Støttegruppa for oss med apati, avolisjon og anhedoni

Papirlappen i jakkelomma er en atombombe ... fordi det får han til å føle et eller annet.

André Makhe sitter ved kjøkkenbordet, ansiktet lent mot vinduet, med en kaffekopp og en e-book versjon av Ovids eksildiktning på smarttelefonen foran seg. Ute er det -0°C, og inne, 30°C. Hans kone, Helna Makhe, fyrer hver dag for å holde både seg og deres tre-måneder-gamle datter varm. Hun skulle nylig legge datteren på soverommet de tre deler, og sovnet selv, utslitt allerede klokken 18:00. Den lille blokkleiligheten deres er stille. Fanget mellom isende kulde og brennende varme, sitter André og tenker på papirlappen.

Papirlappen inneholder en adresse, et romnummer og et fast tidspunkt, tilfeldigvis i kveld og om et par timer. Han hadde revet papirlappen av en underlig liten plakat tidligere i dag. Plakaten hadde hengt på en oppslagstavle på helsestasjonens venterom, anonym i sammenligning med de andre plakatene, et hvitt A4-ark i en verden av farge. På helsestasjonen hadde André og Helna fulgt opp sin datters vaksinasjonsprogram. Hun hadde fått én sprøyte mot difteri, stivkrampe og kikhoste og én mot poliomyelitt og Hib-infeksjon. Sprøytene hadde vært obskønt store i forhold til barnet. Å se store sprøytespisser forsvinne inn i en liten baby – hvis myke hud tok de imot seg et ferdiglaget sår – hadde vært en smule … rart, for André. Barnets skrik ble panisk-hysteriske, ryggen bøyde seg, lemmene spente seg; hele den bittelille kroppen fastlåst i en krampaktig bevegelse. To store svarte øyne søkte desperat foreldrene: hun skrek mot sine foreldre, lidende fordi det fantes lidelse de ikke kunne beskytte henne mot. Helnas ansikt hadde vridd seg, leppene dirret, hun holdt seg i overarmen. André, i kontrast, hadde glemt seg; huden hang slapt, tung og grå, blikket tomt. Glemmer han seg så forsvinner masken han har brukt år på å kultivere. Under masken finnes det nærmest ingenting: et Antarktis med bittesmå spor av sprekker (rynker), stein (hudormer) og, hvis man er heldig, et dyr (fordi følelsene kommer oftest i entall). Masken, i kontrast, er en bakteriekoloni av falske følelser. Som en skuespiller har han lært å smile uten å smile. Bare av og til føler han noe, et glimt, en bitteliten bevegelse inni han; en lett omrøring i et glass med væske eller en flue som summer inne i åndedrettssystemet hans. For André blir et glimt til en atombombe, en flue til tusen, en følelse til noe svulmende. Som da han så sprøytene bli stukket inn i datteren, da han så plakaten på oppslagstavlen, og kontemplerer den avrevne papirlappen. Plakaten hadde overtittelen Støttegruppa for oss med apati, avolisjon og anhedoni.

Gjennom kjøkkenvinduet ser han snøflak dale så tett han så vidt kan skimte de andre blokkene utenfor. Det er på kvelder som denne han kan late som om han er alene i verden; lar sitt sinn tømmes og bli ett med intet. Men atombomben i lomma tvinger han tilbake i sin egen kropp. Kroppen hans er over førti år, nærmest hårløs og veldig tynn ("Så tynn at jeg kunne sugd deg opp med en dråpeteller," pleier Helna – med sin doktorgrad i klinisk sykepleievitenskap – å si med sitt skjeve smil). Høyre øye har plaget ham en stund; han har fått noe rusk i det, klarer ikke se klart, selv om optikeren sa at alt så greit ut. Distansert kikker ham i kameraet framme på smarttelefonen, men alt ser normalt ut.

… Apati, avolisjon og anhedoni …

Hadde han ikke vært spesielt interessert i disse eksakte ordene, hadde han neppe enset plakaten. Ordene er nemlig det nærmeste han kommer i det å språkliggjøre sin emosjonelle tilstand. Selv om André er et veldig funksjonelt menneske har han ikke følt noe sterkt på flere år. Han har ingen lidenskaper, få ting han liker; noen diktere, noen fenomener (Helnas skjeve smil, datterens øyne). At det finnes en støttegruppe for apatiske folk er nytt. André hadde pleid å gå i terapi, og søkte profesjonell hjelp når det økende fraværet var noe grusomt, men ingen klarte å forhindre eksilet inn i nummenheten. Minnene er som å stirre inn i et annet menneskets usynlige rom. Rommet er en arkitektonisk skisse, et rektangel, et bur, en fengselscelle. Figuren inni har paniske anfall hvor klarhet angrep den som et vilt dyr. Figuren stengte seg inne på offentlige toaletter mens den bet seg i armen for å ikke skrike. Figuren klorte og blødde ord på toalettveggene med skjelvende fingre fulle av sår ... så noen kunne huske dens raseri, dens drømmer, dens navn … den gliste eller snerret; følelsenes vold gjorde ansiktsuttrykket vanskelig å tolke. Til terapeuten hadde figuren sammenlignet det å føle – og etterhvert, se – emosjoner sive ut av den som en pasient i begynnende stadier av Alzheimers sykdom. Nå, som en Alzheimers-pasient som har mistet seg i sin tilstand, bryr André seg ikke. Distansert ser han ser tilbake på landskapet han har forlatt, landskapet som nå omringer han konstant, et brennende og emosjonelt landskap som folder og folder og folder seg som i et mareritt … Et kaotisk og seigtflytende selv, holdt fast slik hårstrå i et avløp er, med tannkrem- og såperester, i den roterende kraften til en malstrøm … Følelsene hans, og dets overgripere og ofre, med skiftende komedie- og tragediemasker …

André stirrer ned i kaffekoppen: kruttet og bunnslanten er et sort hull. Han trenger mer kaffe. Mens minnestunden avtar, gjør André et fast ritual: han heller lunkent vann fra springen i en serveringsbolle, rører inn pulverkaffe, holder opp bollen med begge hender og drikker opp. Tørst, tørst, og stirrende tomt, som når datteren drikker brystmelk. Hva ville det moderne mennesket vært uten kaffe? Når han er ferdig bestemmer André seg for å besøke støttegruppa. Han tar opp smarttelefonen. Ifølge Google Maps er adressen to timer unna, og et kulturhus, på dagtid fullt av kreative barn og på nattestid fullt av galne voksne. Hadde han vært en normal mann ville han sett humor i det, ville listet seg unna og ville hatt dårlig samvittighet men sterkere illusjoner. André er sosialt intelligent, ja: men fullstendig u-empatisk. Han føler ikke det andre føler. Han handler som etter en selvhjelpsbok om parforhold; han skal fortelle henne sannheten. Han er en slags husfrue, han arbeider ikke, han har tatt Helnas etternavn. André legger smarttelefonen i lommen, reiser seg.

Blokkleiligheten har kjøkken og gang og stue i ett. André enser ikke omgivelsene sine og navigerer den tynne kroppen gjennom rommene i sitt liv uten å huske detaljer. Når folk gjenforteller ting han har sagt, kunne det like så godt være en fremmed som hadde sagt det. Når han spiser smaker han ikke maten, den simpelthen glir inn i enden på en svær tarm. Sist uke hadde han holdt handa mot en varm komfyrplate, men ikke merket det før lukten av svidd hud rev han i nesen. Han måtte vaske hele leiligheten og tenne røkelse før Helna kom hjem fra sykehuset, der hun arbeidet. Svak smerte vaskes fort fra sinnet. Sterkere smerte setter seg i veggene, pustet inn, for å så sette seg i sinnet. Men André skiller ikke mellom smerte: sterke følelser blir for han som plutselig ising i tennene, elektriske støt mellom hud og stoff, sesongbaserte munnsår, papirkutt på fingertuppen, betente kviser ... Irritasjoner, raskt kjent men fort glemt.

Han går inn på toalettet og sjekker menneske-masken i speilet; smilet, mysingen, de hevede øyenbrynene. Det lille badet har ikke blitt vasket på en stund og lukter bleier, men allikevel finner han ro der. Det er speil overalt i huset, men han foretrekker badet. En privat sfære; et sted utenfor valgte samtaler, utenfor forventninger? Han tørker litt spytt fra munnviken, prøver å massere de anspente kjevemusklene; han gnisser tenner i søvne. Øyet plager han litt fortsatt, han gnir det mens han går ut. Han følger lukten av røkelse. Hun må ha tent en pinne før hun sovnet.

Soverommet er mørkt, innestengt, klamt. Røyk ligger som en tåke i rommet. Han lukter henne før han ser henne, under røkelsen: søtt og krydret, som chai-latté, med et snev av bleieskift / barnehage-stank. Som småbarnsforelder vet André at de kommer til å gnikke seg i denne lukten i flere år. Helna er gjemt, innrullet i dyner, konturene av kroppen hennes ser ut som en bjørn i hi. Ut av dynen stikker haugevis med hår, spredd utover det hvite som tang og tare, sort som skyggene. Det ser ut som håret kravler oppover veggene og i taket. Deres soverom, laget av hennes hår. Synet vekker i ham et lynnedslag av kunnskap: han husker hvordan det føles å rive håret av seg i sorg ... men ingen torden: han skjønner ikke hvor kunnskapen kommer fra. Så er det borte. André lurer på hvordan det er å ha så mye tungt hår gro ut av skallen. Helna er generelt trøttere om vinteren. Sommeren er hennes årstid, med hennes indiske røtter, solfregner, varmbrune hud. Det frister å krype under dynen å ende dagen like tidlig som alltid, å ligge mage mot mage slik som de alltid ligger. Natten fremkaller bekymringer, den er en frisone, en tid utenfor det vante. André ser den sjeldent i sin helhet. Men i kveld må han stjele et par ulvetimer for å utforske det svulmende intet som av og til klaprer som en løs tann i hans sinn.

Datteren ligger våken i krybben, men er rolig, pludrer litt til seg selv og lager små såpebobler med munnen. Barnet har ikke noen ytre tegn på det vonde som skjedde tidligere. Har såret bare etset inn i kroppen, skrevet på innsiden av øyelokkene, et traume hos en skapning som enda verken kan si nei eller hjelp? Når han ser det lille hodet husker øyeblikket da det løsrev seg fra sin mor som en skrikende blodklump med svart hår. Til jordmorens forbauselse hadde André sagt ja til å være i rommet under fødselen, uredd, også når så Helnas underlive svulme og åpne seg opp som en sulten munn. Forventningen i luften. Forventningen, i ansiktene til alle rundt. Han husker å ha tørket blodslim av ansiktet til den nyfødte. Han husker når han holdt det lille vesenet for første gang – og følte en trang til å slippe. Blunket, husket masken, og smilte opp mot observatørene. Igjen, i nåtiden, tar han på masken og stryker knokene over kinnet hennes. Barnet ser opp på han med øyne som to sorte stjerner. Igjen minnet på verdenen utenfor, ser han opp: ser himmelen utenfor vinduet, beksvart, ser snøen smelte på ruten og kravle nedover som sølvkre. Så ser han ned igjen, fanget av øynene – sett? Oppdaget? "Ikke bekymre deg," mumler han lavt at kun barnet kan høre det, "det er over ti år siden du falt ut av vinduet. Det skal ikke skje igjen."

"Skal du legge deg du òg?" kommer det fra hiet, stemmen dempet, grøtet, trøtt.

"Nei. Jeg må dra ut en tur ut," svarer André.

"Hvor?" Det er sagt rolig. Det var én av tingene som brakte dem sammen; denne urgamle roen, en ur-ro. Hun stoler helt på ham, og han på henne. De har aldri hatt noen grunn til å ikke stole på hverandre selv om de sjeldent snakker om fortiden.

"Det er noe jeg må gjøre. Jeg … vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det."

Rolig, rolig, sier hun, "Ta all den tiden du trenger."

Han nikker, fortsatt fanget av de to sorte, myke stjernene i krybben, som stirrer og stirrer og stirrer. Mens han blir iakttatt, tenker han at disse to menneskene er de eneste i hele verden han bryr seg om. "Drøm søtt," sier han til begge, og går ut av soverommet.

Overalt i huset står det bokhyller med krigsdagbøker, dystre memoarer og noen klassikere. Han leser hovedsakelig for å få tiden til å gå, men er streng med det som ikke er klassikere: det må være basert på virkelige hendelser, må være skrevet i en periode av smerte, og det må tørre å se det fraværende inn i øynene. En bok i sin helhet beveger ham aldri. I stedet føler han bare noe når han møter på fragmenter, spesifikke ord og formuleringer, som smerte, sår og traume. Det fjerde ordet pleide å være død, men ikke lenger. En linje av et dikt som beveget han var "in short shall we look for a deeper or is this the bottom?" og et sitat fra et av de siste intervjuene med dikteren selv, "You—find me—in fragments." Er det Ezra Pound dikteren het? Er det ikke noe kontroversielt med han? Egentlig bryr André seg ikke. Alt han jakter på er å føle noe, en svak omrøring, en flues summing.

Ved utgangsdøren stopper André opp foran et speil. Overalt griper refleksive overflater – vann, butikkvinduer, andres pupiller – tak i han og holder han fast; mange ville kalt han narsissistisk, men det er bare for å se at masken sitter. Han kler seg mekanisk i speilet, og plukker opp en stor svart paraply. Uten grunn åpner han den over seg og presser overdelen nedover ansiktet ut. Paraplyen skyggelegger den øvre delen av ansiktet hans, så alt som er synlig er en munn, som han kjenner åpner seg. Det er noe frustrerende ved det å ikke kunne se øynene til noen; et glis kan være et skrik eller en latter. Munnen virker som skrelt og strimlet innmat; tungen kjøttet, tennene fettklumpene. Munnen er den grusomste kroppsåpningen. André ser ikke seg selv i øyeblikket, men kjenner synet intimt, som enda en atombombe. Blokkleiligheten ligger i fjerde etasje, og hver morgen ser André gjennom kjøkkenvinduet, ser folkehavet av svarte paraplyer knuget som sverd, støvler som marsjerte likt, hæren av åpne munner som peser i kor, munnene – åh, munnene! – som puster inn og ut på samme tid, inn og ut, et eneste gigantisk drønn. Andrés glis knekker. Han fjerner paraplyen og studerer seg selv på nytt, ser inn i sine egne øyne. De er dekket av et skittenvått slør, lignende den hvite hinnen over egg stekt med lokk eller ødemhinnen i øynene til døde dyr, en fuktig tåke i sentralnervesystemet. Shakespeares ”windows to the soul” eksisterer ikke. André er kledd i en tykk ullgenser, som dekker armen, hvor et arr slynger seg oppover, fått i et øyeblikk fra tiden før eksilet hvor han slo knyttneven gjennom et vindu som nektet å grine. André går ut av leiligheten. I betonggangen er han alene, og ekkoene av skoene hans i betongtrappene er intense, like intense som lukten av steriliserende vaskemidler og betongstøv … Men likevel finnes det en beroligende kvalitet, der det vindusløse og klaustrofobiske blir livmor-aktig, et område uten sosiale forventninger. Noe gjemt, noe beroligende, noe stille. Andrés sinn, stille, mørkt ... Før lys! Lyd! Lys og lyd, som vold!

Ute er det mørkt. Alle farger blir enige i mørket. Bortsett fra stjernene, kanskje. Eksosnivået har ikke svelget dem ennå. André ser opp, ser nattehimmelen bli malt i en underlig type purpur-oransje-svart av lyktestolpene. Før kunne han navnet på alle stjernetegnene, og mytene bak dem, men slik kunnskap har forsvunnet. Nå er de kun historieløse stjerner i ukjente mønstre. Brennende hull i en verden av sort. André var en brønn som stirret på nattehimmelen; en brønn og nattehimmelen: det reflekterende vannet nederst i brønnen, og tusenvis brennende hull over brønnen. Blokker forsvinner opp i snøtåken, høye Babylon-tårn av kald betong. Deres blokk er en familieblokk; en ”kapitalistisk babyfabrikk”, hadde Helna vitset, og smilt skjevt. André skimter mennesker inni blokkleilighetene. Mennesker som ser TV, mennesker som spiser kveldsmat, mennesker som stirrer ut vinduet. Helnas kapitalistiske babyfabrikk er et orkester av dempet lyd. André hører barneskrik fra et åpent vindu, og lukker øynene, bevisst over at øyeeplene hans gjør små rykninger bak øyenlokkene. Noe annet under huden hans beveger seg også, men han kan ikke identifisere hva. Men han får en plutselig visjon inn i det som rørte seg i Ezra Pounds skitne, stillestående, råte-stinkende skogsvann av et sinn ... Et vann som lar all slags inntrykk – døde fluer – legge seg på bunnen av sin sorte vom ... André kjenner, under isflakene av sitt eget dype og fragmenterte sinn, at hans hjerne er en munn og dens lepper rykker til i øyeblikket før et glis ... Og når André åpner øynene er innsikten – og gliset – borte. Han skynder seg til bilen.

Inni blokkleiligheten er han omringet av mennesker under og over og ved siden av, mens det å være ute tvinger André til å konfrontere det svulmende intet rundt seg, og også dermed også det svulmende intet inni seg. Av og til virker det som om tusen usynlige fluer vrimler omkring ham og gjør luften tykk som tjære. Bare i lukkede rom slipper ham unna, med å inhalere vante lukter, la dem ligge som et fettlag på innsiden av sentralnervesystemet. Derfor foretrekker han å sitte bak kjøkkenvinduet dag inn og dag ut. Selv trilleturene har en viss ambivalens; han gleder seg til datteren skal i barnehagen, og han kan forbli inne.

Bilen står parkert blant hundrevis av andre. André har parkert på samme plass i flere år. Han børster snø av bilen og skraper is av rutene. Inni bilen beveger verden utenfor seg som en drøm. I stillhet kjører han gjennom byens mange gater. Ingenting av det han ser beveger ham. Han passerer andre blikkbokser, så lik hans egen, men tenker ikke over det.

Kulturhuset ser halvveis forlatt ut. Det gjør ikke noe at kurset ikke begynner før om to timer. André har ibook-versjon av Ovids Metamorfoser på smarttelefonen, og leser den.

.

Smarttelefonen la han igjen i bilen.

Kulturhuset gir samme rare følelse som trappen i blokken, venterommet på helsestasjonen, og – til en viss grad – badet. Også her, under vaskemiddellokket, lukter det barn. Det er òg en enda mer ambivalent følelse å gå i slik rom om nær midnatt: utenfor kulturhusets tid, utenfor barnets tid, gir det følelsen av å stå på terskelen til virkeligheten og titte ned, opp? Det er noe labyrintisk med kulturhusets indre. André navigerer gjennom smalere og mindre rom enn det han er vant med. Litt som en kropp; han husker å ha pugget dets mikroskopiske deler for å underholde Helna. På en vegg henger et gigantisk kunstverk, med bruskorker, fjær og andre ubrukelige objekter limt på, men det er umulig å si hva det skal forestille. André hører ekkoet av sin egen pust, som om det var flere folk her.

Det finnes ingen lapp på døren, men romnummeret er tydelig.

Rommet til støttegruppa er stort og støvete. Bortenfor ligger en tom scene. André deduserer at rommet er et forlatt teaterlokalet, et vindusløst og svartmalt rom, en gammel black box bygget inn i kulturhuset. Gardiner i rød fløyel dekker scenen, dradd for, rekvisitter fra en svunnen fortid. Foran scenen er et bord med termoser, én med billig kaffe og én med varmt vann, pappfat med billige teposer og sukkerbiter, og flere fat med sjokolade og smågodt. I alle fall har ingen bakt noe. André husker lignende menyer fra tiden før eksilet ... Hvilke kurs var det han hadde tatt igjen? Sinnemestring, stressmestring, angstmestring? … Teaterrommet er veldig mørkt. Eksisterte det en gang sitteplasser, her? Røde kinostoler? Satt publikum og ventet på å klappe, å le, å gråte?

"Velkommen," sier en hes stemme. André blir tvunget til å konfrontere nærværet av mennesker; å bli snakket til er et bry, å bli sett er et bry.

Det finnes en liten ring av campingstoler midt i rommet, flere stoler enn folk, med fire mennesker samlet der. To stirrer tomt framfor seg. Én spiser snop. Den siste sitter med øynene lukket. André setter seg. Snopspiseren –  ansiktet ødelagt etter akne – ser opp, møter øynene hans, slår blikket ned. Noe beveger seg i spenningen mellom dem, og André føler en vind blåse gjennom kroppen sin, sammen med fluens summing.

Når viseren kommer på 22:10, begynner en telefon-alarm å spille en eller annen typisk tone. Mannen med lukkede øyne sitter seg litt opp i campingstolen sin, åpner øynene, og tar en smarttelefon opp av lomma for å skru den av. Mannen ligner litt på en baby med vannhode; hodet er gigantisk, kulerundt og med måne, og ansiktet er underlig glatt selv om de gigantiske hendene er fulle av rynker og leverflekker. Mannen sier med en ekstremt hes stemme, ”Velkommen til støttegruppa for oss med apati, avolisjon og anhedoni. Mitt navn er Øyvind. Jeg har vært i denne tilstanden siden jeg var veldig ung, og jeg er gruppens ufaglærte terapeut.” Ordene er rolige, innøvde, gjentatte, selv om stemmen høres ut som om den har hengt i et eldhus i åtte måneder. ”Vår tilstand er omstridt. Apati er ingen diagnose. Det er heller et symptom på forskjellige sinnslidelser. Allikevel er det slik at denne apatien kan være så dominerende hos noen mennesker at andre typer terapi ikke virker. Jeg bestemte dermed for å starte en gruppe med primærfokus på oss som sliter med å føle noe, også kalt apati, avolisjon og anhedoni. Jeg ser noen nye ansikter i gruppa, så la meg første introdusere begrepene – ”

Apati: primært tap av motivasjon, manglende entusiasme og engasjement.

Avolisjon: mangel på målrettede handlinger.

Anhedoni: en manglende evne til å glede seg over ting.

André kan definisjonene utenat og beveger leppene i takt med ordene. Terapeuten blunker så sakte, som en katt, og retter seg enda litt opp i ryggen. ”Vi er ikke her for å finne en kur på vår tilstand, men å prøve å sette ord på det vi … mangler. For noen går det over. For noen gjør det ikke det." André lytter sjeldent til det andre mennesker sier, men tillater seg å lytte til den gamle mannen med en babys ansikt. Mannen fortsetter, "Først kan vi introdusere oss selv." André mister interessen, mister seg i vanen. Gruppeterapien begynner å følge faste rammer. Til –

Stillhet.

Terapeuten må peke på noen for at de skal begynne.

”Herman, tjuesju.” Hermann er en underlig vakker mann, sånn type form-fager skjønnhet som man ser hogget ut av kald marmor. Han virker hovmodig, ved hvordan den spisse haken holdes høyt. Den skjønne Helena – med mer hovmod. Men øynene er tomme.

”Beate, tjueen.” Beate er høygravid og stryker magen sin, mer ut av vane enn av genuin glede. Skuldrene henger slapt, det sminkede ansiktet er vendt bort, øynene tomme.

Stemmene er følelsesløse. Når André blir pekt på, mumler han, ”André. Førti-to.”

Terapeuten stusser, ”Endre?”

André ser intet behov for å korrekte ham og nikker.

Det er bare én igjen etter André; den snop-spisende. ”Geir. Førti-tre. Jeg er en gammel kjenning,” sier han, nikkende mot terapeuten. På mange måter er Geir Andrés motsetning. En slags motsetnings-dobbeltgjenger, med sin voldsomme vom, sitt blodsprengte ansikt og brede tannkjøttsmil. Der André smiler uten å smile, smiler Geir som om han ikke vet hvordan man slutter. Stygg, der André er blass. Noe rører seg i André ved tanken.

Etter introduksjonene leder terapeuten de inn i neste del, neste scene, et rom der muligheten for å dele erfaringer eksisterer. Geir virker som den eneste som er en gammel kjenning; alle andre er nye. Terapeuten tilbyr dem muligheten å dele erfaringer.

Stillhet.

Terapeuten blunker igjen, like sakte. Det store runde hodet beveger litt på seg, først til en side, så til en annen. Hans bevegelser som virker som om hele hans verden beveget seg saktere enn de andre. Noe katteaktige oppstår, og det legger til enda et lag til det underlige ved terapeuten. Etter å ha speidet en stund, inviterer ham de til å prøve å forklare hvor apatien oppsto (i Andrés sinn, hvor de endte, hvor de ble sent i eksil).

Stillhet.

Terapeutens ansiktsuttrykk forandrer seg ikke, og han sier Beates navn.

Beate begynner å fortelle. Hennes far pleide å kjøre henne rundt, og i den lille blikkboksen, snakke om politikk, religion, litteratur, film og musikk som om hans meninger var sannheten. Og hun – slik som tusenvis av jenter før henne – sa det han ville hun skulle si. Bilen var den eneste plassen han følte at han hadde kontroll; kontroll nok til å stryke henne på låret, på magen ... Etterpå ga han henne litt penger uten å se henne i øynene. I løpet av årene i blikkboksen følte hun seg selv bli mer og mer nummen, mens faren dekonstruerte hennes verden; beskrev morens sexliv, bestefarens alkoholisme, og forgjengeligheten til hennes skjønnhet og interesser.

(Og så var hun over.)

Terapauten sier Hermanns navn, spør om han kan relatere.

Hermanns far tok aldri på han uten vold. Menn gjorde ikke sånn. En gang på resturant satte faren et kjøttstykke i halsen, men når han gestikulerte for sønnen å slå han på ryggen fikk sønnen en forferdelig følelse og frøs til. En fremmed måtte redde faren. Siste gang sønnen så ham var han på sykehuset. Han strakk armene opp mot sønnen som et lite barn, ventende på at han skulle si noe, si hva som helst… Og han sa ingenting og gikk. I ettertid hadde han ikke kunnet følt noe som helst. Det virker som om redselen for hans far, aktiv i hele hans barndom- og ungdomsår, hadde spist opp muligheten til å føle noe som helst annet.

(Og så var han over.)

Geir sier ikke noe – han har sikkert delt ting før. Han har hentet seg ett til plastikkfat med snop, assortert smågodt, som han spiser én og én, øynene halvveis lukket som om han tar den største glede fra hver enkelt bit. André kan se for seg Geir kommandert av sin far, og endt opp stående bak en eller annen disk, dag ut og dag inn, tvunget til å holde den samme vennlige masken mens ensomme mennesker kommer inn, søkende en menneskelig søppelkasse å tømme seg i.

(Og så var òg Geir over).

Kanskje har alle disse menneskene blitt fullt opp til randen med andre menneskers historier. Terapeuten må ha hørt lignende ting før. Ansiktsuttrykket hans forandrer seg ikke, forblir hult, men vennlig.

André, i kontrast, er bare ansvarlig for to mennesker.

Terapauten begynner å snakke. André fatter kun interesse i setningen, ”Et fellestrekk for oss er passivitet. Passiviteten resulterer ofte i en slags psykologi-tendens; siden vi ikke snakker tilbake, føler folk de kan tømme hjertene sine til oss.” Mannen snur seg mot André, blunker sakte, stemmen like hås, ”Har du opplevd noe lignende, André? Har du et tidspunkt i livet ditt som du mener har hatt en påvirkning på din tilstand? Eller er har du alltid vært slik?”

André rykker på skuldrene. ”Det fantes en tid før mitt eksil.”

”Eksil,” gjentar terapeuten, som om han smaker på ordet, og det smaker ingenting. ”Hva satte i gang eksilet?”

André hever på skuldrene.

”Har du et minne som du kan tenke deg er spesielt definerende?”

André tenker etter. ”Mitt barn – og forståvidt, min partner – døde. Jeg var et følelsesmenneske, men mitt barn døde.”

”Kondolerer.” Også dette er nøytralt sagt, med terapeutens vanlige vennlighet.

André prøver å huske ansiktet til sin førstefødte, men får det ikke til. I stedet får han enda et lynnedslag av kunnskap: han husker å se barnet falle – falle – falle? Hvor eller hvordan eller i hva? Ut av hans rekkevidde, ut av et vindu, ut av hans liv. Et vindu? Hvor? Igjen, husker han ikke tordnet / grunnen. Og så er kunnskapen borte. Sin eks – kan man si eks når personen er død? – husker han ingenting av, bare et sinnsvakuum. Men det er ikke helt korrekt. Under isen: vann, iskaldt vann, vann som en gang vil oversvømme menneskeheten. ”Nå vel. Jeg tror ikke det var det som gjorde det, ikke helt. Eksilet var en prosess. Det gikk over lang tid.” Eksil, hvorfor bruker han ordet? Apati er heller ikke helt dekkende. Språket strekker ikke til for å forklare det språkløse, men det er det nærmeste han kommer. ”Jeg føler meg ekskludert fra samfunnet, som om jeg hadde kommet inn i et nytt land, der alle snakker et språk jeg har glemt. Jeg gjør det som forventes av en ektemann, en far, en borger.”

”Og du tar glede ut fra dette, Endre?”

”Ikke glede,” sier André. ”Dét jeg finner er en lettelse, en slags ro. Jeg har tatt et valg. Jeg finner lettelse i stabiliteten sammen med min nye kone. Og litt i litteraturen, kanskje?”

Lettelse.

Hermanns hovmod. Beates magestryking. Geirs snopspising. Terapeuten med sin håse pust – sigaretter, hasj? Eller er det terapien i seg selv som hjelper ham? Alt virker sammenkoblet på en måte. Plutselig får han en slags lydnedslag av innsikt av at de alle flekker tenne til ham. Særlig Hermann, med sin brennende skjønnhet, snerrer. En tanke: 'Slapp av. Vi er alle ulver her.' Og så er visjonen borte. André, også en ulv, innrømmer, ”Jeg er redd for om det begynner å løsne kommer jeg til å sette tennene i alle de rundt meg."

"Det er en reel frykt," sier terapeuten. ”Hvor lenge vil du klare å holde deg apatisk? Hva om det en dag bryter sammen?”

Det har allerede skjedd. André åpner munnen for å fortelle dem det, rolig og følelsesløst, men ordene setter seg fast i halsen. En liten ”a” lyd kommer fram. Aa – aaa – aaa. Og noe hvitt blender ham i et øyeblikk og han lider under enda mer kunnskap –

En visjon!

Ikke bare kunnskap, ikke bare innsikt.

Det usynlige rommet åpner seg opp og han blir, i visjonens øyeblikk, til figuren i dets sentrum. Stående i et kjøkken av ett eller annen slag, i minnets diffuse detaljer, som folder og folder og folder. Hans tidligere hustru sitter i det åpne vinduet. I armene sine knuger hun sitt ett-år-gamle datter Asta. De er begge kledd i hvite kjoler, og solen bak dem skinner gjennom det, og gjør at det blonde håret lyser. Munnen hennes beveger seg i en forklaring hinsides logikk men André hører henne ikke. Avgjørelsen er tatt. André hører sitt eget skrik, Nei, nei, nei – ! Og så ser han henne glise, og le, og falle villig bakover, med barnet i sin armer, falle, falle, falle, og André står som fryst til is, hendene rekket ut etter dem, og han føler han faller han også –

Til han hører et brak der en stor og en liten kropp treffer asfalten.

Det visjonære ligger i braket. Bak kunnskapen, bak innsikten, er det her isen flommer utover som et tykt sekundært lag med hud. Sakte men sikkert. En ny istid. André flekker tenner til de andre, "Jeg har allerede brutt sammen.”

André flekker tenner tilbake til de andre.

Terapauten ser på ham. Et lite smil kommer frem, og så beveger hodet seg vekk – sakte, sakte, sakte. Med ett eneste langt blunk. De andre snur seg vekk òg. Geir er den som ser vekk sist, fortsatt spisende på snop, men det er noe nærmest stolt – ikke hovmod, men som om han var stolt over André, som om han følte en nærhet. Uten fire par med tomme øynene på seg, svinner André tilbake i eksilet.

Han tenker på sin datters sorte øyne.

Stillhet inni ham.

”Vi skal møtes igjen om en måned, samme tid. ”

”Hvorfor møtes vi så sent på kvelden?” spør André.

”Jeg føler meg bare menneskelig på nattestid,” sier terapeuten. ”Og det du finner i din lille familie, og i litteraturen, finner jeg i å hjelpe folk som meg og deg.”

"Ah. Men hvorfor akkurat 22:10?"

Terapeuten blunker, og sier, "Fordi det er da klokken ser ut som et lite smil."

.

Soloppgangen er underlig blass. Det er en grå morgen og det vil bli en grå dag. Allikevel er den oransje-gule solen et glimt i hverdagen: en påminnelse om en varme. Gjennom natten har André sittet i bilen og stirret opp mot blokkleiligheten. Han ser for seg selv sittende i kjøkkenvinduet, til det punktet at han nesten skimter seg selv. Smarttelefonen ligger på fanget hans, men han har ikke tatt på den på flere timer; Ovid frister ikke. Når solen blender alle vinduene, gjør de til hvite rektangler, skynder han seg inn i blokken.

Først når han er inne i blokkleiligheten føler ham som seg selv. Men Endres bevissthet summer fortsatt i ham og han blir klar over hvordan hjemmet hans er noe artifisielt, konsentrert verden av memoarer og speil. Ytterklærne piller han av som en slange som skreller av seg huden. Utenfor døra til soverommet stopper han opp. Vagt, hører han pludring fra krybben, en mild barnestemme i landskapet før språket. Har datteren hans vært våken hele natten? Nei. Hun må ha våknet for litt siden. Eller – ?

"André?"

Rommet er like varmt og mørkt, men en glipe i gardinen tillater en svak solstråle å male en stripe av gull. I solstrålen glitrer støvflakene. "Helna." På hindu betydde hennes navn brennende lys. Røkelsen er borte, og ligger igjen en småsur dunst, men den vil være borte når de tenner den på nytt.

Byllen i senga beveger seg. Hodet stikker halvveis opp. Der solstrålen treffer, åpnes hennes sfinksøye i mørket. Han ser det hvite rundt pupillen. Pupillen glir over til André som en kniv i smør (og med den, følelsen av å bli fløyet); øyet blir halv-lukket i kjennskap, og hun løfter dynen i et tydelig, Kom hit. André kler av seg, plagg etter plagg, til han uten ettertanke kryper inn i hiet hennes og legger seg mage mot mage. Alle sansene hans er numne bortsett fra luktesansen. Han puster henne inn og lar seg selv beskyttes. Det var en kropp som vekket nostalgiske følelser i ham: hud fingrene kunne synke inn i; bryst med synlige årer og mørke brystvorter; armer og midje og lår som ristet med hver minste bevegelse; en inviterende sti av kjønnshår; en inngrodd tånegl på stortåen. Håret hennes er i en kategori for seg selv: vindblåst i et rom uten vind. Det ene øyet lukkes. André stønner i ur-roen hun gir ham. Det finnes ingen insekter her. Ingen summing.

Eller – ?

André bestemmer seg for å fortelle sannheten, som han alltid gjør, men dette er første gang han forsøker å sette ord på noe språkløst.

"Helna," sier André igjen.

"Hmm…?"

"Jeg sliter med å føle noe," sier han.

"Jeg vet," sier hun rolig, og stryker ham på kinnet. Igjen: "Jeg vet. Jeg har alltid vist det. Men jeg foretrekker deg sånn."

Han blunker. "Hvorfor?"

"Det gir meg ro," sier hun.

"Men du vil ikke forelske deg?

"Dette skjedde sist jeg forelsket meg," sier Helna, og peker til brannsåret sitt, brannskadene som har spist opp halve kroppen hennes, inkludert ansiktet. Det er mørkt på soverommet men han kan fortsatt se dem, huden som er hullet og krøllet noen plasser, og underlig glatt andre, som noe som ble revet i fra hverandre og skrevet på med hieroglyfer; glemte språk.

Av en eller annen grunn var det den glatte, ihelbrente huden som tiltrakk han mot henne i begynnelsen. Huden, og håret, det sorte håret som rekker henne til baken. Første gang han så henne hadde han sett henne handle matvarer, og gått bort og høflig spurt etter nummeret hennes. Deres første date hadde vært veldig rolig, med hun som stilte spørsmålene, og han som svaret. Han tenkte at hun ikke var interessert siden hun aldri svarte på hans – vennlige – spørsmål, men han var glad når hun ringte ham opp, og inviterte ham over til seg. De ble i sammen én måned etterpå. Etter et år fortalte hun om fortiden sin: om kjæresten som hadde blitt mer og mer voldelig i fortvilelse over at Helna aldri ble gravid. En dag hadde han gjort en test på sykehuset, funnet ut at han var steril, og gått hjem og satt fyr på Helna og seg selv. Helna hadde snudd seg vekk – en suveren kroppslig bevegelse: det å snu seg vekk – når han kastet bensin på henne, og dermed overlevd, men med skader. Halve kroppen er ødelagt. Hun er blind på en side, og munnen måtte trenes tilbake til god stand. Hun har kroniske smerte hver vinter. Men André liker å ta vare på henne, liker å bringe inn fat med kveldsmat og frokost, liker å lære oppskrifter fra Maharashtra med kokos, peanøtter, tamarind.

Alt dette ligger i det som kobler dem. André presser seg mot henne, og hun tillater det. Denne symbiosen er sunn, god, nødvendig for dem begge.

Han husker det hun har fortalt om Mumbai i Maharashtra, Indias mest folksomme region, hvor hun opprinnelig var fra. Hun har fortalt om alle familiemedlemmene, alle vennene, alle de fremmede som hele tiden gnikket seg mot henne, i hjemmet, på skolen, i gaten. Etter den grunnleggende sykepleier-utdanningen sin hadde hun flyttet til Norge for å unnslippe "gnikkingen". Hun hadde lest om Norges lave befolkningstetthet og dets behov for sykepleiere. Mest avgjørende var et øyeblikk som turist i Oslo, i Frognerparken og Vigelandsanlegget, stående foran Monolitten med sitt Babels tårn av – gnikkende – menneskestatuer oppå hverandre i en funksjonsløs kamp for tilværelsen. Hun var lei av kampen og lei av alle følelsene hun som kvinne måtte ta hensyn til. Hun behandler både sår og andre folk med klinisk distanse.

André, med sin frykt for de tusen insektene og følelsene som hele tiden summer rundt ham, forstår. "Dette skjedde siste gangen jeg følte noe inderlig," sier André, og løfter litt på dynen, og viser underkropp sin. Beina hans er fulle av arr. I tiden før eksilet hadde han hakket løs på seg selv med en kjøkkenkniv, hakket og hakket og hakket i forsøk på å skrelle av seg andres påvirkningskraft.

"Jeg vet," sier hun igjen, rolig, alltid så rolig. "Men det er over nå," sier hun, som til et barn som har hatt mareritt, “jeg har deg." André gjesper og kryper enda nærmere, som om han vil forsvinne inn i henne, inn i noe perfekt.

Men han våkner når han kjenner at hun reiser seg, glir over ham; håret kiler ham i ansiktet, på brystet, mens hun sitter seg over ham, de brede, brune lårene på hver side av magen hans. Han kan kun se konturene av henne i mørket; ser det hvite i det ene øye hun har igjen, og det gråe i det blinde. Det tykke, krøllete, sorte håret er rundt henne som en svær mørk glorie, nøktern-hellig. Andrés lunger rister i brystet; han kjenner kroppen reagere kraftig, selv om han(s) selv er passiv, underlig distansert, nesten uskyldig i hvordan han ser på henne med ren dedikasjon. Nikkende, skyver hun seg bakover, og forsvinner under dynen. Alle med kunnskap om sykepleie vet at anatomi-eksamenen er den vanskeligste. Med sin doktorgrad, kunne ingen holde det mot Helna å ha gode kunnskaper innenfor feltet. Det er med tungen og hendene hun gjør sitt; hun dekker munnen hans ofte for å få holde ham stille, for å ikke forstyrre sin datter, som hun kanskje tror sover. Datteren er viktigere for Helna enn han, det har hun sagt, og André finner ro i det. Hver gang musklene hans spenner seg, går hun videre. Når han er på randen av sammenbrudd, kommer hun opp av dynen, et vakkert vesen i en steril verden av hvitt. Hun sitter seg nok en gang på magen hans, hodet lent på skakke med øynene halvveis lukket. De myke leppene glinser.

Etter en tenkepause, sier hun rolig, "Jeg kunne tenkt meg ett til barn. Jeg er i en fruktbar periode akkurat nå."

André tenker på hvordan det føltes i dag på helsestasjonen når sprøytene ble stukket i hans datter. "Ok," sier han rolig.

Hun nikker vennlig, og sitter seg oppå ham (han stønner, med øynene forblir stirrende opp i taket – i himmelen uten stjerner) og fullfører det sånn. Han lukker øynene når han kommer, med åpner de igjen etterpå, ubeveget. Etterpå ruller hun av, forsiktig med å holde det inni seg, puster tungt. Han tenker på sommeren – dets hete netter,  lukten av jord, hvordan tanken på å gå i shorts får ham til å føle noe. Etter en stund snur han seg til siden, legger hånden på den glatte, brente siden av ansiktet hennes. Han kjenner den stramme huden hennes bevege seg i et smil – og hun beveger seg mot ham, og de blir liggende mage til mage, til hun sovner.

André lukker øynene.

Åpner dem.

Han holdes våken av det vonde øyet. André snur seg bort fra Helna, ligger på ryggen, stirrende. André kjenner isflakene smelte, sakte. Under skimter noe grusomt. Bak leppene, bak det tynne laget med hvit-rosa hud, gnisser han tennene mot hverandre.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Støttegruppa for oss med apati, avolisjon og anhedoni

Vilde Vikse

Vilde Vikse

4 måneder siden (227 besøk)

André Makhe er et ordspill på Andromakhe.

Kommentarer

  • Vilde Vikse

    3 måneder, 3 uker siden

    Takk for kommentar! Jeg ligger å jobbe med det selvmotsigende. Det er òg interessant at du finner håp i teksten.

  • Anne Holck Ekenes

    3 måneder, 3 uker siden

    Stemningen i teksten er var, sår, fortvilet og frustrert. Apati, avolisjon og anhedoni, er symptomer på psykose som kjennetegnes av en passiv tilbaketrekning fra omgivelsene. Slik jeg leser teksten ønsker hovedpersonen å fri seg fra disse symptomene, men finner også en form for frihet i det -lettelse som du skriver. Det er noe selvmotsigende i erkjennelsen av disse følelsene og samtidig et så stort ønske om å gjøre noe med det at han går til en støttegruppe natterstid. Dette paradokset gir håp tenker jeg. Et håp om forandring. Du beskriver situasjonen på en god og reflektert måte og fengsler leseren. Teksten har en god driv og man lurer hele tiden på hva som vil skje videre. Hvordan går det med hovedpersonen. Hvordan går det med kona. Kan mangelen på forelskelse likevel gå over i kjærlighet? Kan de leve i harmoni med hverandre eller vil "sovende demoner" komme til overflaten og forstyrre en familie der traumatiske opplevelser fra fortiden ikke lar seg viske ut? En uavklart slutt skaper rom for tolkning og gir leseren rom til å skape sin egen historie for familien videre.

Mer av Vilde

Andre i kategorien tekst