Gnist

Du sa meg at i mine øyne så du ingenting for bare mørke.

Jeg tror mange sitter i mørket. Hele tiden. Alene. At man sitter der, hutrende med fuktige kvister og morkne stubber. Kanskje er det så kaldt at man allerede er blitt nummen, at man bare venter. Det går helt fint. De overlever det. Om man kan overleve uten å leve.

Så har du noen, Prometheus sønner og døtre, som har stjålet hellig ild fra gudene. De brenner som gamle, utrevne avissider og bjørkenever i peisen, uten å helt vite hvordan ilden tok plass i dem til å begynne med.

Jeg føler meg som de første menneskene på jorden. Jeg jobber iherdig, benytter meg av hverdagens friksjon, tvinner pinner og slår stener til fingrene er såre og blodige, for å fange en gnist. Deretter kaster jeg meg på kne, blåser forsiktig og fôrer håpet med tørr kvist. Ilden som blusser opp varmer mitt indre hulrom, lyser opp, avdekker runer og helleristninger i min hardeste kjerne. Og jeg lever på øyeblikkets knivsegg til jeg sovner i varmen fra de dansende flammene.

Dypt i mine mørke øyne er jeg kun en gnist fra å stå som en lysende fakkel foran deg.
Se neste verk: Vega

Gnist

Jørnar Handsen

Jørnar Handsen

4 uker, 1 dag siden (135 besøk)

Hverdagsskildring, om å leve.

Kommentarer

Mer av Jørnar

Andre i kategorien tekst