Dette maleriet er det første jeg har laget i serien min "Mental Illness" hvor det er fokuspå mental helse. Jeg sliter med Schizofreni og PTSD. Jeg lever en hverdag hvor jeg ser og hører ting. Jeg har tenkt tilå dele de fleste bildene jeg har laget i denne serien og skrive litt om hvert av de maleriene mine.

Dette er et maleri av ei lita jente på 8 som jeg pleier å se. Jeg pleide å kalle henne demon jenta men hun ble ikke så glad for det. Hun kom når jeg var liten og gjorde meg ingenting, hun bare sto der. Helt til jeg sa "herregud, la meg være i fred". Da reagerte henne. Hun begynte å komme bort til meg, slå meg. Kaste ting på meg, bite meg. Kutte meg. Hun pleide å komme rett opp i ansiktet. mitt Hun pleide å ligge over meg i sengen så jeg ikke kom meg opp og ut av den. Hun hadde i det siste begynt å skrike til meg. Hun var trist og sint fordi jeg ignorerte henne når alt hun ville var å være der for meg, jeg var for redd til å innse det. Men så sa Storm(forloveden min) at hun ikke kan skade meg eller gjøre meg noe, at der var jeg som gjorde det mot meg selv. Hadde det ikke vært for han hadde jeg aldri fått vite at alt hun ville var å ikke være uønsket. Han sa også at ingen er onde, de blir bare onde av grunner. Hun er bare en liten søt jente. Det var tøft å male henne siden da måtte jeg faktisk se på henne. Hun pleier å la meg være i fred hvis jeg bare ignorerer henne, men jo mer jeg tenker på at hun er der jo mer plager hun meg og dunker hodet mitt mot veggen, og ja.

Jeg er ikke lenger redd henne. Jeg pleide å hyl gråte når jeg så henne fordi jeg var så redd. Hun ser så skummel ut. Men nå har Storm hjulpet meg med å innse at hun ikke er farlig i det hele tatt. Hun er nå blitt en god liten venn som jeg kan snakke med innimellom når hun kommer frem. Alt hun ville var bare å få oppmerksomheten min og ikke bli ignorert. Hun ville bare ha en venn å snakke med. Hun ville bare ha noen som hun kunne føle seg trygg på. Hun heter nå «Svarte Øye»

Jeg har kalt denne "I'ts A Disorder, Not A Decision" Jeg har valgt å kalle den det siden jeg har ikke valgt å se henne. Jeg bare gjør det. Uten å vite helt hvorfor, men så klart har det jo med sykdommen min å gjøre. Jeg skulle ønske jeg bare kunne leve normalt og ikke se og høre de tingene jeg gjør. Jeg blir vettskremt av det noen ganger, men jeg har ikke noe valg. Tenk deg å sitte stille på rommet for å så se opp over PC'en og plutselig står hun på dette maleriet her over og stirrer deg ned. Du hadde nok blitt litt uvel du også.