Ikke stol på bølgene


Han surfer på bølgene uten surfebrett. Bølgene er store og skummer på endene slik at havet blir hvitt. Som toppen i glasset i et ølglass. De vokser større og størst. De drar han inn mot land.
Han har vært på denne stranden hver dag i tre dager. Han har kartlagt hele området. Hvor det er grunt, hvor det blir dypt, hvor han ikke kan stå, hver minste stein. Han kjenner denne stranden nå. Han søker det salte havet. Hører på havet. Hører til havet. Han stoler på havet. Der er han fri. Han føler seg ikke tung, føler seg ikke lett, sulten,  mett, stresset. Han er avslappet i havet, i hver enkelt muskel. Han svelger det salte vannet og tisset strømmer ut. Han gir og havet gir. Det er et fint og stabilt forhold. Ren ro. Uansett hvor urolig bølene er. Og i kveld er de mer urolig enn de noen sinne har vært.
Han er naken. Ingen andre enn han og havet er til stedet. Havet er nakent og han er naken. Knærne, magen skraper mot småsteinene i sanden, skrubbsårene vokser i likhet med bølgene.  Nesten like stor. Det er det han i alle fall tror. Dette er ekstremsport. Eller det er det mest ekstreme han har vært med på. Han rives inn av bølgene, løper mot dem igjen og stuper ut i dem.  Han rives inn, løper og stuper ut. Rives inn, løper og stuper. Han vet hva han gjør. Han har kontroll over pusten, over kroppen, over bølgene og over sanden. Dette er tillit. Det er bare fantasien som setter grenser. Tror han.
Han drives mot venstre  og terrenget under han endres. Men, han stoler på havet og hiver seg sammen med det hvite skummet. Han reiser seg løper et par skritt før han hopper opp. Hodet viser retning i hoppet. Hendene ligger langs kroppen. Han vet hvor det blir dypt og hvordan sanden ligger. Tror han, men bølgene er sterk, mye sterkere enn han.
Han begynner å nærme seg vannoverflaten. I en prektig bue fører han hendene over hodet.
Bølgene har fraktet en stein En ganske stor stein. Som ligger i sanden i vannet.
Hodet ligger under armene, en teknikk han har funnet ut fører han dypere ned i vannet, lengre ned i bølgen. Og akkurat denne gangen skal teknikker være imot hans fordel. For i det han treffer skorpen treffer hodet steinen.
Han dør. Umiddelbart.
Han driver ut, ut sammen med det hvite skummet. I ett med det hvite skummet. Opp og ned med bølgene.



Noen dager senere blir han funnet. Nå ser han også ut som det hvite skummet. Han har blitt hvitt skum.
Isteden for å la han bli, tar de han opp. Likhuset ordner han, grer håret i en klein sleik. De kler han i klærne familien har bestem han skal bli gravlagt i. En svart dressjakke, hvit skjorte og rødt stramt slips. De har sørget for at han ser ut som han gjør på bildene de har fått av han. Slik alle husker han.  Også ser familien han en siste gang. Gråter en salt tåre som lander på hans kalde kinn, men som blir strøket bort.
Så begraves han, under 6 fot med jord.

Se neste verk: Dikt, uten navn

Ikke stol på bølgene

Ingrid  T. Schanke

Ingrid T. Schanke

4 uker, 1 dag siden (156 besøk)

Skrevet i løpet av fem minutter. Ingen redigering.

Kommentarer

Andre i kategorien tekst