Paula Modersohn-Beckers død

Å se et maleri dra seg ut penselen din –

Å se et liv dra seg ut av kroppen din –

Datoen er 2. november 1907. Barnet vræler da det er født; et spetakkel av hud og hår og blodslim; ei jente. Fødselen var grusom. Den har økt din forståelse av stillheten mødre bærer om halsen som et tau med tunge gullperler: jeg har åpnet meg opp som et sår og lukket meg igjen. Sengen er full av din utslitte kropp, blålig. Det finnes oljemaling under neglene dine, rødlig. Med barnet på armen rydder jordmoren bort forløsningstang og kloroformklut, før hun så tørker bort blodslimet av babyansiktet med en jordmors milde hardhet. Du kjenner gapet mellom beina dine lukke seg. Utenfor ditt mørke soverom skraper et bladløs tre greinene sine mot døren; en tynn, sort hånd. Naturen sender iskalde slengkyss gjennom de gamle vinduskarmene.

I hjørnet av rommet ser du Otto, din elsker-fiende, din mentor-lærling, din ekte-mann. Seks år med krangler er utslettet fra ansiktet hans. Klippelandskapet, erodert; det etterlatte er mykt og sårt. Da du gikk i lære hos ham på kunstakademiet gjespet du ofte for å unngå blikket hans. Bak brillene hans er øynene mørke fyrtårn og du snur deg mot den nyfødte.

Som et glass fransk rødvin etter en lang dag i et innestengt atelier, skal du få din belønning. Du strekker armene ut: du spør ikke, du forventer. Jordmoren glir mot deg bærende på barnet. Likt som du er mor og malerinne, er hun jordmor og grisebonde, en middelaldrene kvinne kledd i en sort, møllspist strikkekjole; møllhullene tillater hud å skinne gjennom; vassen, rynkete, gyllen! Kvinnekropper og barnekropper, kropper fascinerer deg stadig, disse hengslete fleskekonstruksjonene. Da dere var barn lekte du og henne gjemsel; en gang gjemte hun seg naken i grisebingen, du så kjolen og penskoene utenfor, det var vanskelig å se henne blant dem, du husker å ha gått inn i bingen for å finne henne, omfavne hverandre, le i munnen på hverandre. Og du får lyst til å male henne; bli invitert hjem til henne, sitte ved et kjøkkenbord og drikke kaffe sammen, prate om gjemsel i grisebingen og le. Og så skal du skisse henne, slik som hun er nå, med blodsprengte kinn, vassenvakker hud, brune arbeidshender, med kjøkkenvinduet bak seg, i en skumring kanskje, med et stort tre utenfor ... Og så hjem, for å male, alene, fordi du må alltid male alene. Men når selve skissen var ferdig fikk subjektene se det, de sa sjeldent noe, men de strøk ofte fingeren over lerretet, børstet kanskje bort litt blyantstøv, og du hadde tillatt det. Du har solgt tre malerier i hele ditt liv men dette betydde mer for deg ... Da du hadde vært gravid, hadde alle, fremmed og venn, ville spørre, grave, bestemme diett, navn, framtid. Og hadde tillatt det, fordi du òg hadde følt noe mjukt, særlig fra kvinner som forsiktig og spørrende rørte ved magen din uten et ord.

Otto prater med Doktoren i hjørnet, gravalvorlige. Du forstår implikasjonene, du er ikke kvalt av en rosa-innpakket barndom av sløyfer og nåler og strømpeholdere, du er fra bedre kår men kjenner farene. En fødsel inneholder alltid Døden; du kjente Henne røre ved deg og barnet, i det barnet ble spyttet ut fra det bekmørke som en gang skal svelge oss alle igjen. Imidlertid er det vanskelig å høre Otto og Doktoren over lyden av skrik. Jordmoren legger barnet i ditt fang. Jordmorens arbeidshender er krumme greiner, hun lukter syrlig av høst; epler og blod. Øynene dine glir gjennom hudlag av historie og du ser noe, der, i måten jordmoren beveger seg; ett eller annet mjukt, det ligger ikke bare i henne, men i koblingen mellom dere; noe dirrende, strømmene i en sjø, blodet under historien. Du holder barnet, og ser inn i barnets ansikt – et lynnedslag! Det føles nøktern-hellig, som om du ble gjennomboret av solskinn! Jentebarnet er innpakket i et laken, men det er du òg, og selv om kroppen er utslitt under dyna, er dere begge stormer av lyd og farge gjemt i hvit stillhet. Utenfor skraper treet mot vindusruten.

Det ligger triumf i at barnet er en jente. Hadde du fått en gutt hadde du elsket ham, men kvinner fascinerer deg endeløst, du er redd du hadde forbitret seg om det var en gutt, at han hadde blitt en mann uten å forstå smerten av støveteblanktkanvas, at det ville ta år og dag før han skjønte det, slik som det hadde tatt år og dag før Otto skjønte det, før du så det i maleriene til Otto, noe mjukt, det var folk, små folk der det før kun var landskap, sakte men sikkert kom de nærmere, snudde seg mot ham: han forsto, litt mer, nå. Øynene hans er mørke fyrtårn og du er et hav av sjeler. Rommet føles ut som om det er i ferd med å krympe.

Sjelene føler du når du holder din datter. Visjonen har du hatt før: kvinne- og barnekropper, særlig ansikter, ja, ansiktet er din visjon. Du samler på ansikter. Du bærer dem rundt din hals. Du lar dem bo inni deg, lar dem gli ut, væskene deres limt på et lerret. Du er trofast mot ansiktene, mot dét ansiktet, du angriper visjonen fra alle vinkler selv om du vet du ikke vil lykkes.

Du syntes det er morsomt hvor rynkete babyen er, som en bitteliten middelaldrende kvinne. Du òg har lyst til å ha masse rynker; et gammelt kart som sier jeg har surmult litt her og smilt litt her, ei gammelt bjørk. Du gleder deg til å se barnet ditt bli tjukk. Gleder deg til å se henne gripe i ting og reise overkroppen sin selv. Gleder deg til å se henne gå, vokse, bli, forandre seg ... Du blotter brystet ditt, ser at doktoren snur seg bort. Du legger datteren din mot brystet, du ammer, du venter. Du blir til en bakgrunn som alltid er der for barnet, du blir til tid, og du blir varme og melk; du blir til væskene barnet trenger for å vokse; ditt liv, et landskapsmaleri. Men det er òg kjærlighet her, og vilje, som tiden brukt i atelieret, du ble trøtt, du er trøtt – men en god type trøtt; du ser ned på barneansiktet. Kan man holde en baby og male samtidig?

Nei, hadde de sagt til deg, til tusenvis av ting du gjorde og tenkte, Ikke slik; slik. Du lager ikke et bilde. Du lager et barn. Men forandret ikke òg bildet seg? Ville ikke noen, i femtiden, se maleriene hennes med nye øyne, og stoppe opp, røre ved dem, sukke? Mødre helst, kanskje, unge og gamle og rike og fattige, de ville stoppe opp foran maleriene hennes, de ville myse, de ville kjenne noe mjukt langt inni seg, kanskje de ville skrike. Malerinne og mor. Uforenelige konsepter, for mange.

Tradisjonen sier – holdt levende gjennom Doktoren og Otto – at du må holde sengen. Etter barnet har ammet ferdig, tar de et fotografi av dere, og så tar de bort barnet. De sier du må sove. Du biter neglene dine og finner ut at oljemalingen innimellom hud og negl var blod. På kroppen har du flere små halvmåne-kutt; instinktivt forsøk på å holde seg selv sammen når kroppen revnet under fødselen.

Beina dine begynner å gjøre vondt, du har lyst til å reise deg, fly.

.

.

Det begynner med en lukt. Lukten siver ut av kroppen din som om høsten har kravlet inn i huden din. Den er sjukelig søtt; bittersøt som råtten babymat. Det finnes en klar stank av forfall, vagt av jord og kompost; vagere av svette, oppkast, dårlig ånde. Ingen andre merker noe så du holder munn. I 18 dager har du ligget i sengen. Beina dine har svulmet opp; de er smerte manifestert, men du er lei av å ligge stille. Greina utenfor vinduer skraper ikke lenger, saktere nå; ingen vind. Hvorfor finnes det ingen vind? Der du ligger kan du se rett på krybben der din datter ligger.

Datoen er 20. november 1907.

Rommet er overfylt med blomster og stearinlys. Alt er opplyst. En fest er holdt til din ære, for endelig skal du reise deg, men som mor eller malerinne? Festdeltagerne beveger seg om deg, Otto og nære venner blant dem, men du klarer ikke å se dem klart. Det finnes noe dypt i brystet ditt, en følelse du ikke kan beskrive, noe mørkt og rødt? Øynene dine er halvveis lukket.

Du ber om et speil mens du ligger i sengen, fletter håret ditt til ei krone, henger noen roser på kjolen din.

Du må kjempe for å reise deg, smerten er intens, men noe løsner i deg.

18 steg, mot din datter i krybben. 

For hvert steg kjenner du kroppen bli svakere, bli mjukere langs kantene, som om lyset fikk huden til å smelte. Og hodet falt av som en stråhatt i vinden; og armene falt av som en for stor strikkejakke; og beina falt som strømper uten strømpebånd; og magen falt ned som et kjøkkenforkle fullt av kampesteiner. Du kjenner deg selv svinne, men du må fram, du må fram til barneabsiktet i krybben, til ansiktet, ansiktet du aldri når, du blir så tynn, så liten, du blir minst av alle ting.

Å se ditt eget liv dra seg ut av kroppen din –

"Schade," hvisker du, kollapser, og dør.

(Ditt siste ord: Synd.)

.

.

(I ettertiden vil man spekulere på om det var blodpropp som drepte deg. En ansamling blod som hardnet, løsnet da du reiste deg, og blokkerte veien til hjertet, fordi du hadde holdt sengen for lenge.)
Se neste verk: Dikt, uten navn

Paula Modersohn-Beckers død

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder, 2 uker siden (254 besøk)

Trenger tips til annen del! Øver på negativ tekst før jeg prøver å få det inn i Heartbreak Hotel (versjon II).

Kommentarer

  • Ibrahim Fazlic

    3 måneder, 2 uker siden

    Hm. Jeg tror at dersom du skal skrive fra ektemannens perspektiv burde du ha en egen tekst som kan ses i sammenheng med denne. Om du skriver den i et fjerde segment er jeg redd for at du mister litt av flyten du har i teksten slik den står nå. Dette spørs jo helt på hvordan du tenker at dette kan skrives. Jeg liker godt idéen om å knytte det inn i hva Paula ser i øynene hans. Hennes stemme som maler kommer godt frem ved at du "maler bilder" med ordene dine. Kanskje du kan dyppe penselen i øyenfargen hans og male det samme bildet fra hans perspektiv? Om øynene er blå, kan jo et blått perspektiv på den samme historien fortelle noe.
    Ser i Arena at du har skrevet Hear Break Hotell II. Gleder meg til å lese den nå.

  • Vilde Vikse

    3 måneder, 2 uker siden

    Hei Ibrahim,
    Takk for mange fine kommentarer, analyse og tips!

    Flott at det kom frem at kvinner blir delikatesser hos hovedkarakteren; novellen er inspirert av Rainer Maria Rilke, som skrev "Requiem für eine Freundi" til minne om Paula Modersohn-Becker, der han sammenligner kvinnene og barna Modersohn-Becker malte med saftige frukt. Prøvde egentlig å få – iallfall første del – historien til å være mer passiv lykkelig, men situasjonen hennes er veldig ambivalent, så det er ikke rart det opplevdes som mer forferdelig. Hennes kjærlighet til jordmoren er egentlig en manifestasjon av hennes muse-lignende besettelse med å male kvinner og barn (interessant nok er hennes malerier av menn og landskap langt mindre spesielle), men det er positivt at det åpnes inn å lese inn forelskelse der òg, siden en jordmoren er en person så vel som et symbol. Kan kanskje bygge opp under dette.

    Liker tanken på å knytte novellen til vår egen tid! Hadde ikke tenkt på det. I øyeblikket i del 2 der jeg-et fallet sammen kan jeg kanskje stappe inn en tankerekke om alle verdens kvinner, òg i dag, ja. Syntes du jeg burde inkludere et fjerde segment fra ektemannens perspektiv? Eller skal jeg knytte det til hva Paula ser i øynene hans? Otto er nok som Torvald sterkt knyttet til tradisjoner.

  • Ibrahim Fazlic

    3 måneder, 2 uker siden

    Tips til annen del: Historien har en tendens til å gjenta seg. Let etter hovedpersonens ekvivalent i samfunnet og tiden du selv befinner deg i. Trekk tråden gjennom historien, kanskje du finner ut at vi egentlig ikke har kommet så langt som vi skulle tro? Dersom målet var å gjøre hovedpersonen homofil, slik jeg leste det: kanskje fortell fra ektemannens perspektiv og så gjøre hans verdensbilde til en total kontrast fra hennes? Å være fanget i sin egen misforstått fantastiske situasjon er også en grusomhet. Man bare ser det ikke. For eksempel er Torvald i Ibsens "Et Dukkehjem" også en dukke i dukkehjemmet. Er døden hennes eneste utvei fra situasjonen hun befinner seg i? Hva er så hennes død for barnets far?

  • Ibrahim Fazlic

    3 måneder, 2 uker siden

    Delikat!
    Ordene dine maler grusomme bilder, men det er så elegant gjennomført at det blir appetittlig. Jeg leser en nybakt mor som egentlig ikke ville bli mor. Men når hun først skulle bli det, er glad for at hun fødte en jente. En alliert i den (i følge henne) miserable tilværelsen det er å være kvinne i hennes tid. Hennes egentlige kjærlighet, jordmoren, er også beskrevet som en morbid delikatesse. Kanskje er hovedpersonen så forurenset av sitt eget liv at alt bare har blitt forferdelig. Til og med forelskelsen. For det er ikke en lykkelig forelskelse, det er en lengtende. Eller er det en hatsk forelskelse. At hun egentlig hater jordmoren for å ha vekket disse følelsene i henne. Når man undertrykker viktige deler av seg selv. Virkelig stapper dem nedi der - i dypet; blir de til seig gjørme. Jeg opplever at det er denne gjørmen og opplevelsen av en håpløs situasjon som velter frem fra tanke-strømmen hennes. Hurra for at du ikke sparer på kruttet!

Mer av Vilde

Andre i kategorien tekst