/UGRESS I EN BLOMSTERENG/

«Hei, kjære! Når er du ferdig på jobb i dag? Jeg skal en rask tur innom kontoret før jeg kommer hjem. HVA?! Har Christian tegnet på parketten? Huff, jeg drar innom Byggtorvet før jeg kommer hjem. Vi sees, vennen.»

 En mann med svart frakk, dressbukse og blankpolerte sko rusler forbi meg på brosteinen. Han har store solbriller, og solen speiler seg i de mørke lokkene han har gredd bakover. Det lukter dyr parfyme og aftershave. Da han har gått forbi meg ser jeg meg selv i vinduet på andre siden av gågata. Ugredd hår, møkkete jakke. Hullete bukse, utgåtte sko. Jeg ser ensomhet og skuffelse. For meg handler det nemlig ikke om å komme hjem til villaen etter jobb å bli sur for at sønnen min har tegnet med tusj på den beige parketten i spisestuen eller taco hver fredag; for meg handler det om å finne et sted jeg kan tilbringe natten uten å bli jaget vekk. Jeg har ikke en familie å dra hjem til etter en dag på jobben, og jeg har i teorien heller ingen jobb å gå til. Jeg jobber med meg selv, men det er dårlig betalt. Noen av kompisene mine jobber på gata. De er selgere. Jeg har aldri likt selgere noe særlig, de er så påtrengende og overtalende. Nei, selger er ikke noe for meg. Det er bedre betalt enn å jobbe med seg selv, men nei.
  Jeg sitter på brosteinen med et skilt ved føttene. «HJEMLØS OG SULTEN» står det. Ved siden av skiltet har jeg en hatt. Det er en gammel hatt jeg fant i en container jeg sov i for noen år siden. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med skiltet og hatten, men det hender jeg får noen kroner. Vanligvis går folk rett forbi meg. De fleste vil ikke engang se på meg. Andre kommer bort til meg å skjeller meg ut. Sier jeg er en pest for samfunnet. Det fascinerer meg hvordan vi mennesker kan tenke så høyt om oss selv, men allikevel være så kalde mot andre. Når jeg ser meg ferdig bruker jeg de få kronene jeg har fått inn til å kjøpe meg noe å spise.
     På butikken får jeg stygge blikk, og jeg kan høre folk snakke om meg. «Han har sikkert rabies», «Hold deg unna han der», «Æsj, han lukter vondt».  Jeg kjøper maten min og går ut. Innen jeg har rukket å spise opp er det kveld, og jeg må finne meg et sted å tilbringe natten. Mens jeg leter etter steder jeg kan sove går jeg forbi all slags type mennesker. De aller fleste er på vei hjem til familien og huset sitt.

  Jeg vandrer meningsløst rundt i sentrum blant kåper, frakker, aftershave og røde lepper. Jeg og den møkkete jakka mi. Jeg føler meg som ugress i en blomstereng. Folk trenger ikke si noe til meg for å få meg til å føle meg som ugress. Blikkene de gir holder i massevis. Jeg får mye tid til overs som jeg bruker på å tenke. Filosofere. Det slo meg da jeg spiste en tørr bagett fra Rimi; at som den hjemløse klumpen med ugress jeg er får jeg muligheten til å observere mye mer enn den vanlige mannen på gata. Jeg ser hvor ulykkelige de fleste er. Hvordan de gjemmer seg bort bak en fasade av aftershave og blankpolerte sko.
  Jeg har alltid sagt til meg selv, selv om jeg aldri fullførte skolen; «Vi går gjennom så ekstremt mange år med lærdom, og vi får bestandig høre hvor viktig det er med utdanning. Men når skal vi lære å elske oss selv, og når skal vi få høre hvor jævla viktig det er?»

Jeg er kanskje bare ugress i en blomstereng, og jeg er kanskje ulykkelig. Men jeg er ikke ulykkelig på samme måte som mannen på gata. Jeg trenger ikke skjule det. Innimellom er det helt ålreit å være ugress i blomsterenga. Man trenger ikke utdanning for å bestå livet. Jeg vet i alle fall at jeg har høyre snittkarakter enn mannen med aftershave og blankpolerte sko.
Se neste verk: Dikt, uten navn

/UGRESS I EN BLOMSTERENG/

Grete Marie Antonsen Svensen

Grete Marie Antonsen Svensen

4 måneder siden (132 besøk)

Dette er et utdrag fra en oppgave jeg hadde på skolen for noen år tilbake. Vi fikk kun et bilde å gå ut ifra. Bildet var av en gammel hatt og en plakat det stod "hjemløs og sulten" på. Dette er min tolkning av oppgaven, og jeg er faktisk ganske fornøyd med at den lille hjernen min klarte å komme på denne teksten. Er det kvalmt av meg å si? Jaja, uansett - som sagt er teksten forkortet, men jeg håper likevel at noen av dere skjønner greia. Kom gjerne med tilbakemeldinger!

Kommentarer

  • Grete Marie Antonsen Svensen

    3 måneder, 3 uker siden

    Takk for tilbakemelding, Anne! Jeg lot tidspresset gå innover meg da jeg skrev teksten på skolen, men jobber nå med en forbedret versjon. Tar til meg det du skriver her, veldig fint at du kommer med slike innspill.

  • Anne Holck Ekenes

    3 måneder, 3 uker siden

    Synes teksten er fin. Flott å kunne lese en litt annerledes historie fra bildet du fikk presentert. Et skråblikk på livet og en historie om å høre til slik jeg leser den. Aftershave og blankpolerte sko som et bilde på både en form for fasade, mangler, status, tilhørighet og kategori mennesker som fortelleren ikke tilhører er fin som gjentagende element. Du har flere slik gjentagende metaforer. Kanskje kunne du brukt gjentagelser enda mer; for å understreke, stille spørsmål og filosofere. Dette kan bidra til å skape en mer abstrakt tilnærming til teksten og gjøre leseren mer deltagende og aktiv som mottager.

Mer av Grete

Andre i kategorien tekst