Spørsmålene jeg tok med meg når vi dro var de følgende: 
"Hvordan kan man forholde seg som kunstner til menneskelige skjebner og tragedier som resultat av krig, vold, flukt, miljøkatastrofer og urettferdighet? Kan man det i det hele tatt? Kan man la det være i det hele tatt? Bør man heller bytte ut ordet «kunstner» med «menneske»? Kanskje er hele professjonaliserings-tankegangen sykt. Må man muligens sette kunstnerskapet til side når det kommer til stykket eller er det akkurat der det ligger muligheter for å behandle, transformere og handle, til tross for paradokser etiske dilemmaer og den følte maktesløsheten gjøre noe som gir mening og hva ville det være i såfall, hva ikke, og hvor ligger det grenser for dette?