Prosautdrag (Snakk, 1)

Baderomsdøren går igjen, hun tripper over det kalde gulvet, jeg kan nesten se hvordan hun strammer leppene i konsentrasjon og målrettethet idet hun runder hjørnet i gangen, åpner døren til soverommet og hiver seg inn under dynen.
«Når drar du?»  Hun kaver av seg sokkene under dynen, før hun plutselig stikker hodet frem, drar det bustete håret bak og sier «Hva?» «Når drar du» Jeg klare ikke unngå å smile. Hun kaster seg ned på rygg idet hun hiver av seg den andre sokken.
«Jeg har jo sagt jeg skal dra kl 10. Jeg må opp 8.» sier hun og snur seg fort, tar med seg en betraktelig porsjon av dynen i samme slengen. «Åja» jeg kikker ikke opp fra boken, det er ikke vits. Hun skal opp 8.  «Hvordan det?» Hun setter seg opp i sengen, ansiktet litt mer vennlig nå. Legger en hånd på magen min og lener seg inntil ribbena mine. Hun prøver å finne en behagelig stilling å ha hodet i, men klarer det ikke, så hun sukker og lener seg så over magen min. Hodet hennes er tungt og varmt, tynger mot magesekken, det kjennes vondt og ubehagelig og ødelegger hvordan jeg sitter. Jeg prøver å sette meg opp slik at hun ikke presser på selve magesekken, men klarer ikke, hodet hennes er i veien, det lukter søvn, det lukter svette. Det lukter.
«Hva tenker du på?»  Hun kikker opp på meg med øynene igjen. «Hmm, denne boken»
Jeg prøver å snu meg inn i en posisjon der jeg kan lese uten å måtte lene boken på hodet hennes. Det kan ikke medføre noe godt.
«hmpf. Den er ikke så bra» hun snur seg ned igjen. Jeg kan se hvordan fjeset endrer form fra bare ved å se konturen av kinnet hennes. Hun slapper av i alle muskler. Det er ikke bra.  Jeg legger fra meg boken «Kanskje ikke, jeg får jo ikke lest den» jeg prøver for alt i verden ikke å skyve henne vekk, det vil bli tolket som en måte å forsterke det jeg sier, jeg må vente. «slapp av herregu-du har god tid til å lese når jeg drar. Jeg bare sier at du ikke trenger å ta den med deg over alt, du virker jo nesten besatt av den»
Hvorfor må hun bry seg, hvorfor boken, hvorfor måtte hun finne det eneste jeg har som ikke er henne. Hvorfor det stedet hvor jeg er alene. Hvorfor måtte hun inn der.
«Jeg liker den. Det er viktig at jeg får lest d» «Den er ikke såå viktig. Du leser den mest fordi du vil kunne si at du lest den» hun har åpnet øynene og ligger nå og smiler hånende på meg. Jeg kjenner hvordan det midlertidig setter meg ut av spill, det flyter en følelse av frykt i meg, hun er kjærlig i sin arrestasjon. Og jeg klarer det ikke
«Dette gidder jeg ikke.» Jeg ruller henne av meg og legger boken på nattbordet. Fuck it, nå har jeg lov
«Hæ, hva? Nei kom igjen da, ikke vær sånn» hun ligger fortsatt på tvers i sengen. Jeg ligger på kanten og stirrer olmt på henne uten at hun ser det.  «Hva mener du «sånn då» »  Hun snur seg på magen før hun ruller ned mot kanten og oppå skulderen. Snur hodet mot meg «sånn der. Sånn furtete» Hun smiler ikke.
«Jeg er ikke furtete. Det er bare.» Jeg stopper med munnen åpen og blikket mot soveromsgulvet. Nesten ufrivillig setter jeg meg opp og stirrer mot hardt bakken, fryser i stillingen, finner ikke et punkt å fokusere på, faenfaenfaen, nå ser det sikkert ut som om jeg er dritsur og at jeg tenker hardt på noe vanskelig, men jeg finner ikke noe å tenke på, ingen ideer som blir ord som blir til setninger som blir handling mellom meg og henne, så jeg bare sitter der, stirrer nå på det hvite teppet og alle hybelkaninene som har festet seg i de lange, myke ulltrådene som står opp fra det, hvordan alle de forskjellige formene for støv har samlet seg, hvordan en hybelkanin kan bestå av hår og lo, mens andre kan bestå av støv og små udefinerbare biter søppel, hvordan det fester seg på disse grove og tettsittende, tykke ulltrådene, som når jeg stirrer lenge nok på, kan begynne å tro at er gress dekket i snø. At dersom jeg går ut av sengen, vil hvert skritt jeg tar være nedsunket i kald og våt puddersnø, og jeg vil kjenne den smelte over en naken fot, kjenne vannet renne kaldt over nerver og blodårer, en følelse av ren kulde. At tærne i bunn vil treffe hard og fuktig jord, at gresstrående vil være grønne og feste seg under føttene. Stikke opp, klø og fukte mellom tærne.  Men gresset er ull, en gave fra foreldrene hennes. Det er så skittent. Fullt av jord.
Vi må støvsuge.
«Bare hva?» Hun har lagt seg tilbake med ansiktet ned. Faen, hvorfor må vi holde på sånn. Hun gjør alltid det når vi snakker på denne måten. Langstrakt på magen.
«Jeg hører deg ikke når du snakker inn i madrassen» Jeg prøver å være rolig når jeg sier det, men merker hvordan ansiktet naturlig går inn i forsvarsposisjon, og jeg himler automatisk idet hun ser på meg. Det skulle jeg ikke ha sagt, hele sengen vibrerer idet hun plutselig kvikner til
«Bare Hva.» Hun ser tilbake, like arrogant. Kanskje mer.
«nei, jeg vet ikke. Jeg vil ikke krangle. Jeg orker ikke dette nå. Kan jeg ikke bare få like denne boken. Er snart ferdig. Lover å være helt ferdig før du kommer hjem igjen.» Jeg kjenner skuldrene trekke seg opp mot øreflippene, ufrivillig er ansiktet mitt gått i samme posisjon som når vakten spør hvor mye man har drukket, gitt at man ikke vet, forstår hva «mye» er eller enkelt og greit er full.  
Jeg kjenner hvordan retretten skammer meg.
Det føles som å slukke en brann i magen med spy, diare og piss.  Jeg blir kvalm av kompromisset. Men det må være slik, det er det rette.
Hun ser på meg, litt irritert for at jeg leker moden, litt glad for at jeg faktisk prøver å være det.  Jeg drar henne i høyrearmen slik at hun ender opp i armkroken min. Jeg kysser henne på pannen en gang. Hun smiler. Hun vant.
«jaa, men årh. Okei. Men vi skal diskutere den når jeg kommer hjem. Det er en del jeg har litt lyst å snakke med deg om» Hun blir alltid så overlegen når hun vinner, skal alltid bygge på en seier med noe mer, jeg kiler henne for å avvæpne det. «jadaa, vi skal få snakka om den»  Jeg slutter å kile, hun begynner å kile meg, setter seg oppå meg, jeg tar hendene hennes og hun legger seg falt oppå ansiktet mitt og kysser meg.
Jeg kysser tilbake, slipper armene hennes, lar hendene mine fare ned langs sengen og opp på ryggen hennes, hun lener seg først over sine, før hun lar de gli over armene og skuldrene mine, legger de om halsen med fingertuppene opp under håret. Jeg åpner øynene for å se om hun virkelig er med, og det føles som om hun merker tvilen min, for like etter jeg lukker dem igjen så slipper hun kysset, lener seg tilbake og legger armene i ro på brystkassen min, mens jeg fortsetter å stryke henne på ryggen og langs siden.  «vil du?»  Jeg ser ingen grunn til ikke å være direkte.
«Nei, ikke i kveld, jeg skal jo så tidlig opp» og det er som om rommet plutselig endrer fargetone, og all spenningen mellom oss forsvinner, hun smetter av meg, legger seg ned ved siden, pakker seg godt inn i dynen. Jeg gjør det samme, snur meg mot henne, to dun-larver i parallellbue med 40 cm mellom ansiktene. Smiler automatisk og sier «hm jaa»

Hvorfor vil du ikke ha meg?                                                                           (Jeg vet ikke)

Jordskjelvet i bunnen av sengen vår ryster meg igjen, og hun ser det, bryter larveformasjonen og tar seg inn under dynen min. Hun legger hodet sitt på halsen min, presser kroppen hennes mot min. og det føles godt, det føles rett. Det er mer enn alt jeg vil, varmen brer seg i kroppen, hun kvepper til i det jeg tar de kalde hendene mine på henne, hun legger sine på rumpen min for å varme seg, ler og kysser meg kjapt. Jeg gjør det samme. Men så er varmen noe annet. Hun kysser meg igjen, griper tak i rumpen min mens hun gjør det. Jeg gjør det samme, men grovere. Hun lener seg inn i det, jeg slipper.
men hun presser videre inn i kysset, stryker meg med fingertuppene.
Se neste verk: Vega

Prosautdrag (Snakk, 1)

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

6 dager, 2 timer siden (27 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst