eller bli husket av så mange som jeg ønsker, men jeg kan etterlate mine verk til de som vil lytte.

Gjennom det jeg skriver får jeg en form for terapi for tingene jeg frykter, jeg blir bare så gammel jeg selv vil og kan skape de opplevelsene jeg så sårt lengter etter.
Jeg har en frykt for å bli gammel, skjønner dere. Eller kanskje ikke det og bli gammel i seg selv, men å miste min ungdom og bli uattraktiv og ensom.
Ser ikke ned på andre for å bli eldre, det er helt naturlig og attraktiv kan man være uansett! En god personlighet, et fint smil og en god sjel lyser gjennom tross alderen din.
Det er bare noe med usikkerheten min som gjør meg sårbar på min egen aldring, fordi jeg er redd hvordan andre tar meg når jeg blir eldre...og den største frykten er å ikke ha noen ved min side og være helt alene.

Nå er jeg 20 år, som fortsatt er ungt... Men for meg føler jeg meg gammel.
Det kan ha noe med at jeg lenge har følt meg annerledes enn andre og til tider mer moden for alderen.
Vil på en måte være ung og dum, som jeg også har gjort meg til, samtidig som jeg vil ta meg sammen og oppføre meg slik hodet mitt egentlig er.

I bøkene mine har det ikke noe særlig betydning at det ikke er ekte, for det føles mer ekte der og da enn mye annet som har vært ekte.
I mine bøker velger jeg selv om jeg blir såret, eller om jeg er noen helt andre.
Jeg husker den lille triste jenta som ikke ville gi bøkene en sjanse, for det virket kjedelig, tidkrevende og meningsløst. Setningene var liksom så lange, skriften så liten og boken så stor og skummel.
Men det sekundet hun gikk inn for det fant hun en ny verden som gjorde henne våken til langt på natt for å fullføre bok etter bok.

Hun begynte og se for seg kapitler i hodet mens hun gikk rundt for seg selv ute. Hun var en rar unge med mye tanker og følelser, men det var jo bare sånn hun var.
Denne jenta var jo selvfølgelig meg, som dere kanskje har forstått... eller ikke, det er uansett ikke så viktig. Poenget er at jeg hadde mye å gi, men følte det ikke strakk til. Det kan vel flere kjenne seg igjen i? Spesielt om det er noe man virkelig vil klare og gjøre bra. Har alltid følt at jeg ikke klarer ting, ikke er bra nok og aldri kan bli det uansett hva jeg gjør.
Har i ettertid opplevd å klare ting jeg aldri ville trodd, ved å jobbe med det og tro på meg selv, men det er neimen ikke lett som regel. Det tok meg mange år å få den lille troen jeg faktisk har oppnådd på meg selv og mine prestasjoner nå. It's still a work in progress!

Etterhvert stoppet jeg å lese bøker i flere år, er først nå i det siste jeg har tvunget meg selv til å gi det en sjanse igjen.
Vet ikke hvorfor jeg unngår det så mye når jeg egentlig liker det så godt og vet at det gir meg så mye bra.
Det er egentlig det jeg gjør med så og si alt jeg liker best og innerst inne vil, unngår det fordi det er så slitsomt.
Sannheten er at jeg er for redd til å møte meg selv... den jeg virkelig er og godta meg selv.
Jeg er og redd for å gjøre en innsats og risikere nederlag etter nederlag før jeg kanskje vinner. Ekte vinnere gir ikke opp, og det er det jeg må stoppe med. I quit before I even give it a decent try.

Ikke nok med det, jeg er en sucker for andres meninger om meg og hva jeg burde gjøre... Jeg må lære og stå opp for meg selv, og ikke la noen hindre meg fra å jobbe mot mine drømmer.
Når det kommer til forhold, er jeg flink til å gi blaffen i andres meninger om hvem jeg er sammen med, men når det kommer til mine ønsker, drømmer og meninger er det mye vanskeligere... Det er til og med hakket mer sårbart enn hvem jeg velger å dele livet mitt med, og hvorfor jeg føler det slik vet jeg ikke.
Går vel på selvtilliten i det store og det hele.
Se neste verk: Til de frie og intelligente

A writers rant

Pernille Augustson

Pernille Augustson

1 måned, 1 uke siden (138 besøk)

Noe jeg fant blant mine notater som jeg skrev i fjor, så jeg bestemte meg for å dele! Kom gjerne med tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk! :)

Kommentarer

Mer av Pernille

Andre i kategorien tekst