Det har vært en glede å få velge månedens talent på Trafo i april. Det har ikke vært mangel på verdige kandidater, og bredden i kunstarter har vært stor. Fra de ytterst personlige diktene til forskende og abstrakte verk innenfor billedkunst og installasjon.

Mange av arbeidene gjorde inntrykk, og de beste røsket godt tak i både følelsene og tankene mine. Av verkene som skilte seg ut var det Ine Sætre sitt dikt ”du dætt ut – ” som stakk dypest og satt lengst, og med det ønsker jeg å kåre henne til månedens talent.

Diktet tar for seg tilstedeværelse eller mangel på det; man sitter og soner ut blant venner – ølsøl og latter maler fra første setning en varm setting. Ved å bruke ”du” i stedet for ”jeg” føles det som om det er min egen tilstedeværelse som skildres, eller en annen rundt bordet.

Av en eller annen grunn forsvinner man fra omgivelsene, trekker seg unna og det er bare ”kroppen” som faktisk sitter i situasjonen. Skildringen av hvor man har blitt av (”kasta ut, blei du, kasta ut av kroppen, kasta ned i havet, og no synk du, synk, du synk, heilt ned, du synk helt ned.”) er leken og energisk, plutselig renner ordene av gårde. Jeg kjenner her et røsk i sjela og en undring over hvor fint det er at vi kan vandre så langt fra oss selv. Og hvor fint det er at kunst kan minne oss på dette.

Ine Sætre lykkes i å ta for seg et ekstremt hverdagslig tema og gjøre det til noe magisk. Bruken av dialekt er også veldig forfriskende, det gir et personlig og geografisk preg som styrker diktet som helhet.

Diktet får sin naturlige fortsettelse i ”- du dras tilbake”, men det magiske og absurde mangler her, og jeg er glad for at ”du dætt ut – ” fikk stå for seg selv. Nesten så jeg skulle ønske at man ikke trengte å konkludere med: ”og du e ikkje længer tilstede i rommet. Du høre ikkje ka som blir sagt.” Selvfølgelig gjør jeg ikke det – jeg synker mye heller i havet, kasta ut av kroppen.

Jeg gleder meg til å lese mer av Ine Sætre!

Iain Forbes