Heartbreak Hotel

En gammel mann våkner opp en morgen uten et øye.

Oppdagelsen er prosessuell, først i oppvåkningen, der synsfeltet virker innsnevret. Så, i det han reiser seg opp i den lille sengen, oppdager han at han er blind på høyre øye. Han blinker med begge øyenlokkene, og tenker det kanskje er noe rusk, eller en betennelse som har eksplodert over natten. Kanskje er det til og med grønn stær, som har ligget potent i hans DNA som inaktiv rotkaries for så å blusse opp over natten, eller grå stær, som sakte har etset bort synet hans i en snikende tåke. Den gamle mannen plasserer de syltynne beina på gulvet, beina skjelver når de prøver å holde hans kroppsvekt, fulle av løs hud og blåe vener. Han må ta sats for å komme seg opp av sengen. Med like skjelvende hender tenner han oljelampen. Uten verken dybdesyn eller klær vingler han over tregulvet, til kjøkkenet, ut ytterdøra, over vått gress, mot utedoen. Som et gjenferd glir den gamle mannen gjennom mørke rom han kjenner som sin egen kropp; han unngår potten ved senga; det lave bordet på kjøkkenet; gropa i hagen. I hagen flyr hundrevis av møll opp av gresset. Han hater møll, halvdøde zombieinsekter, skapningene som flyr verst av alle skapninger. Møll har ingen forsvar, de er så lett drept, de krasjer i alt og etterlater flekker av stygg vingestøv. Inne på utedoen, over vaskekummen, henger et skittent speil hvor den gamle mannen studerer seg selv.

Øyet mangler. Det er et sort hull hvor det vanligvis var noe hvitt og blått og blodsprengt pakket inni lag på lag med rynkete hudfolder. Den gamle mannen blir stående ei stund foran det skitne speilet, full av en slags ur-ro. Distansert oppdager at han at han er kald fordi han er naken; at det er usedvanlig tidlig siden fuglene ikke synger; at utedoen kunne trengt en oppussing siden høstvinden smyger seg inn mellom treplankene og slikker ham opp etter nakken. Han presser en forsiktig finger inn i hulrommet. Inni er det mykt og vått, men ikke vondt. Det finnes ikke blod, sår, smerte: bare et tomrom der det en gang var et øye, som om det aldri hadde fantes noe til å begynne med. Resten av ansiktet er likt som vanlig; den tørre papirhuden, arrene etter røde hunder, det bustete håret og strittende skjegget, og arret på brynet over det manglende øyne; arret  han fikk da han som snørrunge vasset under en bro der tvillingsøsteren hans sto og fisket, og fiskekroken satt seg fast i øyenbrynet. Den gamle mannen ser seg omkring på badet; ser at utedassen trengs å vaskes; ser at treveggene har fuktskader og hull; at han trenger mer tannkrem. Hvilke muligheter har han til å fikse dette nye lille problemet? Lege? Nei. Han har valgt bort statlige tilbud – og både sitt personnummer og navn – for lenge siden. Venner, bekjente, naboer? … Nei. Han valgte bort muligheten når han flyttet til denne avsidesliggende hytta i skauen og ble en eremitt, en einstøing, en innegubbe. Familie? …

Magen hans lager et langt, hult brøl. Et surt oppstøt stiger opp og blir til en surklelyd nederst i halsen hans; den gamle mannen kremter, smatter, svelger det ned igjen. Tenker at han burde ha spytta, men det gjør han sjeldent siden spyttet hans er for tjukt, det blir hengende i kjeften så han ser så dum ut. Han trenger en brødskive med gulost, en kaffetår, skråtobakk. Han går til hullet i planken, kjæler litt med stellet, pisser, nynner ”Are You Lonesome Tonight?” av Elvis Presley, rister ut de siste dråpene til takten. Bra kar, han Elvis. Den gamle mannen vingler tilbake til den lille hytta si. Det er tidlig på høsten og fortsatt varmt, men det tynne fettlaget gjør at kulden setter lenger i.

Det er litt tidlig for frokost, så den gamle mannen går tilbake til soverommet. Han rister litt på dynene, kikker under sengen, sjekker nattbordet. Trangen til å banne øker, men han svelger det ned – ingen grunn til å kaste bort ord. Ord hører dialogen til. Pytt pytt. Han sniffer gårsdagens kleshaug, nikker (de tåler én dag til), og tar det på seg. Ullgenseren lukter fiskeslo. Det roer ham. Kampen hans mot klesmøllen virker vunnet, men småjævlene lager kokonger, for å så blomstre opp igjen som gråe skyer når han tror krigen er over. Turene rundt om i hytta er mer klumsete enn vanlig, men han blir fort vant til det.

På kjøkkenet spiser han en skive med gulost, drikker en kopp kaffe, tygger tobakk mens han leser favoritt-biografien sin om Elvis Presley. Biografien er gul, godt-lest og har eselører. Legger man den på ryggen og slipper, vil den åpnes på de to mest leste sidene: avsnittet om Elvis’ dødfødte tvillingbror Jesse. På veggen, over peisen, har den gamle mannen spikret opp en svær plakat av Elvis. Det er det eneste bilde i hytta og er kjærlig banket med støvkost hver søndag ettermiddag. Han har alltid følt et slags slektskap med Elvis, selv om han aldri ville brukt dét ordet, han ville egentlig ikke ha snakket om Elvis i det hele tatt. Han har det fint her, i den lille hytta midt i villmarken. Det er fullt av vinyler, klassisk musikk (og Elvis), og gamle bøker, mest klassikere, men òg friluftsmagasiner, bøker om fiske, sopp, fauna (og et par Elvis-biografier) … Hver uke legges en kasse med nødvendigheter utenfor dørterskelen hans; dens kontinuerlige eksistens vil holde ham i livet og borte fra samfunnet i flere tiår til. Egentlig kunne han tenkt seg å være selvforsynt, men få ting gror i jorda her. Han fisker, hogger ved og plukker sopp og bær, men trenger kokekaffe, poteter, brød, smør, brunost, skråtobakk, tannkrem og Paracet, og så videre ... (Han trenger gass til komfyren, og har solcellepanel på taket for å kunne spille av musikk, men hater solcellepanelet så mye at  han aldri ser opp når han er ute.)

Plutselig reiser han seg fra kjøkkenbordet og løper – ustø – tilbake til soverommet. Denne gangen endevender han soverommet. Han rister puten, river dyne og laken av madrassen, drar ut tissepotten fra under sengen, åpner hver skuff og skapdør, kikker i bortgjemte kriker og kroker, stikker fingeren inn i hull i gulv og vegg, flytter møbler fram og tilbake og gransker de tomme stedene de etterlater. Til slutt blir han stående og pese midt i rotet og støvskyen. Brystet hans lager en pipelyd; en hvesing; en surkling. Lungene hans, alderdomssvake og kjærefylte; han hoster av all støvet. Hosten er intens; bevegelsene krampaktige; han lider under kroppens makt. Det høres ut som om han skal hoste opp sjela si. Han lukker sitt ene øye og puster, lenge. Rolig, rolig. Øyet er simpelthen tapt. Han er jo vant til tap.

Det er med en anelse stivhet at han vingler tilbake til kjøkkenet, sitter seg ved kjøkkenbordet, og drikker opp kaffen som er blitt kald.

.

Den gamle mannen våkner av alarmen, sliter med å få den av, og oppdager han har et tomrom der pekefingeren skulle ha vært. I hodet hans er det mentale bildet av fingeren er tydelig, krokete og gul som dyppet i jod; han var ikke født vanskapt selv om han var – er – en tvilling. Stedet der fingeren skulle vært er flat og uten sår som om noen har utført en perfekt operasjon på ham når han sov, en ring av kirurger med full bedøvelse og så en ring av sykesøstre som stelte med han, alt i løpet av en natt. De må ha blitt fraktet inn og ut med helikopter, inn til hans lille hytte i skauen, og han skammer seg litt med tanken på at de så den stygge utedassen, det innrammede Elvis-bildet og tissepotten under sengen hans, og hvordan innvollene hans så ut for kirurgene, og hvordan han sikkert stønnet av lengsel når sykesøstrene tok på ham. Farge blomstrer i det gamle ansiktet. Pekefingeren er nødvendig, men det var øyet òg, og han har jo én igjen av begge parene. Kanskje dette er en straff, en test, et offer? Han hadde jo hatt det så fint her i hytta si, med ingen mennesker og all tiden i verden.

Ut av det blå blir han invadert av et minne. Et øyeblikk i hans første bil, en Golf, på gymnasets parkeringsplass sammen med ungdomskjæresten. Det å føle et mykt, varmt tenåringsbryst i sin uerfarne hånd, det å gli pekefingeren over lepper klissete med jordbær-lipgloss, for å så kysse ei jente og å bli kysset tilbake. De var begge skjelvende og klossete som to sommerfugler i parringsdans, fanget av nysgjerrighet i et hett, mørkt baksete med doggete ruter. Akk ja, aldri mer vil han fylles med følelsen av at en jente vil ha ham, fordi han er god, fordi han er snill, fordi han er verdig. Den gamle mannen kjenner skjelvingen gå gjennom hele seg, fra beina og til hodet, og faller ned på kne. Han kniper øyenlokkene igjen og hendene blir til knyttnever, hvor én er deformert, knugende, utett. Denne gangen leter han ikke etter sin tapte kroppsdel. Han snyter seg i hendene sine og tørker det på bukselåret.

Han får en teit idé om at møll har lagt insektegg inni øyet hans, at møll-larvene åt det opp, og at de så fløy så sin vei mettet av glasslegemet. Hevnen til insektbarna som så sine foreldre trampet i hel, hver dag og hver natt, når den gamle mannen gikk til utedassen. Svake er de, men møll finnes i hager, i klær, i mat og reproduserer en masse. Kroppen hans blir spist, bit etter bit, av den tåpeligste av alle skapninger.

Han grabber en neve av skråtobakk, og spytter ut mesteparten, vet at det å grabbe er en luksus.

.

Den gamle mannen sitter på do og kontemplerer stubbene sine. Knokene beveger seg under papir-huden som foster; hender ser forferdelige ut uten alle fingrene. En skjelving går gjennom han. Av og til føles vinden ut som en hånd som stryker ham og dét gjør at blodet går sørover, og han stønner. Han krøller seg inn i seg selv, der han sitter på hullet i planken på utedassen, og venter på at neste diarébølge skal komme. I morges hadde han spist for mye for fort i sinne over å ha funnet ut at man ikke kan fiske uten fingre. Ostehøvelen var òg umulig å få fatt på, til han oppdaget at han kunne ha den mellom tennene, men tennene er brune og det gjorde vondt i lengden. Så i stedet holder han nå brunost-klumpen, brødet, potetene mellom to knoker og spiser den bit for bit. Men det å ikke kunne spise sivilisert er ikke den største vansken.

En av grunnene han flyttet for seg selv var for å endelig kunne å lese. Han hadde tenkt på det i mange år, mens han bygget seg opp en samling med utallige bøker, at en dag skulle han sitte seg ned å lese. Lese klassiske bøker, høre klassisk musikk, og alt i alt opparbeide seg en visdom som skulle gi ham den der vidunderlige ur-roen i hans alderdom. Joda, litt tobakk ved siden av, og litt Elvis Presley; ungdommens lidenskaper – det fikk gå. Imidlertid begynte han aldri skikkelig å lese. Bøkene er jomfruer i skinnfeller. Og når er det å bla i bøker og det å bevege platespiller-stiften er umulig. Bare den ene Elvis-biografien klarer han å lese, fordi den havner alltid på samme to sidene når han legger den fra seg, nemlig de om Jesse.

Den endelige bølgen kommer, og han stønner mens han tømmer tarmen. Han rødmer av nytelsen i stønnet. Den gamle mannen er skamfull over seg selv der han sitter og driter og stønner. Bølgen følges av et surt oppstøt, men han kan ikke reise seg, så han hoster det motvillig opp, slimet renner ned haken hans, og han blir enda mer skamfull. Når han reiser seg og drar opp buksa, blir han grå igjen, grå nok til å kunne se seg selv i speilet. I lyset fra oljelampen ser klumpene med morgenslim i det gråe skjegget ut som larver. Den gamle mannen ser vekk fra skjegget, opp til hullet. Øyet er kanskje borte, men arret etter fiskekroken er der fortsatt.

Han husker fortsatt den akutte smerten, hvordan han skrek og gikk på kne i det grunne vannet. Han husker hvordan tvillingsøsteren – stående over ham – kvapp og nappet til fiskestanga sånn at han skrek enda høyere. Lyden av løping, vassing, og hans egen munn åpen på teatralsk vis. Han husker fortsatt hvordan hun prøvde å roe ham ned, (Så så. Vær glad den ikke tok øyet ditt. Nå må du slutte, sånn skjer når du ikke passer på, når du går der i din egen verden, du ser jo aldri opp, aldri på meg!) Stemmen hadde vært beskyldende, skamfull og sympatisk, men armene hadde vært sterke og beskyttende rundt ham, vuggende, selv når blodet rant ned i øyet og blindet ham. Etterhvert ble stemmen hennes mykere, (Hysj nå. Det går bra. Jeg skal passe på deg. Kom, kom, så går vi hjem. Dette skal vi få fikset. Jeg skal alltid passe på deg, jeg er fem minutter eldre.) Den gamle mannen oppdager at han holder armene rundt seg selv, hodet lent til skakke, og at munnen ubevisst lager små klynk. Skam blir raseri, og han roper noe som høres halvveis ut som, ”Dritt! Faen! Satan!”

Han spenner opp døra til utedassen. Han ser møllene fare oppover – opp, opp, opp. Det er alt solnedgang, og himmelen er blodrød, landskapet grønnsvart. I sitt raseri begynner han å trampe på dem. Han svinger armer og ben om seg, bruker føttene og nevene, i en vill ur-dans. Et fåtall unnslipper massakren. Etterpå tar tungpusten ham, og igjen det gjør vondt i hele kroppen, blodårene står sånn ut at det ser ut som de prøver å unnslippe ham. Svetten i det ene øyet føles ut som blod. Så begynner hosten igjen – den rasper opp halsen hans, gjør at han svaier med hvert host, den bringer ham ned på alle fire.

Den gamle mannen kryper inn i hytten. På gulvet i kjøkkenet, ser han noe glitre sidesynet, og ser opp på bildet av Elvis. Bildet hans er i  livsstørrelse og er like eksakt like høy som Elvis selv. I denne utgaven har Elvis har på seg sin berømte lamé-smoking i gull. Smokingen skinner; ståler; gløder. Nederst plakaten, nær gulvet, henger en post-it lapp med smokingens eksakte mål: hals 15 1/2"; bryst 42"; midje 32 ", ermer 31½", buksevide 32 ", skostørrelse 10, strømpehøyde 6'0". Egentlig var meningen å oppnå dette idealet ute på hytta, men han hadde glemt hvordan man konverterer inches til centimeter. Pytt, pytt. Den gamle mannen reiser seg så han er ansikt til ansikt med sitt tenåringsidol, stirrer Elvis inn i øynene, ser at de er halv-lukkede. Beroliget, går den gamle mannen inn i sengen og legger seg. Han kjenner en tomhet nedi ullsokkene, ullsokkene han ikke har tatt av på flere dager, i frykt for tærnes skjebne. Han er også redd for å finne møll i ullsokkene: rester av ihjel-trampede møll utenfor, og klynger med møll-egg inni. Møll lever bare for å plage ham. Ofte flyr de inn i lamper i sin dragning mot månen de aldri kan nå opp til. Jævla unødvendige skapninger.

.

Han sitter ved kjøkkenbordet. Det står en kaffekopp ved siden av ham. Han leser i den faste Elvis-biografien.

Den gamle mannens kropp – vel ... Kaffekoppen er tom; han klarer ikke lenger løfte den til munnen. Boken har ligget åpnet på den samme to sidene i flere dager. Disse to gule, gamle, skitne sidene eksisterer i som sentrumet av den gamle mannens liv. Det er ett eller annet med Jesse Garon Presley som fanget oppmerksomheten hans gang på gang, òg når ungdomshelten Elvis egentlig skulle byttes ut med Bach. Mange Elvis-eksperter mener at tvillingbrorens dødfødsel gjorde den overlevende broren psykologisk uhel, noe som forklarer Elvis’ ekstraordinære passivitet og lave selvtillit, som endte i at han ble utnyttet og døde i ung alder. I sin barndom, hadde Elvis snakket om Jesse til klassekameratene som om tvillingbroren var levende, og pleide å ligge våken om natten å snakke til ham. Den gamle mannen ser for seg barnet i sengen når han hvisker stor-øyd ut i mørket, ”Jesse are you listening?”. Spurte Elvis om det samme som voksen, rett før samfunnet drepte ham, stirrende på sitt hule ansikt i et skittent toalettspeil? "Jesse, are you listening?" Elvis, som kunne omskape seg selv fra gudsfryktig gospelgutt til rock-n-roll ladies man, mistet han seg i rollene han skulle oppfylle, i forsøk på å dekke over rollen som tvillingbror han hadde mistet? Så usikker, så skjør, så skjønn. Den andre boksiden slutter imidlertid midt i en interessant setning om hvordan Jesse kanskje fortsatt er i live. Nesten viljeløst, ut av vane, beveger han sitt ene øye tilbake til den første siden og leser den enda en gang.

Plutselig hører den gamle mannen banking på hyttedøren: tre raske bank på treet, tre raske slag i skallen hans.

(”Jesse are you listening?”)

Han farer opp, faller nesten i sammen fordi han er så stiv og støl, men kommer seg bort til vinduet for å begynne et fast ritual: å se matkassen blir levert. Vanligvis hadde han dratt gardinene for, og tatt ned persiennene, sånn at han kunne bruke to fingre til å skille persiennepinnene og se gjennom med ett øye. Dette ene øyet mellom to persienner ... Et potent bilde for den andre som sto utenfor. Men uten armer kan han ikke heise ned persienne eller dra for gardinene, så for å se ut vinduet må han gjemme seg halvveis. Det faste ritualet, full av hull. Men ett punkt forblir et aksiom: døren, lukket. Banket er kun for å signalisere at matkassen er kommet, intet mer og intet mindre. Men han må sjekke at òg den andre gjør sin del av ritualet: å forsvinne.

Han stikker hodet opp sånn at øyet stikker fram, og ser den andre stående utenfor huset, ikledd en grønn parkas, store blåe støvler og lue. Han svelger en lyd av lettelse: sånn har det vært i alle år; den samme parkasen, de samme støvlene, den samme luen. Allikevel klarer han, med sitt gamle øye, å se at òg den andre er blitt eldre. Ansiktet henger, full av rynker og med slikt stivt skjegg som eldre kvinner får, øynene er halv-lukket, og ut av luen stikker grått, bustete hår. Den gamle mannen ser den gamle kvinnen klart og tydelig for første gang på flere år. Verst er det triste smilet.

Hadde den gamle mannen hatt armer ville han ha dradd for gardinene, for å tilfredsstille litt av de navnløse følelsene som svulmer i brystet hans. I stedet er han tvunget ned på kne med det ene benet han har igjen, for å gjemme seg i hjørnet av vinduet. Han hører henne forsvinne, steg for steg, og biter tennene sammen så hardt det gjør vondt. Han hinker tilbake til kjøkkenbordet, og gjenopptar lesingen, konsumerer ord etter ord uten å ta innover seg materialet.

.

En liten hytte i skauen. Det var drømmen, det var idealet, det var det han alltid snakket om (i det private rommet av hans sinn): en liten hytte midt i ingenmannsland, i retro stil med kjøkkenstue og utedass, hvor han kunne bruke tiden på å la sinnet sitt svulme med eldgammel kunnskap uforstyrret av den moderne verden. En plass der han kunne eksistere uten å sameksistere. Han helst være selvforsynt og utdanne seg selv for å bli lærd. Skulle han noen gang returnere til samfunnet, ville hans visdom bli berømt. Han måtte gå rundt omringet av sikkerhetsvakter og tolker, sånn at alle kunne få høre kloke ord. Men lærd som han var, kunne han òg velge å gå tilbake til hytta, og beskytte sin kunnskap slik en slange krøller seg om et bytte. Samfunnet kunne stå utenfor med sine notatbøker, kameraer og diktafoner – men han ville tygge sin tobakk i skadefro stillhet.

Uten armer og bein bukter den gamle mannen seg bortover hyttegulvet som en larve med et øye.

Kanskje i et høyteknologisk samfunn ville det vært mulig å få arm- og benproteser, men her ute i villmarken må han åle seg rundt. Han forberedte seg selv, selvfølgelig: plasserte tallerkener på gulvet som han enkelt kunne nå, fylt med vann og myk mat. Kjeks er hans favoritt; myke, lettfordøyelige kjeks, som han har i munnen til de blir en klebrig masse. Han ser nettet for sent. De grå smulene som klamret seg sammen i et nett sydd med klebrig tråd. Tråden er en kjede av små egg, insektegg, en fremtidig sky av møll som vil blomstre som støv i mørke hjørner. Han har spist et par kjeks allerede, svelget òg, da han ser larvene vri seg i kjeksen. De vrikker seg som fluelarver eller avklipte tånegler gitt liv. Han lurer på, uten å få panikk, hvor mange larver han allerede har spist. Han lurer fortsatt når han begynner å spise igjen. Panikk hører ungdommen til. Som når han først flyttet hit, på grunn av –

(Nei.)

Puter og dyner er blitt dradd ned på kjøkkengulvet under Elvis-plakaten. Soverommet ble ofret for å være toalett. Skitt- og urinstanken følger ham som et sekundært lag med hud. Han er nesten for nummen for skammen nå. For det meste sover han, en dyp søvn uten drømmer, ansiktet presset mot Elvis' føtter. Leppene hans glinser med brunt fett, og så tørker de inn, sprekker; han slikker dem ikke.

Elvis-boken er òg lagt på gulvet.

Etter å ha lest den for millionte gang, er det noe som klikker i sinnet hans.

(Pernille.)

(Jeg må si hei til deg Pernille.)

Ikke et unnskyld, ikke et hvorfor – bare et hei. Det er alt. Den gamle mannen vil gjerne si hei til den gamle kvinnen i de blåe støvlene, hans tvillingsøster, mennesket som har brakt ham matkassene alle disse årene. Hun som mobbet ham grenseløst for sin drøm om å flytte hit, men var den som hjalp ham flytte, og går langt ut i skauen med en kasse hver måned, med en kropp som den gamle mannen vet er eksakt like gammel som sin egen.

(Et hei.)

(Lille Persnille fortjener et hei.)

Så han holder seg våken i timevis, sover dårlig, vekkes av sin egen hjertebank.

Og så: Gud åpenbarer seg i øyeblikket han hører tre bank på døren.

(Hei!)

Men han har ingen tunge eller tenner til å si noe med.

Den menneskelige larven ligger og vrikker seg. Det ene øyet blinker sporadisk; flytter seg mellom døren, og så bort til Elvis-plakaten. Kroppen – eller hva som er igjen av dem – vibrerer som i et epilepsianfall. Han prøver å dunke hodet mot døren, for at hun skal høre, for å kunne snakke til henne, (Vær så snill Pernille, /Persnille/, du snille, husker du det kallenavnet? Persnille den snille, fordi du alltid var så snill, selv når du ikke var det? Husker du arret over øyenbrynet mitt? Husker du hvordan jeg gråt, hvordan du trøstet meg? Hei. Hei!). Men det blir mørkt, og menneskelarven er alene med seg selv og sitt ene øye.

Munnen åpner seg som enden på en lang, sulten tarm.

Noe flyr ut.

.

Venstre øye går tapt sist.

I stunden før dets tap, stirrer det rundt seg, rundt og rundt – og til sist, opp. Opp, opp, opp. Det siste som øyet ser er én enslig møll, som leker blant det glitrende støvet i sollyset fra et hull i veggen. Den enslige møllen går rundt og rundt i ring, men finner ikke veien ut, for dum til å se hullet i veggen selv om det er dit lyset strømmer fra.

Det finnes tårer.

Det finnes tomrom.

Det finnes en ensomhet så dyp den spiser seg gjennom alt.

.

.

.

.

.

Artifisielt, iskaldt, sterilt lys fra taklampene over. Lyset reflekteres i de hvite betongveggene og i flisene på gulvet. Man finner vaskemiddelslokket både i barnehager og gamlehjem, men særlig på sykehus, og spesielt her i sykehusets kjeller – på obduksjonslaboratoriet. Ingen vinduer. Ingen råte. Hvite vegger, en CD-spiller, og et stålbord. På stålbordet er et teppe dratt over konturene av en kropp.

To obduksjonsteknikerne kommer tilbake fra lunsj ikledd blå uniformer. En er yngre, og en er eldre: venner allikevel, òg utenfor jobb, og alltid i godt galgenhumør. Den yngre obduksjonsteknikeren pleier alltid å si, ”Et åpent menneske har ingen hemmeligheter”. Og den eldre obduksjonsteknikeren pleier alltid å svare, ”Og med to klovner som oss kan selv den skjulte være seg selv”. Og så ler de begge sin galgenlatter med klaprende kjever – en latter oftest ender i en hostekule på grunn av alle de kjemiske gassene – og går videre til neste lik.

”Og hva har vi så her?” spør den yngre obduksjonsteknikeren, stemmen hennes dempet bak munnbindet, tonen spøkefull. ”Noe mystisk? En naturlig død, et drap, et selvmord?” Hun drar av teppet – og viser til et ganske normalt lik, åpnet og sydd igjen, litt råtnet.

”Alle tre,” svarer den eldre obduksjonsteknikeren. ”Han svinnet sakte hen, drept av ensomhet, en naturlig død, men òg til noen grader selvbestemt. Du vet jo at når vi får en ektefelle inn, så følger raskt den andre. De spiser ikke, de vasker seg ikke, de dør. Ensomhet, akkurat som døden, er ytterst politisk korrekt. Ingen av dem diskriminerer! Og ensomhet og døden er et ektepar like gammel som menneskeheten selv.”

”Og ... hvem ... har vi så her?”

”Jan Gunnar Pedersen. Einstøing som bodde helt alene langt ute i skauen i mange, mange år. Meget underernært. Røkt og drukket, kanskje danset litt også, så han har i alle fall hatt det gøy. Til slutt ble han funnet av søsteren sin. Hun fortalte meg at hun pleide å dra med seg matkasser av det han ikke kunne skaffe selv, hver måned, år etter år. Tenk på alle de kassene.”

”Tenk på alle de musklene,” sier den yngre obduksjonsteknikeren. ”Muskler er noe annet som ikke diskriminerer, ja? Også jeg kan komme med kloke ordspill.”

"Jo, jo. Uansett så oppdaget hun det ved at det sto en urørt kasse utenfor hytta når hun skulle opp med den neste. Det underlige var at han satt rett opp og ned når hun fant han, sa hun. Satt rakrygget, ansiktet vendt forover, haken høy. Rene kongen.”

”Konge var han kanskje, men han verken var – eller er – ren. Han må ha sittet der i et par dager før hun fant ham. Vi har litt av en jobb foran oss.”

”Dét er jo nettopp grunnen til at jeg trengte din assistanse, kjære kollega, takk gud for vårt fruktbare yrke. Men tilbake til Jan Gunnar. Søsteren – Pernille – sa hun pleide å kalle ham Elvis. Jan Gunnar eeelsket Elvis. Han hadde samleobjekter som var verdt tusenvis av kroner. Førsteutgave av vinyler og slikt. Pernille sa hun skulle selge alt på Finn.no og bruke det på en tur til Bahamas. Driftig gammel dame, hun der. Sånn som gir mening til ordet driftig. Forresten!” Den eldre obduksjonsteknikeren spaserer bort til en hylle, plukker opp en CD. ”Pernille ga meg denne. Elvis Gold: The Very Best of the King. Broren ville nok likt å høre den, sa hun.”

”Med hva med Bach?” vitser den yngre obduksjonsteknikeren og peker på samlingen av klassisk musikk som ligger forsiden av den gamle CD-spilleren. Ledelsen bestemte at det å ha ørepropper i ørene rundt døde mennesker er for morbid, men at en gammel CD-spiller med klassisk musikk, det fikk gå. Hørselen forsvinner jo sist av sansene. Rommet er lydtett, og de andre på sykehuset vet bedre enn å hit, uansett. "Alle liker vel Bach? Han er vel demokratisk?"

”Til helvete med Bach,” sier den eldre obduksjonsteknikeren. ”Spiller du Bach når du skal fikse meg en gang i framtiden, kommer jeg å hoste opp mitt lungeødem og sikte på deg. Dessuten, Pernille spesifiserte at dette var hva broren ville. Og det er vår jobb å ta hensyn til de sørgende sine ønsker. Vent litt ...” Hun tar av seg hanskene, snur CD-platen og leser gjennom sangtitlene. Stopper opp, og huden rundt øynene får smilerynker, så hennes kollega ser at hun smiler. Hun stapper CD-en i CD-spilleren, klikker på neste-pilen til ”Heartbreak Hotel” kommer på. Med en gang gitarriffen starter, gir obduksjonsteknikern seg hen til rytmen, hun vrikker hoftene og synger med.

Den yngre obduksjonsteknikeren blir med, og danser rundt liket på stålbordet, synger et par linjer her og der. ”Er Elvis demokratisk?” roper hun over musikken.

”Selvfølgelig!” svarer den eldre. Det er en vill dans, en ukoordinert dans, der de hopper om hverandre. ”Vet du hvor søsteren fant ham, forresten?”

”Hvor?”

”Samme stedet der man fant Elvis!” svarer den eldre obduksjonsteknikeren, ”På do!”
Se neste verk: Vega

Heartbreak Hotel

Vilde Vikse

Vilde Vikse

1 måned, 1 uke siden (142 besøk)

Alternativ tittel: "Evig eies kun det tapte".

  • Den alternative tittelen er et sitat fra Ibsens Brand, garantert en av bøkene som sto i hylla til hovedkarakteren og som han aldri leste; jeg sto mellom den og Heartbreak Hotel.
  • Linja "Jesse are you listening?" er tatt fra sangen Jesse av Scott Walker.
  • Obduksjonsscenen er en parodi på grav-scenen fra Hamlet.

Kommentarer

  • Vilde Vikse

    3 uker, 5 dager siden

    Igjen, takk! Liker å ha en ubehagelig stemning i teksten, som både skremmer og lokker, og ikke minst holder på leseren som du sier. Glad du ser det humoristiske, her! Jeg har litt sær humor, så er fornøyd når den treffer andre.

  • Anne Holck Ekenes

    3 uker, 6 dager siden

    Du er en god forteller som mestrer å skrive både surrealistisk, abstrakt og figurativt slik at leseren ønsker å lese videre av ren nysgjerrighet. Man vet ikke helt i hvilken retning historien utvikler seg -og i hvert fall ikke hvor den vil ende. Referanser til annen litteratur er morsom og underholdende. Det er noe ubehagelig over teksten, men samtidig humoristisk. Slik tåler leseren å fortsette ferden sammen med jeg-personen og videre inn i obduksjonsrommet.

Mer av Vilde

Andre i kategorien tekst