Danser med ulver


Etter en søvnløs natt griper en jente etter hodegjerdet til sengen sin og faller i stedet ned på gulvet med et stønn. Gutten stirrer endeløst og med et overrasket uttrykk. Hun ler selv om hun hovner opp på baken.

Det var lett å la seg rive med.  

Jennie på sytten og et halvt var blant de siste som ankom festen. De mørkeblå veggene innenfor inngangspartiet gjorde det vanskelig å skjelne skikkelsen som hadde trukket inn i varmen bak jakkene og skoene, der den sto nysgjerrig for å ta imot henne. Bassen fra stuen overdøvet ulingen fra av snø, vind og fikk blodpumpa til å slå forventningsfullt. Etter å ha dunket snøen av skoene tørket hun den våte snøen fra ansiktet, satte seg ned i knestående for å ta av seg de høye hælene og ventet med å møte vertens blikk før hun hadde reist seg sakte opp for å henge av kåpen.
«Har du leg,» spurte skikkelsen hest og trådde et skritt frem som om hun skulle kunne studere ham bedre.
Gutten var høyreist og mørkhåret, skjegget samt bowlerhatten han hadde på svaie gjorde helhetsinntrykket av ham et par hakk «harry», hvis man tok resten av antrekket i betraktning.
De stirret på hverandre i taushet et lite øyeblikk. Jennies blikk var mer fortumlet og overrasket, selv om hun riktignok ikke kjente verten og aldri hadde vært i akkurat disse traktene før. Hun skulle til å bevege hendene klønete tilbake til kåpen som hang på forhenget da en til gutte- stemme bak dem utstøtte en høy, bløt latter.
«Du må ikke skremme hun bort, Andre’,» blunket den andre gutten og målte Jennie fra hodet og ned med øynene. «Spesielt ikke sånne smellvakre baaabes som det her,» knegget han og pekte.
Denne attenåringen var litt spinklere, et hode høyere enn henne og rak i ryggpartiet som en stolt hane. Øynene hans var isblå og minnet Jennie om en jaguar som nettopp hadde fått innskytelse om hva den skulle spise til kveldsmat. På tross av sibirstormen utenfor, var vedkommende ikledd en turkis Hawaii skjorte som gjorde det krevende for vår nye venninne å holde latteren tilbake. Diskret kløp Jennie seg i låret, men uten å fjerne blikket en millimeter.
«Vi kan’ke bare la hvem som helst komme hit,» responderte Andre’ tørt og gnidde fingrene irritert over skjeggstubbene i ansiktet. «Hvem er det du kjenner her?»
Jennie stotret fram en løgn, Andre’ nikket mer godtroende, hun smilte svakt men høflig til sitt nye fargerike bekjentskap før hun snublet seg videre gjennom entreen forbi blankpolerte sko og Canada-Goose jakker. Blikkene deres hang igjen på henne.
De spilte Schoolboy Q i stuen. To blonde gutter ved skapene hevet blikket fascinert da Jennie bega seg nølende inn på kjøkkenet. Det knaste litt under føttene hennes, og hun måtte fjerne blikket et øyeblikk for å gni av seg potetflak som hadde festet seg klebrig på skoene. Fire gutter satt dystert nedsunket på gulvet og vekslet på hver sin Corona flaske.  En av dem prøvde å kvele et rap. Hun tuslet uinteressert forbi dem og dro i hanken på kjøleskapet. Døra rikket seg ikke. Hun dro igjen, hardere denne gangen, den ga fra seg et knekk og hun ble stående igjen forbauset med dørhanken i hånden.             
Forsiktig flyttet hun blikket til venstre der de eldre guttene veksla på Corona flasken med tomme blikk, deretter raskt til høyre mot skapet der de to andre guttene sto. De var heldigvis borte. Hun la fra seg hanken varsomt på det sure tregulvet og bega seg gjennom døren som sto på gløtt i enden av rommet.
I hallen var det nå russesanger på full guffe, likevel var ikke stemningen like anspent som på sammenkomster Jennie hadde vært på tidligere dette nyåret. På divaen valset en lavvokst jente frem og tilbake, frem og tilbake, hun gliste forventningsfullt til henne med gule tenner da hun smøg seg varsomt forbi. Hun trakk etter hvert til seg flere nysgjerrige blikk. Jennie prikket en fyr vennlig på skulderen og spurte om han hadde noe ekstra drikke. «Yes yes,» smilte fyren og rakte henne en iskald Heineken. Jennie takket fornøyd, tuslet et par skritt videre før hun endelig fikk øye på en brunette som het Anna.
 Halvannet år i forveien hadde Jennie matchet med en jente på Tinder. Hun hadde ivrig innledet samtalen deres med en original «icebreaker» som jenta hadde reagert på med godt lynne. På tross av en frisk samtale som utviklet seg med snap-utveksling, hadde kommunikasjonen forståelig nok avtatt gradvis etter et par dager. Et par måneder gikk, en skoledag da Jennie gikk gjennom Instagram-veggen på Iphonen fikk hun øye på et bilde av en rødhåret jente på kullet over som bestevenninna hadde likt. Hun trykket likegyldig på taggen av vedkommende og kom inn på en offentlig profil med 94 bilder. Lengre nede på listen fikk hun øye på et gammelt bilde, en venninne av vedkommende som hun hadde tilbrakt en weekend med på Hvaler for to somre siden. Brystet hennes trommet urytmisk da hun klikket på hasjtaggen og kom inn på privat- profilen til en jente som etter øyet å merke bodde med panorama utsikt på andre siden av byen.  Det var henne.
Etter mye nøling og grubling, stalking, kartlegging og søvnløse netter hadde hun atten måneder senere ved hjelp av en erklæring på sosiale medier blitt opplyst at det skulle holdes en fest for kullet over henne på en adresse som bare lå bare halvannen kilometer unna huset til Anna, borte på den andre siden av byen. Hun hadde etter mye neglebiting tatt t-banen frem til sentrum, spist et anspent måltid på Mac-burger før hun deretter hadde tatt buss via to stoppesteder frem til ankomststedet klokken halv ti i bitende januarkulde.
Anna Espenes la ikke merke til blikket hennes. Det var heldigvis ikke et fnugg av gjenkjennelse. En venninne som het Selma kom gående bort til henne mens bassen banket gjennom rommet som lyden av en tung galei tromme. G-å u-t, kunne hun se at Selma spurte. Anna nikket bekreftende, hun var så søt når hun nikket slik. Jennie drakk et par slurker fra boksen, ventet et par sekunder før hun fulgte etter dem, ut gjennom terrassedøra som da sto på gløtt.
Verandaen var sterkt opplyst fra noen lykter som ruvet over de unge gjestene. Da Jennie lukket skyvedøra avtok musikken til en behagelig dunking i bakgrunnen. Temperaturen der ute var langt verre. Jakken og skoene hadde han lagt igjen i gangen. Hun stilnet og lyttet konsentrert til stemmene som omga henne. Etter samtalene å dømme var det flere av dem som ikke kjente hverandre. Noen meter foran henne var det en gruppe på tre jenter og to gutter som konverserte mer fortrolig enn de andre på verandaen. «Det skjedde med ham på tentamen i fjor også. Vi hadde bare åpna pc-ene liksom før Theodor falt ned fra pulten og ble liggende. Tobias og de andre måtte selvfølgelig lage så mye drama.»
«Dette virker som en interessant samtale,» skalv Jennie forsiktig med armene i kors. Gutten med ryggen imot tok et høflig steg bakover for å si join the club mens to av jentene smilte varmt til henne. «Vi snakket nettopp om en vi kjenner med hjerteproblemer,» oppsummerte hun ene litt spøkefullt før de bega seg ivrig tilbake til emnet. En felles bekjent av dem hadde lenge slitt med dårlig hjerte som spesielt hadde gitt utslag under høyt adrenalin. Bare det siste året hadde vedkommende to ganger blitt lagt inn på akutt avdeling etter at hjertet hadde stoppet opp. En gang under tennistrening om kvelden, andre gangen under tentamensforberedende i nynorsk.
Ironisk nok kjente Jennie pulsen slå som en alarmklokke. Hun pustet rolig med magen og speidet diskre over hageterrassen, mens lyset strålte over dem som på en teaterscene.
 Anna sto omgitt av fem brisne gutter som seg imellom kjempet en intens kamp for om å komme til ordet. Det virket som om venninna hadde forlatt henne.
«Er ikke Theodor på festen nå, sånn by the way?» «Jo, Andre’ tok sjansen på å invitere ham, han sier at hjertet og så videre er blitt bedre nå.»
«Det er kanskje litt psykisk også,» fikk Jennie presset frem, «han er kanskje en fyr som blir lett stressa?»
Jentene smilte skjevt. Guttene lo forsiktig.
Hun ble stående og betrakte dem i kulden, som et spørsmålstegn. Så ble de avbrutt av en raspende stemme.  
«Noen- noen har ødelagt kjøleskap-døra!» hveste Andre’ og slo ut med armene fortvilet. «Jeg kom inn på kjøkkenet for å hente kalinka, så lå de-n bar-e der.» Han bannet intenst.
«Ne-ei,?» lo den ene jenta og vendte blikket mot huset. Resten vekslet et uinteressert blikk og den lille sirkelen løste seg opp.
Jennie nølte en stund før hun trasket alene tilbake til stuedøra. Musikken gikk i jevn og behagelig rytme. Mens hun sto ved den åpne inngangen og studerte den lille svermen av dansende ulver kjente hun at en myk hånd prikket henne forsiktig på ryggen. «Jeg skal inn,» hvisket Anna forsiktig og smøg seg smidig forbi henne som en katt. Øynene deres møttes ikke. Hun ble stående for å se om de fem guttene bega seg etter henne, da ingen kom lukket hun døren og bega seg betatt etter henne og inn mot den varme melodien.
Jenta sto avslappet allerede i andre enden av rommet, hun pratet med venninna, svingte vekselsvis passende med hoftene til lyden som ble pumpet ut av høyttalerne på veggen i kraftige støt, bak en hinderløype av adrenalin-sprudlende sjimpanser. Hun fant seg en komfortabel positur der han ble mystisk stående og sippe fra Heineken-boksen, samtidig som hun konsentrert holdt blikket fast rettet inn mot hjørnet der Anna sto så uskyldig, parat som en leopard hvis øynene deres skulle få kontakt.
Det fikk de. Hun prøvde ømfintlig å sette seg inn i de sterke, grønne øynene hennes og åpne henne som en nysprettet bok. Dette hadde hun ventet på i måneder, uker og dager. Da Anna la merke til henne, først fjern i blikket, følte Jennie seg som en Romeo som befant seg i Capulets maskeradefest, det var Julie som sto i enden av rommet. Anna løftet hodet en gang til, som om hun hadde sett noe hos henne som tirret nysgjerrigheten hennes. Jennie hevet ølen sin til hilsen.
Musikken skiftet på ny. Bassen ble mer mystisk og pirrende. De fjernet ikke blikket fra hverandre. Øynene hennes nynnet svakt til musikken, syntes Jennie. Igjen begynte Anna å svinge elegant med hoftene i takt. Kruset rundt leppene hennes var som fløyel. Da musikken bygde seg opp, hadde hun vendt seg om, hvisket et par ord til venninna, lagt ølen sin ømt på plass, gått fremover gjennom mengden som for å spørre: Skal vi danse?
Med en følelse av uvirkelighet hadde hun sett henne nærme seg. Vår unge venninne følte seg som en dypvannsbombe, der det bare var et spørsmål om tid før den detonerte. Svimlende så hun ansiktet til Anna Espenes komme nærmere.
Jennie skvatt da en hånd tok tak om skulderen hennes. Hva- Hun snudde seg automatisk og sto ansikt til ansikt ved gutten med Hawaii-skjorten.  
Alt skjedde før låten var omme. Guttens isblå øyne stirrer dypt inn i hennes. Slik ble de stående et øyeblikk, før fyren gjorde en krusning med leppene, strakk hånden opp i lufta og begynte å knipse rytmisk til musikken. Jennie forsto hvor dette bar hen. Hun skulle til å ta et langt skritt vekk da gutten hadde dratt henne inn i et kraftig favntak som var umulig å bryte seg løs fra. Fanget som av en blekksprut i det sterke grepet hans. Fortvilet prøvde hun å skyve seg vekk, men gutten holdt fremdeles kraftig rundt henne. Omsider kom Jennie seg løs, men ikke uten å dytte fyren sint fra seg, nesten så han falt bakover med ryggen på det mørke tregulvet.
Hun så seg til venstre, deretter til høyre. Det virket som at ingen hadde notert det merkelige opptrinnet. Anna var forsvunnet.
Fortvilet fant Jennie fram til gjestetoalettet. Hun vridde nøkkelen omhyggelig og stirret lenge på den bleke jenta i speilet. Etter en liten stund skrudde hun på springen og drakk grådig før hun tørket seg rundt munnen med kjole-ermet og låste opp døren før noen begynte å røske i håndtaket.
Det var ingen utenfor. Hun bega seg vaktsomt gjennom gangen og tilbake til kjøkkenet der Anna sto med venninnen og lette rundt i skapene over servanten. Hun prøvde å overse den brukne kjøleskapsdøra.
Anna smilte da hun kom. «Vi skal spille beer-pong nede i kjelleren,» erklærte venninna mens hun så seg rundt om i skapet, «men alle koppene er brukt.»  
«-Skal ikke være litt classy, da?» blunket Jennie da hun åpnet skapet med vinglass.
De så lattermildt på henne. Jentene var omsider med på leken, de tok glassene i en pose de fant i en skuff under komfyren, før de i stillhet bega seg ut på gangen. De åpnet en dør og gikk ned en smal, knirkete tretrapp på tretten trinn som førte ned til kjellerstuen.
De fire eldre guttene hun hadde sett på kjøkkenet tidligere på kvelden hadde flyttet seg ned, og satt nå slukøret inntil veggen på langs og vekslet på en knitrende Kims-pose mens de hikstende pekte og kommenterte taket som bristet ukontrollert. Bassen i stuen over hadde virkelig avtatt. Føtter trampet i takt og dunkingen over dem fikk Jennie til å tenke på marsjerende militærstøvler. Anna smilte nervøst før hun stilte seg bak det store bordet i midten av rommet, sammen med venninnen. De tok vinglassene ut av posen og plasserte dem stødig på bordet.
Det gikk opp for dem at de ikke hadde nok drikke. Venninna hennes forsvant raskt opp trappen for å «hente» en handlepose med øl som mest sannsynlig lå gjemt blant jakkene i entreen.   
Et minutt gikk. De to andre brukte tiden på å studere hverandre nysgjerrig over det lange bordet.
Venninna kom ned igjen bak henne, prikket Jennie på skulderen, rakte frem to øl og en bordtennisball, hvisket velbekomme før hun stelte seg side om side med Anna mens Jennie helte skummende Carlsberg ned i glassene uten å fjerne blikket fra dem.
 Så begynte de å spille.
Jennie traff på det første «skuddet», ballen gikk i en fin bue gjennom luften og landet elegant i et glass som sto nærmest venninna med et plopp.
Selma skulte ironisk mens hun plukket ut ballen og løftet glasset for å drikke.
Det var Annas tur.
 Hun siktet godt men traff kanten av glasset. Jennie formet ansiktet en medlidende grimase før han bøyde seg ned under bordet for å plukke ballen.
«Ka-kan jæi få bli med?»
 Hun reiste seg overrasket opp. En av de eldre gutta hadde reist seg opp, sto nå rett bak henne og gynget som en trehest. Jennie så spørrende over til jentene, de nikket bekreftende og hun rakte motvillig frem ballen. Som om han kunne bli mer full, tenkte hun stille. Fyren lyste opp, stelte seg i en dramatisk positur ovenfor bordkanten, smalnet øynene, siktet, kastet ivrig-
Og bommet.   
Etter hvert begynte også de to andre jentene å treffe. Med et’ unntak lot Jennie sin midlertidige kompanjong drikke hver gang motstanderen traff. De spilte omtrent 25 minutter. Til slutt innså gutten at de hadde tapt. Fyren rapte høyt, vinket adjø til jentene, sjanglet fornøyd bortover gulvet og sank nedslitt blant de andre guttene langs veggen.  
Anna åpnet mobilen og hvisket noe i øret til venninnen. Selma sperret øynene opp. De tuslet mer eller mindre stødig rundt bordet med en litt skuffet mine, der Jennie sto rolig og så spørrende på dem. Anna tok ordet.
«Venninna mi blir henta nå. Du kan bli med ut hvis du vil?»
Så klart ville hun det. «Blir du her?» spurte hun, som om det var en hyggelig oppfordring.
Det gjorde hun, svarte Anna.

Etter å ha klemt farvel med Selma og sett bilen frese av gårde, kunne hun kjenne blodet boble som fra en kasserolle da Anna for første gang rakte frem en myk hånd og silte fingrene sine fast i hennes.
«Bor du langt herfra?» spurte Jennie og visste allerede svaret.
Med en lav, listende latter grep hun henne i hånden. Slik var det altså blitt.  
Hun ble nesten kvalm av opphisselse. De forlot innkjørselen, vekk fra ungdommene i det vesle huset, og banet vei før de en gang i blant stoppet opp, for å veksle ord, eller var det for å trekke inn duften av hverandre, duften av Anna virket sterkere fra før, for hun hadde henne og holdt på henne. «Er jeg endelig kommet hjem?» spurte hun seg selv engstelig. «Er det kanskje her jeg møter … henne?»
Til slutt skjedde en merkbar forandring hos vår unge venninne. «Anna,» hvisket hun utmattet da de hadde rundet to kvartaler.
«Hvordan vet du hva jeg heter?» Anna lo forvirret.
Da Jennie ikke svarte, men bare beveget leppene stumt, var det som om det gikk et kuldegys gjennom Anna.
Hun slapp hånda hennes. «Si det!»
Lenge og omstendelig søkte hun etter de rette ordene. Da Jennie ikke kom frem med noe mer bannet Anna stille og forlot henne der, ved en gatelykt i ettida om morgenen. Hun så matt etter henne.  
 Reisen hjem var mer enn lang nok.

Døren gikk opp.  Hun kom inn, gjorde et skritt og lot døra stå åpen etter seg. Natten var ikke veldig mørk, det var fullmåne, og store skyer jaget forbi den av vinden. Det gjorde at lys og skygger vekslet der ute.  
 Jennie hadde omsider kommet hjem og så ut til å være meget trett. Alt var som stille i det vesle rekkehuset. Omsider sukket hun dypt.
Hun lukket døren og den ga lydløst etter, men kald luft strømmet inn i gangen. Vegguret tikket på veggen. Huset ga også fra seg et sukk.
Først da hun var kommet inn på det mørke rommet i annen etasje som vendte mot hagen bak huset, la hun seg flat på den blåmalte sengen, med ansiktet skjult i puten og slapp løs alt hun hadde inni seg. Som støtvise kramper drev gråten gjennom henne, krummet ryggen til en bue, fikk skulderbladene til å heve og senke seg mens hele skulderpartiet ristet og skalv.
Hun lukket øynene
«Neimen, Jenniebaby da,» hvisket en guttestemme.
Hun skvatt forskrekket og skrek høyt.
Han gliste bredt.
Det føltes som om noe hadde brutt forbindelsen nervene i bena. Jennie rakk bare å banne før gutten med Hawaii skjorten var borte hos henne og skjøv henne brutalt ned igjen i sengen.
«Kjærlighetens veier er uransakelige,» sukket gutten.
Jennie trengte ikke spørre om hvordan han hadde kommet seg inn på rommet. Et pust av kald vind ljomet stille fra det åpne vinduet bak skrivebordet hennes. Det var blitt en vane for henne å lufte før hun dro ut.
Slik ble hun liggende stivt for å lytte til at vinden blåste rundt huset.  
«Det var verdt å vente,» fortsatte han med et skjevt smil.
Så ble gutten sittende litt nølende over henne en stund. Han rynket pannen en smule.  -Pust inn dette her jenta mi, kommanderte han plutselig og la håndflaten forsiktig på Jennies hode. Det føltes som om hun gikk i oppløsning. Hun skrek taust mens mørket slukte henne hel.

Da hun våknet var hun lenket fast med to sett håndjern til sengens hodegjerde bare i ført truse. Lenkene gjør at hver hånd kunne bevege seg litt i det minste.
Vinduet over skrivebordet var lukket.  Persiennene var trukket ned.  Dynen lå i en krøllete buse på gulvet.
«Jeg beklager dette her. Det var ikke meningen at det skulle ende slik som … dette.»
Stillhet. En hund bjeffet i det fjerne.
Som om det var et signal, snudde han seg mot henne og la nøklene opp på kommoden ved siden av sengen, to knapt hørbare knepp.
Jennie rynket på pannen.
«Men ikke for å være cheesy liksom, men i krig og kjærlighet er alt lov,»
 Hun lukket øynene, som om hun kunne få stemmen hans til å holde kjeft på den måten. Da hun åpnet dem igjen, sto gutten ved fotenden, og underbuksen hans stakk ut som baugen på et skip. Eller i alle fall som en liten lekebåt.  
Det var som om han forsto et bruddstykke hva hun tenkte, for etter hvert utbrøt han et lite knis og vendte de isblå dyreøynene nedover. «Bare å bruke makt der nede altså. Riv og slit …  Så lenge du ikke brekker den tvers av slik du gjorde med kjøleskapdøren til Andre,» la han til og skar en smal grimase.
Hun gispet forbauset. «S-s- å du? -»
Gutten knegget bekreftende. Gliset var blitt enda bredere nå. «Jeg har holdt øye med deg lenge nå, jenta mi.»
Underarmene og hendene hennes hadde sovnet. Hun kjente et øyeblikk en kriblende følelse spre seg blant musklene, men det var alt.
«Jeg så deg først på Insta for to år siden, og da skjønte jeg at du ikke var som… de andre chicksa. Du var spesiell. Mer mystisk I guess. Denne ventingen, alt dette her,» erklærte han og viftet med hånda sporadisk rundt i rommet, «har vært på grensen av hva en spiller kan holde ut»
Øynene hennes skulte i avsky.
Han tok en liten pause og fortsatte. «Da jeg så deg i kveld kunne jeg ikke tro det. Jennie Bø-nes? Her? På andre siden av byen, og på samme fest som meg? Det var sjukt for meg ass!» Gutten lo høyt.
Den skarpe skuldersmerten ville ikke gi seg. Lukten av svette og parfyme etter hvert sterkere.
«Jeg skjønte ganske tidlig at du var hard to get. Så jeg fant frem hit for noen timer siden. Venta. Fant en stige. Venta litt til. Lytta til en spilleliste. Ed Sheraan. Det var host smuu…»
Resten av setningen druknet i et hosteanfall.
 En hund bjeffet igjen. Lengre unna denne gangen.
I et lite sekund stønnet, fyren, skar en grimase og holdt seg til brystet. Jennie stirret uforstående.
Han rykket til, og ansiktet strammet seg som at han prøvde å overvinne en voldsom følelse av et aller annet slag.
Svetten rullet i store, klare dråper ned fra tinningene til gutten.
Halsåren hans pulserte febrilsk under den barberte huden på halsen. Det så ut som at den kunne eksplodere når som helst, og Jennie ble overmannet av en vemmelig skrekkfølelse.
Gutten så frem og tilbake på henne i nesten et halvt minutt, øynene så ut som om de så på en intens beer-pong kamp.
«E-e r alt i orden med deg?» pep hun.
Det var et idiotisk spørsmål selvfølgelig, skikkelig tåpelig, men det var mye enklere å stille enn det hun egentlig tenkte på: «Sånn fra en skala fra en til ti, hvor alvorlig skadet er du i hodet?»
Han ga fra seg et pipende skrik. Guttens øyne hadde ingen gnist lenger. Den sammen- snurpede, spisse munnen hans fortsatte å skjelve lydløst, men han svarte ikke spørsmålet hennes. Munnen åpnet skjelvende, forsøkte å puste ut, inn og ut, det kom ut en eim av stram chipslukt.
Forskrekket kjente Jennie at han la en desperat arm rundt henne i håp om å kunne dra den sammenlenkede kroppen mot seg. Hun følte seg like hjelpeløs som et forgiftet insekt fanget i et spindelvev.
«Hjertet,» hørte hun gutten med navnet Theodor hviske da de var nære nok til å kysse.
Utrolig, men sant.  
 Lenkene klirret, håndjernene raslet mot sengestolpene.
De neste lydene i det stille, halvmørke soverommet kom fra henne, en skurrende pust, et’ bankende hjerte.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Danser med ulver

christian ryssdal

christian ryssdal

3 uker, 4 dager siden (113 besøk)

Pirrende ungdomsnovelle med en sjelden tvist.

Kommentarer

Mer av christian

Andre i kategorien tekst