06.11.2017

Alle lyder er så høye. Jeg våkner fra en middagshvil og drar rett på møte. Klarer ikke helt å lappe hodet før det er min tur. Min tur til å si hvordan jeg tror jeg har det.
Husker ikke helt hva jeg sier. Ord faller om en annen. Både mine og egne andres. De blir en smørje av bråk. Alle lyder når helt inn, rister i trommehinnene.

Noe uvant skjer og hjertet skjelver, røsker i noen tråder. Trekker hodet ditt i forskjellige retninger. Som en nikkedukke påvirkes du, røres, blir dyttet og dratt rundt. Av det som skjer rundt. En dag må du lære deg å stå på egne bein.

Har ikke skrevet noe de siste dagene. Hodet er overalt. Klarer ikke å ta vare på meg selv. Ord har nesten ikke eksistert i det siste som det vanligvis har gjort. Ba meg selv om å ta en pause fra skriving og prosjektene. Den ene dagen. Det føles ut som om jeg har tatt en pause fra hodet mitt. Hodet og kroppen har slått opp med hverandre. Snakker ikke sammen.

Jeg drikker noe med melk i og magen bøyer seg i kramper, hodet tar ikke ansvar. Tenker, men gjør ikke det rette. Jeg gjentar meg selv. Tenker og vil det rette. Gjør noe helt annet. Snakker feil. Skriver feil. Kysser feil. Går feil. Selv om det føles rett.
Se neste verk: Vega

06.11.2017

Benedicte      Steinbakk

Benedicte Steinbakk

1 måned siden (121 besøk)

Den følelsen av å bråvåkne og bli slengt rett ut i noe veldig viktig. Sansene bruker tid på å samle seg, kropp og sjel klarer ikke henge sammen. Jeg er laktoseintolerant men glemmer det i blant.

Et dagbokinnlegg skrevet på farten her om dagen. Uredigert. Jeg har mensen og det virker som om jeg for hver måned glemmer hvordan det er, universet kastes ut av balanse (tror jeg. Alltid). I tillegg glemmer jeg at jeg er laktoseintolerant. Vanskelig å finne tittel på dette.

Kommentarer

  • Rune F. Hjemås

    1 måned siden

    Hei Benedicte! Rå og uredigerte dagbokstekster kan ofte være veldig gode utgangspunkt for videre skriving - mye heller enn å sitte og tygge på blyanten og vegre seg for å skrive det første ordet, er det fint å bare tømme ut det man har, og så eventuelt bearbeide det på et senere tidspunkt. Synes du får frem en god beskrivelse av kaos her, av en person som overveldes av inntrykk uten å helt greie å sortere ut hva som skal fokuseres på. "Snakker feil. Skriver feil. Kysser feil. Går feil. Selv om det føles rett" er en veldig fin og rytmisk avslutning, nesten som et dikt i seg selv!

Mer av Benedicte

Andre i kategorien tekst