En ulv utenfor døren

Karakterer:
MENNESKET
ULVEN

Typografi:
Tegnsetting er ment å indikere replikkføring, og følger ikke grammatiske regler.
Ord i hakeparentes [ ] er sceneanvisning.
En skråstrek / markerer momentet der dialog overlapper.

.

[En rosemalt stuevegg med en dør i midten. På veggen er det en gammel klokke som viser 21:10. En termostat. Gamle familiebilder.
Til venstre for døren, et lite bord med en hvit duk, en lampe og en vase med røde roser.
Til høyre for døren, en skohylle med mange par sko.
Støv overalt.

Døren sparkes opp. Inn stormer MENNESKET, heretter kalt M.
M er kledd i ødelagte og skitne uteklær, med stor fjellsekk på ryggen og blod i ansiktet.
Snø faller inn. M smeller igjen døren bak seg, fikler vilt med låsen, men får den ikke igjen. M slipper ryggsekken, snur seg og holder døren igjen med ryggen. M sin munn er åpen, pesende. M synker ned på huk og tar armene om knærne. Skjelver, hakker tenner, har røykpust.]

[En lang pause.]

M: J-j-jeg kan ikke f-f-føle ...

[Pause.]

M: Jeg kan ikke føle beina mine. Man kan ikke forestille seg smerten; oppvarmingen av halvdøde nerver. Ett tusen forfrosne fingre over åpen ild ville ikke en gang oppsummert halvparten av smerten. Gud, åh herregud.

[M grabber vasen på det lille bordet på leting etter vann, kaster alle rosene ut, de faller rundt M. M prøver å drikke, men vasen er tom. M holder den opp ned og rister dem. Studerer rosene.]

M: Falske.

[M tar fram sekken, går gjennom innholdet. Sovepose, stormlykt, restepapir av snackbarer og sjokolade, en boks hundefôr.]

M: 5 kg hundefôr på boks men ingen boksåpner! Ingen boksåpner! Haha!

Alt har gått så fort. Verden gikk under på seks måneder. Stjernene er borte. Og solen – hvor er solen? Overalt er snø og tåke. Disse hendene, fingrene, hardnet av år med gitarspilling, er nå ødelagt av kuldeskader. Jeg måtte skjære tommelen av meg med en lommekniv, men hva betyr vel musikken nå? Jeg kan ikke spise musikk. Husker ikke sist jeg åt. Husker ikke sist det jævla beistet ikke fulgte etter meg.

Vi har gått inn i en ny istid. De sier denne kulden er en straff sent av Gud. Eller Moder Jord. Alle gir overmannen forskjellige navn men det er det samme: han eller hun  – eller hva faen – er like jævlige. Hadde jeg vært Gud ... Hadde jeg vært Gud, skulle jeg reddet oss alle. Jeg ville plukke opp hver eneste fuglunge og jeg vil bygge nye reder. Jeg ville sette blomster i hvert vindu og ha kunst på alle vegger. Og fikk ikke husene stå ville jeg gå i hi, og våkne skitten og solkysset etter det var over, og lyset vil gi meg det samme gylne gløden grannåler har i vårsolen, og jeg ville danse når en ny verden ville åpnes under føttene mine. Jeg vil bringe fred, men mer enn det vil jeg ha fred, og mest av alt jeg vil leve. Kjære Gud, vær så snill, bare la meg leve.

[Noe tungt bykser mot døren, tre ganger etterfulgt av en pause, så én gang for hvert av ULVEN sine utsagn. Familiebilder faller ned fra stueveggen.]

ULVEN: Slipp meg inn.

Jeg elsker deg.

La meg drepe deg.

M: Gir du aldri opp, fiende-ulven? Du har jaget meg lenge nok. Du er sjukelig tynn, pelsen din er full av floker, øynene hovne med glaukom. Du burde være død. Hvorfor er du ikke død?

ULVEN: Du har alltid fulgt lys og lyd, vann, mat. Solen og musikken, elver, reinflokker. Og jeg har fulgt deg. Jeg kan ikke lenger huske en tid uten deg og jeg hater deg.

Jeg så deg bli unnfanget, og jeg hylte av redsel. Jeg så deg bli født, en hårløs og skrikende parasitt, og jeg bet tungen min til alt jeg smakte var blod. Jeg så deg krabbe, stå, strekke deg mot solen – og som stor, ta den i form av fakler og kuler – og du jagde meg, og jeg hatet deg. Jeg så deg bli eldre, mens vekten av dine år trakk ditt kjøtt fra kroppen din, og jeg gliste og lo. Jeg så deg dø, liket ditt pumpet full av kjemikalier og spist opp av blinde underjordiske skapninger, og jeg hylte igjen, denne gangen av glede, fordi jeg vet hvor du skal.

Jeg vet hvor du skal. Jeg vet hvor du skal. Jeg vet hvor du skal.

M: Hvis du hater meg så jævla mye, hvorfor klarer du aldri å fange meg?

ULVEN: De fleste dør i det øyeblikket de ser meg; det legger seg et slør over øyene og de smaker surt. Århundre har gått uten at jeg har sett den Gamle Frykten. Jeg har ventet i skyggene – i skogene, i fjellene – mens verden gikk under og begynte og gikk under igjen. Så kom du. Jeg så deg og hele din historie da ansiktet ditt strakk seg i et lydløst skrik og jeg elsker deg. Du reiste deg til din fulle høyde, snudde deg bort fra meg, pusten kom i små raske skyer, trommingen av føttene mot bakken, mitt hjerte, mitt hjerte, mitt hjerte. Bakken, der forfedrene dine ligger og pakket tett oppå hverandre. Men du brydde deg ikke om dem og fortsatte å løpe. Der og da viste jeg at jeg måtte ha deg. Du er vakrest når du løper bort fra meg. Blodet ditt synger til meg. Blodet ditt kjenner til mørke rom og forstår meg.

Inni deg er det et ord alle mennesker vet men ingen tørr si. Kom ut og jeg skal vise deg ditt egentlige navn, i øyeblikket tennene mine knekker nakken din.

M: Aske til aske, støv til støv.

ULVEN: Øye for øye, tann for tann.

M: Du tilbyr meg døden? Er det alt du tilbyr?

ULVEN: Nei. Jeg tilbyr en verdig død, en bedre død, i stedet for hva som venter deg blir du der inne; en sakte død av sult eller frost, som en meitemark som har våknet for tidlig på våren og kravler opp i snø i stedet for jord.

M: Jeg vet at den meitemark-metaforen har en lang litterær tradisjon bak seg, men jeg ser ikke meg selv som et insekt. Mennesket er ikke en meitemark med lemmer, med en munn i en ende og en anus i den andre, jeg nekter å se på meg selv på den måten, fordi da har livet ingen mening – og livet har mening.

ULVEN: ”Mening” er en strategi utviklet for å glemme ustabiliteten til ens posisjon.

M: Ustabiliteten til ens posisjon? Hvilken posisjon da?

ULVEN: Ens posisjon i flokken. Ens posisjon i komplekse menneskelige affærer. Det betyr ingenting hvilken posisjon det er, alle posisjoner er like. De er like meningsløse.

M: Å Gud, hold kjeft. Du er et flokkdyr, alene. Alle forlot deg fordi du kunne ikke slippe taket. For meg ofret du alt, men kulden vil knekke oss begge. Kjærlighet er hverken alfa eller omega når den ikke er gjensidig. Du er et dyr. En over-romantisert hund.

ULVEN: Ah, hunden; søskenbarn-foræderen; innavlet, ufri, ødelagt. Hunden er jo et primæreksempel på uretten du har gjort mot min slekt. Hvem vil vell bli elsket av en hund? Lojal, dumsnill og forutsigbar. Biter han, også i selvforsvar, blir han avlivet med kjemikalier i trange bur og illeluktende omgivelser. Og dør han naturlig ser han sin egen skamfulle eksistens og søker mørke huler å dø i, men han vet han ikke fortjener skogen der han egentlig hører hjemme, og kravler inn under verandaen i stedet. Har du hatt en hund før? Ga du han et dumt kjælenavn, var han flink å gjøre triks, å danse i ring på kommando? Nei – vent, ikke fortell meg om han, den stakkaren, jeg gremmes over hvor nær han var deg. Hvem ville ikke bli elsket av en ulv i stedet? Oss stolte, mystiske, eldgamle beist. Jeg kravler ikke under verandaen din, åh nei, jeg ville nok ha foretrukket å ligge ventende under sengen din så jeg kunne kjenne deg bevege din kropp mot min og rulle ut min lange tunge og smake søvnpusten din i luften. Men kanskje du vil ha meg på dynen? Jeg kan vise deg en annen type sirkulær dans, min elskede, selv om min ikke kan kommanderes. Slipp meg inn og jeg vil minne deg på at mesteparten av uhell skjer hjemme.

M: Hvorfor? Hvorfor tror du jeg vil slippe deg inn når jeg vet hva som kommer? Du vet òg hva som kommer, du sa deg jo. Og du har sikkert – elsket, hatet, fryktet – spist noen før, særlig i disse tider, og du må vite at vi er en giftig art, og at du kanskje ikke kommer til å overleve giften i meg.

ULVEN: Du har rett, menneskekjøtt er en giftig delikatesse, med all den dritten dere putter i dere i forsøk på å komme dere vekk fra meg. Men det finnes mangt en giftig delikatesse. Det er ikke kjøttet ditt jeg er ute etter, ikke egentlig. Det er ditt sinn. Ditt vakre, fragmenterte, grusomme sinn. Uansett er vi ganske like, du og meg – vi vil begge bruke hverandre. Du vil bære skinnet mitt som klær, klørne mine som smykker og ha kjeven over prisen min som trofé. Kjøttet mitt må først gjennom utallige prosesser før du kan spise det, og du spiser det sjeldent,. Mitt begjær for deg er renere. Jeg lover å sluke deg hel. Når har jeg løyet til deg? Jeg er et dyr. Dyr lyver ikke, vi vil bare ha.

M: Jeg er ikke som deg.

ULVEN: La gå, du har rett. Det finnes ingenting som meg.

[Pause.]

M: Men hva med tomheten?

ULVEN: Tomheten?

M: Når du har spist meg, ender jakten. Sannsynligvis dreper kjøttet mitt deg uansett hvor mye du elsker meg, men uansett må du jo bevege deg videre.

ULVEN: Bevege meg videre? Jakten ender da aldri? Når vi ender begynner vi bare på nytt igjen. Begynner jeg før deg, vil jeg vente på deg. Begynner du før meg, vil jeg finne deg. Selv om huden din er grå og vassen, og du sitter på verandaen under taklampa med hagla klar, fordi du skimter noe mørkt i skyggene. Selv om huden din er frisk og ny, og din forelder har glemt å lukke vinduet våkner du når jeg står over krybben din og gliser – fordi jeg har funnet deg, menneske-elskede. Jeg vil alltid finne deg hver gang du begynner igjen.

M: Begynner igjen? Du er syk.

Ulven: Du også. Jeg så de myke små klørne dine, vet du. Jeg vet at den du kuttet av er infisert. Tenk på det – at med all din viljestyrke, så er det en liten infeksjon som dreper deg. Kjenner du feberen alt? Hører du blodet dunke i årene? Jeg gjør. Ditt blod skriker til meg.

M: Men du sa at det var mitt sinn du ville ha, ikke mitt kjøtt eller min kropp. Og mitt sinn – dog feberhett, ja, du har rett der – er enda ikke helt overbevist. Jeg spør igjen. Hva tilbyr du meg?

ULVEN: Jeg tilbyr ur-roen, i alle fall en liten stund. Og så, hinterland... Hvor jeg finner deg igjen.

M: Det er heller ikke et godt nok svar. Jeg er så trøtt, og jeg har spurt deg to ganger alt. Ulv, ulv.

ULVEN: Lille Peter viste hva han gjorde. Igjen og igjen og – endelig – igjen. Du skulle sett de store øynene, det lure smilet, leppene som åpnet seg med søte små melketenner. Han løp skrikende inn i gapet mitt. Lille hore. Lille skamløse hore! Åh, Gud. Kom ut. Vær så snill. Blodet ditt, blodet ditt.

M: Så store ører du har.

ULVEN: Det er for å høre de usikre stegene dine i snøen, for å høre drillingen du gjør i jorden, for å høre deg puste og pese når du presser kroppen din mot døren du vet vil ødelegges –

M: Så store øyne du har.

ULVEN: Det er for å se ditt falleferdige selv bedre, så fragmentert jeg kan se sollyset skinne gjennom deg, alltid like ensom og grusom –

M: Så store tenner du har. Nei! Herregud! Mamma? Mamma! Jeg er lei meg for at jeg forlot leiligheten vår. Jeg er lei meg fordi jeg dro uten å si i fra. Jeg er lei meg for at jeg aldri får høre stemmen din igjen.

ULVEN: Jeg kan være din mor, din far, din bror, din søster, din venn, din elskede, din fiende. Alt ender og begynner i mine tenner. Kom inn, elskede. Si de magiske ordene. Si ja, og lukk opp –

M: Satan, så stor du er i kjeften.

ULVEN: Enda bedre å sluke deg med, min kjære.

M: Ha! Du klarer ikke dy deg, gjør du? Du klandrer ditt søskenbarn hunden for å være forutsigbar, men du følger samme reglene. Vi har nesten utryddet deg. Du er livredd oss. Du gjemmer deg i mørket. Og månen kan du ikke lenger se, på grunn av all forurensningen. Er det derfor du jaget meg? Fordi månen, din eldste elsker, har forsvunnet?

ULVEN: Mørket er et fruktbart sted. Og jeg har en ny måne nå, som sitter foran meg, bare et par centimeter av tre i mellom oss. Du også var nesten utryddet en stund, min kjære. Husker du det? Du søkte huler og kravlet opp i trær, livredd for meg, livredd for mørket. Jeg tror jeg jaget deg før jeg jaget månen. Jeg tror jeg jaget deg før jeg viste hva du var. Og du har alltid løpt, like vakker, med dine små trommestikkerføtter.

M: Du hater meg og alt jeg står for, men du snakker om vår litteratur og du har tatt vårt språk i din munn. Hvorfor? Hvis du er så skråsikker på hva som vil skje, hvorfor bry deg med å prøve å snakke til meg? Er det ikke nok å jage meg? Eller vet du, innerst inne i ditt skamferte hundehjerte, hvem som er din egentlige overmann?

Ulven: Jeg prøver å nærme meg deg. Men det går fint. Vi kan være språkløse en stund.

[ULVEN begynner å sakte å bykse hele kroppsvekten mer og mer intenst mot døren, med høyere og høyere brak. Veggen rister til alle bildene faller ned. M stykker til hver gang, holder ryggen og armene mot døren, prøver å holde ULVEN ute. Døren åpnes såvidt, litt og litt, men holdes ute. Munnen til M åpner seg i et lydløst skrik for hver gang støtene blir mer og mer intens, kroppen krummer seg sammen, M klorer seg på halsen til de dekker til ansiktet.]

M: Stopp! Vær så snill! La oss snakke! Vær så snill, la oss bare snakke.

[En lang pause.]

ULVEN: Gjerne skulle jeg være historieløs. Er det ikke det du vil, òg? Og smile uskyldig i tiden før bevisstheten, før du lærer historien din, styggvakre menneskebarn? Og jeg må se på min egen stygge pels, smørjet med blod og full i hull, tusen hull fra haugevis av skarpe pinner, piler, kuler. Og se historien min som et eneste nederlag. Til nå, selvfølgelig. Ulvetiden er igjen kommet. Herregud, så sulten jeg er. Det gjør vondt – /

[M og ULVEN snakker i munnen på hverandre]

M og ULVEN: ... Gud, det gjør vondt.

[Pause.]

M: Jeg vet jeg ikke er historieløs. Jeg er ikledd i pappas tjukke ullgenser som han alltid gikk i og den lukter skråtobakk og sagmugg og Old Spice, og i mammas ullskjerf som føles god rundt halsen og den lukter brun saus og såpete Chanel-parfyme. Allikevel kunne det vært tusen pappagensere, tusen mammaskjerf. Og istiden ... jeg var delaktig i den, var jeg ikke? Bare ved å eksistere? Men jeg kan ikke slutte å løpe. Det ligger i min natur å løpe, å ikke legge seg ned, slik det ligger i din å jage meg. Herregud, finnes det en måte å avslutte sirkelen på?

ULVEN: ... Jeg har lett i tusenvis av år, men aldri funnet en utvei. Sirkelen begynner igjen og igjen.

M: Jeg spør for tredje og siste gang. Hva tilbyr du meg?

ULVEN: Jeg tilbyr det å bli ett med noe større.

M: Det å bli i ett med noe større? Man skulle trodd du var Gud.

ULVEN: Det å bli elsket og det å bli spist av Gud er eksakt samme ting. Begge er en overgivelse av ditt selv til noe større, noe vakkert, noe idealt. Kjærlighet – en øks! Ser du den skinne i sidesynet, klar for innhog i den smale ryggen din?

Og jeg skal spise hele verden. Og jeg skal spise hver fugleunge, knuse hver en vase og hvert et vindu, bryte ned hver dør ... I ødeleggelsene navn, er jeg din.

[Pause.]

M: Men hvis vi skal bli til én ... hvilken ene ... skal vi bli?

ULVEN: Nå begynner du å forstå.

[En lang pause.]

[M knuser vasen, holder opp en sylskarp bit, putter en falsk blomst bak øret].

M: Jeg skal vise deg ur-roen, ur-sirkelen, Ulven, min gamle fiende-elsker, min kjære. Men før jeg går ut, må du svare meg på et siste spørsmål. Var det noen gang et tidspunkt der vi kunne ha sagt nei?

ULVEN: Aldri.

[Pause.]

[M åpner døren med et brøl, og kaster seg ut. Døren lukkes med et brak. Høyere og høyere hører man et ulvehyl og et menneskebrøl, som øker i frekvens til de får den samme, mikses, holdes i et par sekunder, og så avtar brått.]
Se neste verk: Dikt, uten navn

En ulv utenfor døren

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder, 3 uker siden (238 besøk)

En linje jeg strøk fra dette var "din dumme, dumme hund" fordi jeg ubevisst kopierte en Netcom-reklame fra 2007 https://www.youtube.com/watch?v=gzy6E7rD9fk

Kommentarer

Mer av Vilde

Andre i kategorien tekst