Opprett bruker
eller
Logg inn
Meny
Lukk
Send pengesøknad
Søk mentorhjelp
Arena
Medlemmer
TrafoTalent
TrafoProfiler
Nyheter
Workshops og konkurranser
Hjelp
Om Trafo
Gode råd
Kontakt oss
Last opp verk
Logg inn
Opprett bruker
Bidrag
Liv-Christine Hoem
Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd, veilinjer i forskjellige retninger, fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres, prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en ...
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå (vers. 4)
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå (vers. 4)
Liv-Christine Hoem
i alt dette mørket, la ditt virvlende, gule lys skinne på terroristene, selvmordsbomberne, drapsmennene, voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske og de maktsyke, hvis det er lys i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill, la det skinne, la det trøste de ukomfortable, la ditt virvlende, gule lys være deres ...
hvis det er lys
hvis det er lys
Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i - hva terrorisme, krig og elendighet ...
Liv-Christine Hoem
Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd, hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv, forlater hvite merker på håndleddene våre, veilinjer i forskjellige retninger, fortiden på kroppene våre vi ikke ...
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå (red.)
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå (red.)
Liv-Christine Hoem
Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd, hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv, dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer når ...
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå
Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå
Dette diktet er fremdeles i redigeringsprosessen, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger.
Liv-Christine Hoem
ledsaget bare av radene med fargeløse betongbyhus går vi hånd i hånd, husene, mørket og jeg smeltes sammen, en smeltedigel av by, alt det vi ikke kan se, de stjernestille vinduene, månen på halvt hold, alle de gangene vi to har snakket sammen, hva jeg elsker aller mest, nattens magiske ...
språkets drabantby
språkets drabantby
Liv-Christine Hoem
skogen, et orkester, vi ikke lengre lytter til, det sildrende vannet, den åpne lysningens biesang, er vi langt nok vekk fra byen, kanskje kan vi høre alt som ikke kan høres: blomstenes språk – ordene på blomstring, følelsen av å blomstre visne gi bort falle av bli frastjålet det vakreste ...
blomstenes språk
blomstenes språk
Eksperimentering med "stream of consciousness-teknikken."
Liv-Christine Hoem
jeg vet alt om sene nattetimer, ribbeinstille, forlatte bygater, bare meg, gatelampene og papir som vinden fanger mellom bygårdene, mur- og betonghusene passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret av det ene sporadisk, blinkende gatelyset, lik et snart-siste-pust, klar til å slukkes ut, mens natta skifter klokke med dagen, og et ...
ribbeinstille
ribbeinstille
Uredigert og upusset. En del av min eksperimentering med "stream of consciousness-teknikken."
Liv-Christine Hoem
Solnedgang
Solnedgang
Bragerhagen 16, Brakerøya, Drammen i solnedgang.
Liv-Christine Hoem
Back in time
Back in time
Gamlebyen i Riga, Latvia, 2016. Jeg satt på en benk i parken med moren min, og hadde kameraet mitt på ...
Liv-Christine Hoem
tre meter under bakken, en hvit kiste nekter å lukke øynene, reversere forråtnelsesprosessen, gi huden tilbake til knoklene, bli menneske igjen
alt er så midlertidig
alt er så midlertidig
Liv-Christine Hoem
jeg har glemt ansiktet ditt; svart skygge, navnet, det eneste jeg husker, tolv ganger september, tolv ganger høst, tyst stemme, en stilnet vind ansiktene visner, blomster henger med hodet, begravd i snø, frastjålet høsten, er du og snøen ett, meitemarkene fjerner magien ved mennesker; kjøtt og blod degradert til støv ...
uten tittel
uten tittel
Et dikt jeg jobber med. Kunne gjerne tenkt meg tilbakemeldinger på dette utkastet.
Liv-Christine Hoem
sovet uten å våkne, og jeg skulle ønske du var en blomst, en plante; tilbake etter smeltingen av snø år etter år er du like borte dag for uke all tiden du har vært i den tro at du skulle leve til det neste århundret, bryte ut av skallet, skride ...
all tiden du har
all tiden du har
Liv-Christine Hoem
Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene, sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere, fornekte pistolkulene tilbake, og jeg vrir og vrir på klokka mi, skru tida tilbake, redde deg hundre ganger, holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange, kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord ...
Regressio (red.)
Regressio (red.)
Jeg har redigert oppsettet til originaldiktet mitt "Regressio."
Liv-Christine Hoem
Bygningenes tomhet, fulle av selvmotsigelser, vegger fulle av liv, eller, det som skulle ha blitt, eller det livet har gitt, og stjålet, livstyvene gir aldri tilbake det de har tatt. Du glemmer ikke, hvite blomster, sykehusdører.
Stillstand {3}
Stillstand {3}
Liv-Christine Hoem
Jeg er like stille som plommetreet i hagen, ryggen inntil stammen, mønster i genseren, merker etter ruheten mot tynn bomull, beskyttelse mot hudens angst.
Stillstand {2}
Stillstand {2}
En ny versjon av originaldiktet "Stillstand" som jeg la ut for noen dager siden. Etter forslag fra gjestementor Linda Klakken ...
Liv-Christine Hoem
trærne, jordsmonnet, skyene former seg til det jeg vil se, hvor er vi fra, blåmeisene, vi blir ikke gamle, aldri voksne minutter, vokse opp og hogge ned alt vi ikke liker hvor er vi fra, brosteinsgatene, forvitrende murpuss, husene eldes, vi river oss ned, hvor er vi fra, det å ...
hvor er vi fra,
hvor er vi fra,
Liv-Christine Hoem
Jeg er like stille som plommetreet i hagen, ryggen inntil stammen, mønster i genseren, merker etter ruheten mot tynn bomull, beskyttelse mot hudens angst. Bygningenes tomhet, fulle av selvmotsigelser, vegger fulle av liv, eller, det som skulle ha blitt, eller det livet har gitt, og stjålet, livstyvene gir aldri tilbake ...
Stillstand
Stillstand
Et uferdig dikt, som jeg fortsatt jobber med, og som kanskje kan utvides mer etter hvert.
Liv-Christine Hoem
Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene, sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere, fornekte pistolkulene tilbake, og jeg vrir og vrir på klokka mi, skru tida tilbake, redde deg hundre ganger, holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange, kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord ...
Regressio (vers. 3)
Regressio (vers. 3)
Liv-Christine Hoem
for alltid skal jeg ta tilbake hodet, forspilt blod, massen som er din, skadet hud, blir ren, igjen forsvinner arr ikke, bleket av solen skal vi ta alt som er mistet tilbake
Regressio (vers. 2)
Regressio (vers. 2)
Liv-Christine Hoem
Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene, sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere, fornekte pistolkulene tilbake, og jeg vrir og vrir på klokka mi, skru tida tilbake, redde deg hundre ganger, holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange, kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord ...
Regressio
Regressio
Ønsket om å kunne sende pistolskuddene tilbake der de kom fra, skru tiden tilbake, returnere et annet menneskes eiendeler, reparere ...
Liv-Christine Hoem
melding på Facebook, som om jeg tror du skal svare eller at jeg har glemt, eller ikke vil innse, eller som om jeg ikke klarer å si at du, at du har ligget i jorden så lenge, og aldri, aldri kommer tilbake til dette som er å kjenne varm hud, ...
umuligheten
umuligheten
Liv-Christine Hoem
hun er en skygge ved sengen, pust av vind gjennom rommet rynkete, gammelt ansikt med varme øyne, stirrende, lengtende hender med furer fra et levd liv - triumfer, tragedier gryende livsmot
gjenferd
gjenferd
Diktet er skrevet i februar 2016, og er et personlig dikt om min farmor som døde for seksten år siden ...
Liv-Christine Hoem
Sommeren på Skrim
Sommeren på Skrim
Bildet er tatt på Skrim utenfor Kongsberg 27. juli 2014, med skyfri himmel og 30 grader i skyggen.
Liv-Christine Hoem
Jeg står på togstasjonen i en koboltblå morgen mens jeg venter på luftige kyss på høyrekinnet, softis i hånden og å lytte til Chopins Nocturne i sene sommernetter mens trosten nynner lyse dur-toner mellom furutrærne i skogen som bøyer seg i vinden, slik en skikkelig mann med fiolinen i venstrehånden ...
Lengten etter vår
Lengten etter vår
Liv-Christine Hoem
hver fure i huden forteller en historie om de som kjenner senhøsten trenge inn gjennom ribbeina, når hjulene på toget synger, nysnøen ligger som blå tråder på bakken med noen svarte linjer mellom dem, og gatelyktene er de høyreiste natteravnene
De reisende (red.)
De reisende (red.)
Liv-Christine Hoem
hver fure i huden forteller en historie om de som kjenner senhøsten trenge inn gjennom ribbeina, når hjulene på toget synger, nysnøen ligger som blå tråder på bakken med noen svarte linjer mellom dem, og gatelyktene er de høyreiste natteravnene som vokter over reisefolket
De reisende
De reisende
Liv-Christine Hoem
hver fure i huden forteller en historie om de som kjenner senhøsten trenge inn gjennom ribbeina, når hjulene på toget synger, nysnøen ligger som blå tråder på bakken med noen svarte linjer mellom dem, og gatelyktene er de høyreiste natteravnene som vokter over vandrerne
Uten tittel 1 (red. 2)
Uten tittel 1 (red. 2)
Liv-Christine Hoem
hver fure i huden forteller en historie om de som kjenner senhøsten trenge inn gjennom ribbeina, når hjulene på toget synger, nysnøen ligger som blå tråder på bakken med noen svarte linjer mellom dem, gatelyktene er de høyreiste natteravnene som vokter over vandrerne og de som ikke skal hjem
Uten tittel 1 (red.)
Uten tittel 1 (red.)
Komprimert og redigert versjon av dikt "Uten tittel 1." Tar gjerne imot tilbakemeldinger på denne nye versjonen. Hvis noen har ...
Liv-Christine Hoem
Tre tomme stoler på et lappeteppe av fargesirklens oransjtoner mellom en søylegang av høstkledde trær i en hage i Paris, og en mørk mannsskikkelse i skyggene, som kommer gående, tilfeldig, kanskje skal han møte en ung kvinne på l’atelier ved Champs-Élysées innerst i hjertet av the city of light eller ...
Uten tittel 2
Uten tittel 2
Liv-Christine Hoem
en sørgende dis har bredd et teppe over byen, som ligger og venter på regnet og den første frosten som skal invadere tiggeren på broenden, hutrende under et teppe, med tomme hender, og rynkete ansikt, som om hver fure i huden forteller en historie om de som kjenner senhøsten trenge ...
Uten tittel 1
Uten tittel 1
Liv-Christine Hoem
Forrige
Neste