Prosautdrag (Snakk, 2)

Jeg går inn.
Og stolene er ikke røde. De er blå.
De er ikke røde, de er blå og de er ikke stoler,
                                                           det er en bølge.

Det er en stor jævla bølge rett foran meg og inni helvete det er noen fanget i bølgen åfyfaen hvaskal jeg gjøre og skal jeg hjelpe dem og nei det er ikke tid til det jeg må komme meg av gårde.
Og nei. Nei. Nei.

De roper noe, og det høres ut som hjelp, men de drukner og jeg har ikke tid til det for da drukner jeg også, og bena mine er harde og lange og står nå i vann.
Det er vann her, det er kaldt og det er tang i det. Jeg snur meg vekk fra bølgen og ser ut mot døren jeg trodde jeg gikk inn eller ut av men det er ingen dør der. Det er et hull i et skrog på et skip, det må være mitt skip. Jeg må vekk fra bølgen, vekk fra vannet.
Vi har gått på grunne. Jeg plasker inn i hullet i skroget og her er det mørkt. Det er mørkt og det er folk her inne som roper, de roper ikke etter hjelp. Nei.
De roper etter meg.
Jeg løper inn i mørket. Åfyfaen i helvete. Stemmene ekkoer i gangene, vannet siver sakte inn i skipet og plaskplaskplaskplask jeg løper etter dere hvor er dere hvem er dere hva skal jeg gjøre, hjelp, jeg kan hjelpe dere, men hjelp dere må hjelpe meg finne ut hvorfor jeg er her. Jeg ser et lys øverst til høyre, det er et lite lys men det må være en dør som er åpen fordi den smeller i en vegg, bang! og ropene forsvinner med hvert dunk.  Det er der stemmene kommer fra. Jeg løper. Plaskplaskplaskplask og vannet når meg til knærne. Dunk, en trapp og jeg faller mot den. Og det er jævlig vondt, men ikke så vondt som de der oppe må ha det. Nå er lyset klarere og det er en vegg, ikke en dør, men det må være en dør der et sted, en dør og et sted med lys og noen som roper eller, har de sluttet?
Er det latter?
Nei det går ikke an. Ingen ler nå.
Jeg hører pusting og pesing eller kanskje det er meg som puster og peser, vannet stiger fortere, skroget på båten lager en høy skjærende lyd uuuhuhvhuuv. Og alt heller til siden, veggen hopper inn i meg og jeg klarer ikke reise meg. Jeg spreller men den holder meg fast inntil seg. NEI. De trenger meg. Kanskje jeg kan få dem til å komme her om jeg roper « JEG ER HER, JEG KOMMER, VENT, JEG KOMMER»
Og veggen mister sin gravitasjonskraft idet en ny bevegelse skjer med båten og skroget igjen produserer denne jævlige lyden. Uuuvhvhvu.
Jeg kjenner det dunke i hele meg, adrenalinet overgår smertene, men det føles som om alt er tomt inni meg. Jeg har ingen grunn for å gjøre dette. Det er bare det jeg må gjøre. Det er alt jeg er, denne handlingen, dette løpet. Denne redningsaksjonen.
Jeg løper og det er ikke mange trapper igjen men uuuvuvhuv og trappen hopper opp og jeg smeller pannen i et trinn og bloddunkdunkbloddundunkblod, det er rødt, vannet skyller ansiktet og vannet er kaldt og jeg har kaldt saltvann og varmt blod i øynene, i nesen, i munnen. Metall. Jeg smaker metall.
Jeg presser meg opp med armene i det som er verdens viktigste armhevning, det er det, dette er grunnen til at jeg tar dem. Og alle armhevningene jeg noensinne har tatt er verdt det for jeg reiser meg og når døren, men den smeller ikke.
Den smeller ikke. En mørk hette, nei det er hår, brunt hår. Det er ikke noe rop, det er ikke latter, det er en cdspiller på bordet og med ryggen til er det en krokbøyd kvinne med et jernrør i hånden. Hun smeller røret mot pulten og jeg spurter opp idet det neste slaget skal falle og hun snur seg og det er deg, du din jævla fitte, Og nå. Nå ler du. Men det er ikke din latter, det er lyden, der er den igjen. Uuvuuvuuvu.
Jeg faller ikke mot noen vegg. Jeg kjenner bare hvordan jeg tynger ned mot bakken. Bena mine er fulle av vann. Jeg er en klovnedukke, ja en klovnedukke. Med lodd i bunnen og du slår meg med røret ditt. Og jeg kan ingenting annet enn stå, falle, sprette opp. Slå falle sprette, slå falle sprette og jeg må vekk fra dette jeg må ut og dette er mitt helvete. «STOPP, STOPP STOPP» Du hører meg ikke. Bare ser på meg med øyne fulle av falsk medlidenhet og jeg skriker
«FUCK OFF, FUCK OFF, FUCK OFF»  Det fungerer og jeg er lett igjen og jeg må vekk.
Jeg må vekk, jeg må ut. Jeg må komme meg av dette skipet.
Jeg snur meg og er lett, og blodet fosser i kuttet og lyden uvuvuvuvu skjærer bak meg og det er en gang her, en gang og den er mørk og tørr men den må jo lede et sted?
Jeg løper inn i mørket.
Jeg kommer meg ikke ut. Jeg må komme meg ut jeg kan ikke bli hvor er jeg hva er det som skjer. Ut, jeg må ut. Ut.
Se neste verk: Vega

Prosautdrag (Snakk, 2)

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

6 dager, 2 timer siden (25 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst