19. Mai 2017

Det kriblet i magen, og hånden din berørte min mens vi bare fløy høyere og høyere.
Da vi var halvveis opp til himmelen, kunne jeg høre harpene spille, og se lyset skinne.

Men tankene trengte seg på:
Hva ville folk si?
Hva med de dagene du var langt borte?
Hva ville foreldrene mine tenke?

Jeg ble dratt ned igjen. Ned til det stedet jeg var før du fant meg og enda lenger ned. Så langt ned jeg ikke kunne huske å ha vært tidligere.

Men det var 7 minutter før du kysset meg.

7 minutter før du skøyt oss opp til værs igjen hvor vi landet på en hylle, høyt, høyt oppe. Men ikke høyt nok. Det var nemlig den hyllen der hvor følelsene våre skulle ligge.

For vi var bare halvveis opp til himmelen

og der var det ingen skyer å tråkke på.
Se neste verk: Dikt, uten navn

19. Mai 2017

Kamilla Jensen

Kamilla Jensen

1 måned siden (103 besøk)

Kommentarer

  • ingrid marie hjelmerud

    1 måned siden

    Hei Kamilla!
    Jeg liker bildene du lager i teksten din; at toppen av himmelen er målet; der er følelsene fullbyrdet og trygge. Og kjærligheten er beskyttet.
    På vei til toppen stopper det derimot opp og spørsmålene kommer
    "Hva vil folk si?"
    Og dere daler ned igjen.

    Teksten din er sår og trist, og beskriver vanskelig kjærlighet på en god måte.
    Det ligger en melankolsk stemning over hele teksten, for selv om du beskriver at man kommer høyt sammen med den man elsker er kanskje ikke det godt nok, for man havner ikke der man ønsker å være; på toppen av skyene, hvor man kan lande og være trygg.
    Godt skrevet, gleder meg til å lese mer fra deg.

Mer av Kamilla

Andre i kategorien tekst