Every Line is a Language

Verket, "Every Line is a Language", består av penn og tusj på papir. I front kan man se en forenklet kvinnefigur som kaster skygge på bakgrunnen. Bak kvinnen har jeg prøvd å skape et noe abstrahert landskap med blomstereng av streker. Hensikten var å skape en tredimensjonell bakgrunn ved bruk av kun penn, for så å fjerne deler av tredimensjonaliteten ved å la frontfiguren kaste flat slagskygge.

Jeg har eksperimentert med spørsmålene "hvor mye plass kan noe ta før det slutter å ta plass?" og "hvor høylytt kan stillheten være?". Ved å skape et virrvarr av dynamiske former og streker, og å tette igjen bakgrunnen med disse, vil en "tommere" frontfigur kunne ta oppmerksomheten vår? Hva føles mest tomt av sort og hvitt?