Menneskets "uendelige" muligheter -en filmanmeldelse

Kjære Benjamin
Våre hjerteligste gratulasjoner til deg og den fullførte Bachelor graden din på Filmskolen i Gøteborg. Vi er så stolte av deg! Morfar og jeg ønsker deg tvi tvi med dine gleder og ansvar som følger med dette.
Vi er svært glade i deg og ønsker deg alt godt for dine valg videre i livet.
Klemmer
fra
mormor og morfar,
Ps! Vi vil gjerne vise deg en anmeldelse morfar fant i Aftenposten i forrige uke, tenkte det ville vært spennende lesning for deg!

Menneskets «uendelige» muligheter
 Andreas Dalstø anmelder Faust» av regissør Darron Aronfonsky
Eventyr/mystery/drama
Aldersgrense: 15 år
3t. 7 min
Med: Jim Caviezel, Sam Clafin.

Av og til kommer de største filmopplevelsene fra uventet hold. Jeg forsto ikke Aronfonskys første film «The Fountain»  da den hadde premiere for snart 12 år siden. Den slet med å nøste på plass den røde tråden og gi svar på eksistensielle spørsmål som ble bragt på bordet. Denne gangen tar han for seg et av litteraturhistoriens største forfattere, som kvalitetsmessig rager side om side med William Shakespeare. Wolfgang Von Goethes «Faust » har overraskende nok ikke blitt viet mye direkte oppmerksomhet i populærkulturen. Likevel har boken hatt innflytelse på en rekke forfattere og filmskapere. Skildringer av de kristnes farefulle vei mot frelse er både tankevekkende og fascinerende. Aronfonsky satser virkelig tungt med sitt nye prosjekt, og denne gangen kan jeg trygt si at jeg ble revet med.



Mennesket i sentrum

Filmen finner først sted i barokkens Tyskland. Den 70 år gamle legen og vitenskapsmannen Faust (spilt av Jim Caviezel, kjent fra Greven av Monte Cristo  og Jesus siste Lidelser ) vandrer krokbøyd og urolig gjennom et folketomt kvartal i regnet.  Han tviholder på et pergament med skjøre, aldrende hender. «For et mesterverk mennesket er, så opphøyet i sin fornuft, så ubegrenset i sine evner, hvisker han drømmende. Slik starter filmen, med en kort referanse til Shakespeares Hamlet. Både Faust og Hamlet prøver å grave dypere rundt spørsmål knyttet til meningen med menneskets eksistens. Hamlet – sitatet bygger på optimisme rundt menneskets roller på jorda, mens Goethes «Faust» er mer skeptisk og drøftende.  Faust et menneske med betydelige medmenneskelige og intellektuelle attributter. Men i det filmen åpner, opplever Faust at hans begrensede erfaringer fra det jordiske livet er mørke og til å gråte av. I Barokkens samfunn preget av lokale regler, tradisjoner, over-høytidelighet, sykdom, død, medisiner og tykke bøker, møter vi en mann på søken etter et liv som i større grad vender tilbake til en hverdag preget mer av ansvarsløs uforutsigbarhet, der han kan handle uten å ta stilling til hva som egentlig er rett å gjøre. Med et ønske om et fullkomment liv uavhengig av moralske retningslinjer og «meningsløse» studier griper han muligheten da han møter og selger sjelen sin til Djevelen (sterkt spilt av Sam Clafin, kjent fra Hunger Games  og Et helt halvt år ). Satan introduserer en banebrytende mulighet for ham, en «evig», hensynsløs og eventyrlig reise gjennom verdenshistorien og ekskursjoner til demonverdenen.    


Kinolykke
«Jeg setter ingen grenser. Gled deg over alt!» utbryter Djevelen i en scene. «Så ubegrenset i sine evner,» sier Hamlet. Er det regissøren som lanserer sitt ambisjonsnivå for filmen direkte i den setningen? I alle fall er ikke Aronfonskys «Faust» en film man kun ser -  man fengsles av den. Kanskje ikke med vakre ord og søt musikk, men blendet gjennom en tre timers øredøvende eksplosjon mot sansene der man blir sugd inn i den evige kampen mellom det gode og det onde. Filmen har tydelige overganger og sceneskift, vi forflytter oss fra Hekse sabbater i den mørkeste middelalder til drømmende romantikk i Renessansen, og videre tilbake til heftige hær-slag i Antikkens Hellas. Her spilles det storslagen bass -musikk, her lekes det med sjangre. Aronfonsky skaper virkelig en cocktail av inntrykk som varierer med kontrastene fra den fargerike, greske gudeverdenen til de kalde mørke gatene i barokkens Tyskland. Han sikrer suksess gjennom unike, men skremmende, konturer av landskap. I tillegg utøves en filmteknikk som jeg sjelden tidligere har opplevd i kinosalen. Her er det tydelig at protagonisten leker Gud, men scenene blir likevel aldri krydret så mye at de blir for svulmende. Jim Caviezel blir heller ikke overdøvet av det visuelle i rollen som Faust, tvert imot bidrar innrammingen av lyd, lys og bilder at han etser seg fast i pannelappen. Han tilbringer mye tid alene med kameraet, og imponerer med sin følsomme tilstedeværelse og utrykksfylle mimikk i ensomheten.

Filosofisk
Ikke bare særpreges Aronfonskys film av udødelige temaer som narsissisme og ekstrem individualisme, han klarer også å så tvil rundt livssynet til menneskehistoriens kanskje mest innflytelsesrike poet og tenker, William Shakespeare. Her testes bokstavelig talt hans uttalelse om at mennesket fortjener å bli opphøyet til noe majestetisk, evnerikt og praktfullt. Dette er ikke en fornektelse av Shakespearsk tankegang, slett ikke, filmen bare viser at intet filosofisk tankesett kan bli dratt for langt i en retning. Vi blir kastet inn i et abstrakt univers som både er så menneskelig og samtidig umenneskelig at det er vanskelig å fatte. Regissøren makter ikke bare å fiske opp en storslagen filosofihistorie og feste den til kinolerretet, han foretar også et dypdykk i menneskenes moral og drøfter Shakespeares ideer om vi virkelig har rett til å utnevne oss selv til engler i handling. På sett og vis kan filmen være et indirekte svar til dette spørsmålet.


Aktuell

«Faust» er en tankevekkende og til dels samfunnskritisk observasjon. Temaet er viktig. Bak linjene prøver Aronfonsky å vise oss hvordan et i utgangspunktet liberalt og individualistisk menneskesyn også kan endre seg til å bli altfor hjerteløst og egosentrisk. I mange hundre år har mennesker blitt dratt mellom løftet om en uviss belønning i himmelriket og fristelsen til et jordisk liv der alle ønsker og begjær kan kjøpes. Det er bare en’ av flere ting som kommer godt med her. «Faust» stiller seg kritisk til Shakespearsk filosofi i Hamlet og skaper en mektig gryte av filosofi, filmkunst, tradisjonell humanisme, romantikk og djeveldyrkelse, samtidig som den moderniserer med den høyaktuelle problemstillingen identitetskrise. Filmen understreker at det moderne menneske mer enn noen gang har kunnet leve ut Hamlets idealer, samtidig som Goethes verdier blir stående kulissene som påminnelse for konsekvensene hvis det tar steget for langt i forsøk på å gjøre seg guddommelig.  

Andreas Dalstø.  

Se neste verk: Til de frie og intelligente

Menneskets "uendelige" muligheter -en filmanmeldelse

christian ryssdal

christian ryssdal

6 dager, 6 timer siden (94 besøk)

En fiktiv filmanmeldelse inspirert av Goethes "Faust"

Kommentarer

  • Marina Popovic

    5 dager, 3 timer siden

    Hei Christian,

    Takk for denne teksten, den er imponerene og overvelmende på mange måter.
    Jeg syns konseptet er veldig interresant og inviterende til å dikte videre på. Jeg blir nysjerrig på hvem Benjamin og Andreas Dalstø er. Når du blander noe fiktivt med ekte personer (som skuespilleren Jim Caviezel) blir jeg ekstra bevist på det konstruerte og det fiktive i innledningen. Derfor blir jeg også interresert i skaperen av denne teksten, som har frihet til å finne opp skjebner og ta de med inn i "vår" virkelighet. Dette konseptuelle meta-grepet er derfor vedig interresant og kommenterer samtidig på spørsmålene rundt Gud og skaperverk som du tar opp senere i annmeldelsen. Å bruke stolte besteforeldre som anslag er også veldig fint. Det er rørende, men samtidig er det en viss distanse mellom et barnebarn og besteforeldre. Det er en fin kontrast mellom den menneskelige, nære og koslige i det brevet representerer og mørkere tema som blir tatt opp i Faust. Således skaper det en ubehagelighet hos meg og jeg lurer på hva slags konsekvenser det får for Benjamin å bryne seg videre på Faust, djevelen og udødelighet, initiert av et uskyldig og velmenende brev fra besteforeldrene.

    Så til den fikive anmeldelsen.
    Du skriver veldig bra og engasjerende. Gitt at det er en fiktiv film, men med utgangspunkt i en kjent regissørs virke (feilstavingen av Aronfonsky/Aronofsky er et fin liten detalje), syns jeg du skaper en troverdig anmeldelse av den. Spesielt avsnittet "Kinolykke" fikk meg til å trippelsjekke hvorvidt dette var en ekte film.
    Du har også castet den fiktive filmen på en interresant måte, og dette er proppfullt av intertekstualitet og referanser.
    Jeg er litt nysjerrig på hvorfor du bruker så mye av plassen til å sammenligne Goethe med Shakespeare, og Faust med Hamlet, og jeg er ikke helt enig med deg i din beskrivelse av Hamlet. Men jeg vil gjerne høre hva du tenkte?
    Faust har også hatt enorm innflytelse på andre kunstverk, også popkulturelle, den kontekstualiseringen og det det perspektivet savnet jeg litt.

    Men jeg syns dette var kjempespennende. Jeg tenkte også ummidelbart på Siri Hustvedts ”What I loved” og hvordan hun bygger opp fiktive forfatter- og kunstnerskap rundt karakterene sine i denne boken. Kanskje du finner noe interresant i hennes forfatterskap.

    Du skriver også på profilen din at du er interessert i en videre utdannelse som kobinerer teori og kreativitet, og med denne teksten lover dette godt!

    Alt godt,

    Marina
    månedens gjestementor

Andre i kategorien tekst