Prosautdrag (snakk, 2, 2)

Ut, ut av dette rommet, jeg må ut. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg kan ikke være her. Høyre? Nei, venstre.
Hvafaen er det som skjer, hvafaen er det som foregår, hvafaen var det som skjedde.
 Hvor er jeg.  ”Danielsen!?” jeg møtter et kjent fjes i det som nå er gangen. Tobias ”Hva er det du driver med? Skal ikke du ha eksamen?”
Jeg stoppet opp. Ikke bare stod jeg endelig i ro men jeg stoppet opp. Hele meg, kroppen og hodet. ”Nå, hva sier du? Går det bra med deg”
Jeg ser bak meg. Døren til forelesningssalen er langt bak meg. Den er åpen og i døren står foreleseren. Han holder armene opp og jeg kan skimte et oppgitt blikk. Nei, et forskremt blikk.
Tobias spør meg igjen « Går det bra, du er gjennomvåt av svette, jeg hørte skriking, var det deg?»
Shitshitshitshit, hvafaen gjør jeg nå. Hva har skjedd. Han kikker på meg med de nedlatende bekymringsfulle øynene sine.  Jeg prøver å få frem noe som kan minne om et ord, men det høres mer ut som et klynk eller kanskje en hvisken.
”Ut”
”Hva sa du” han lener seg mot meg, øyenbrynene hans hadde forlatt sin naturlig strenge posisjon, og la seg over øynene, gikk liksom i ett med samlingen av rynker som hadde formet seg i pannen.
”ut, jeg må ut” Jeg får ikke ut noe annet. Hva kan jeg si?
”Men kjære deg, går alt bra? Hvorfor må du ut, har det hendt noe?
Ja, hva er egentlig grunnen til at jeg må ut. Jeg har ikke noe svar. Jeg vil instinktivt lyve, si at jeg glemte å skru av komfyren før jeg gikk hjemmefra, eller at jeg var blitt akutt syk. Noe, hva som helst.
”Ut”
”ok, vi får komme oss ut”  Han legger armen om meg, kan han gjøre det? Er det lov?
 Han holder armen om meg og vi går igjennom gangene på universitetet. Vanligvis ville jeg smøget meg igjennom gangene der, unngått å møte blikkene til folk. Gjemt meg i klynger og listet meg langs veggen, men nå kan jeg ikke tenke på det. Blikkene fra de vi møter betyr ingenting lenger. De har uansett det samme blikket, ”hva, ånei, off”, alt det, på ett lite sekund. Jeg håper for alt i verden at jeg ikke møter noen jeg kjenner, eller noen som kjenner noen jeg kjenner. Jeg vil ikke at noen skal vite at dette skjedde. En idiotisk tanke, med tanke på at jeg nettopp stormet ut av et rom fylt av de fleste jeg kjenner.
Vi kommer omsider ut, det er varmt. Byen har blitt grønn nå. Jeg la ikke skikkelig merke til det på vei til eksamen, men dette må være den vakreste dagen vi har hatt i år.
Han følger meg bort til en benk, setter seg ned og fisker opp en pakke røyk fra innerlommen. Han rekker meg en, jeg tar imot, men hånden min skjelver og jeg mister den på bakken. Han lener seg ned og plukker den opp. Gir den tilbake til meg, og han ser meg rett inn i øynene ”Går det bra med deg Sindre?”  Og det er varmt, og det er godt, og han ser på meg slik ingen har gjort på veldig lenge. Han ser på meg og han ser at, nei, det går ikke bra.
Det føles som om han vet dette. Han vet alt. Og før jeg klarer å åpne munnen for å gi det svaret jeg har gitt tusen ganger før, er det som om noe, langt nede i halsen nekter å adlyde, og istedenfor et slentrende ”ja, jeg takler ikke press”, eller ”jajo, det går bedre nå” kommer det ingenting. Han fortsetter å se på meg, og blikket fortsetter å være varmt og endelig gråter jeg igjen.
Det kommer som et smell, eller som en blomst som endelig bestemmer seg for å visne. Og jeg bøyer meg ikke ned, jeg gjemmer ikke gråten. Jeg ser tilbake igjennom det som best kan beskrives som tykt, uklart glass, slik pappa hadde på badet da jeg var liten. Jeg føler meg naken, som om jeg står i dusjen hos pappa og ser igjennom dette glasset at det er greit, at han forstår og at det er lov.
Han sier ikke noe mer. Jeg gråter og gråter, og han sier ikke noe.
Jeg tenker at de som går forbi kanskje må tenke at det er typisk å gråte rundt eksamenstider og jeg får lyst til å rope at dette ikke er typisk og at jeg aldri gråter og alt egentlig er ok med eksamen og at det egentlig ikke er derfor jeg gråter, men det ville vert galskap. Så jeg lukker bare øynene og tuter.

Til slutt har jeg vondt i hodet, aller mest har jeg lyst til å legge meg ned, strekke meg ut så lang som jeg kan bli.  Jeg vil gjøre det lettere å puste.
Jeg løfter kroppen av benken og reiser meg opp, jeg er lettere enn jeg husket.
Bøyer meg ned og setter meg på bakken, tar sigaretten til munnen igjen og spør om han har fyr. Han fisker opp lighteren og nøler idet han rekker den til meg. ”Vil du snakke om det?”
Jeg tenner røyken. Kjenner en plutselig gnist av glede nederst i ryggraden, den breier seg ut til alle kroppens muskler, hodet kjennes lettere, og jeg innser at dette kan gå bra. Tar et dypt drag av sigaretten. ” kan jeg blåse røyksignaler heller?”
En elendig vits, men vil ler, begge to, først hjertelig, men så dabber det av, og vi kommer tilbake til oss selv. Han tar meg på skulderen ”Hva skjedde?
”Jeg vet ikke, jeg gikk inn i salen, så mørknet det. Helt til du tok tak i meg” Jeg tar et nytt drag. Han røyker Camel blue, jeg hater sånne lightsigretter. De treffer ikke skikkelig, og tar et ekstra trekk.
”Jeg skjønner, har det hendt før?”
”nja, et par ganger, men aldri edru.”
”nei, jeg mener, har det hendt på denne måten før?”
”Ja, i fylla”
Han blir liksom plutselig irritert, slutter å spørre. Tar opp en ny sigarett og tenner den. Han puster dypere nå, jeg kan høre pusten klarere. Jeg tar et siste drag før jeg legger hodet på brosteinen, kikker opp på bassenget som er himmelen, og jeg tenker på vakre, rette vinkler, palmetrær og lyden av en kropp som treffer vann. Og tenker skyene er vannspruten kroppen lager. Plutselig treffer en ny bølge meg, jeg lukker øynene og hulker. Tørre vonde hulk, som ikke blir tårer, men dundrende smerte i hodet, korte, sporadiske åndedrag og ett ord ”neifaen”
”vil du være alene?”
Nei, jeg vil bli holdt rundt, jeg vil bli forstått og jeg vil at en eller annen med så mye makt, at de har lov til det, sier ” Alt kommer til å gå bra”, Men det er ingen som vil holde rundt meg nå, ingen kan bli forstått, og ingen har slik makt.
”Nei, men jeg tror ikke jeg bør være med noen heller” Jeg prøver å kontrollere pusten.
”Jeg sitter nå i hvert fall her, så kan du gå om du vil, eller si at jeg skal gå, om du får lyst til det”  Han smiler nå. Lener seg tilbake, lukker øynene og smiler mot solen. Faen for en bra fyr han er, hvorfor må jeg være meg og han seg, om vi bare kunne byttet.
Jeg lukker øynene igjen.
Se neste verk: Vega

Prosautdrag (snakk, 2, 2)

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

5 dager, 19 timer siden (29 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst