Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk på dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.
Se neste verk: Vega

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

Liv-Christine Hoem

Liv-Christine Hoem

8 måneder, 2 uker siden (300 besøk)

Dette diktet er fremdeles i redigeringsprosessen, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger.

Kommentarer

  • Marina Popovic

    8 måneder, 1 uke siden

    Hei LIv-Christine, takk for diktet. Jeg syns det har en veldig spennende struktur, som støtter grunnfølelsen jeg får av en åpenbaring, en gjenfødsel, en ny start. Det er som om diktet "klatrer", ved at du starter i det nære; kroppen, huden og arrene. Så beveger du deg videre til et monumentalt byggverk som referanse, som blir stadig høyere, helt til vi når solen. Samtidig er siste bildet tilbake hos kroppen og huden og du knytter det fint sammen med starten. Kan du etablere de forskjellige bildene tydeligere for å støtte stemningen og følelsen i diktet? Noen passasjer er veldig forklarende og jeg skulle gjerne sett/følt/sanset de bildene du referer til tydeligere. Og kan du bruke formen på teksten til å støtte diktet videre? Du starter med et langt avsnitt, og gradvis blir de kortere og kortere, og dette gir meg en følelse av bevegelsen man gjør når man reiser seg på tå eller strekker seg. Blir spennende å lese redigert versjon!

Mer av Liv-Christine

Andre i kategorien tekst