del #1

og så sover jeg kanskje ikke på flere døgn, blir grinete og møter ei jente jeg ikke lenger kjenner, vi snakker fra sentrum og hele veien hjem, og mens hun snakker om studier og at alle gutter her er alt for streite, tar jeg meg selv i å beundre hvordan hun lyser opp hele schous plass; problemet med en glød som lyser sånn, er at den får min til å forsvinne. så jeg går hjem, ned en vei, inn til høyre og opp en trapp, til leiligheten der naboen kan grine sammenhengende i flere timer og livet går videre.
Se neste verk: Vega

del #1

helena winther

helena winther

1 måned, 1 uke siden (194 besøk)

Kommentarer

  • helena winther

    1 måned siden

    tusen takk, rune! :-)

  • Rune F. Hjemås

    1 måned, 1 uke siden

    Hei Helena, dette er en fin liten tekst der du ved (nesten) å unngå punktum, og heller bruke komma og semikolon, oppnår et godt driv og et medrivende tempo. Det er som om hele teksten springer ut av en tanke, eller et tankebilde, noe du forsåvidt også signaliserer ved å begynne teksten med ordet "og". Her er det noe som ligger i forkant, tenker jeg, og som skaper en ekstra bunn i det vi leser. Også tittelen, "del #1", skaper forventinger om mer - noe jeg på alle måter håper stemmer! Bruken av "grinete" og "streite", som jeg tenker på som litt muntlige ord, skaper en nærhet til fortelleren, og underbygger følelsen av det umiddelbare og ufiltrerte ved det som beskrives. Om noe skal innvendes, så kunne du vært enda mer økonomisk med ordene - "ikke lenger engang kjenner" blir litt omstendelig, og jeg tror også jeg ville strøket "omsider" foran "forsvinne". Ellers liker jeg veldig godt den gløden. Gleder meg til å lese videre!

Mer av helena

Andre i kategorien tekst