– Jeg heter Tuva Vik, og kommer fra Søgne, som er en liten bygd utenfor Kristiansand, forteller Tuva til Trafo. – Nå for tiden studerer jeg Allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo.

Trafo har tatt kontakt med Tuva fordi vi lenge har lagt merke til de korte, presise tekstene hennes, tekster som noen ganger står for seg selv og noen ganger later til å være fragmenter av en mye større helhet.

Nå virker tiden moden for å bli bedre kjent med mennesket bak ordene.

Når og hvordan oppdaget du litteraturen?

Helt fra jeg var liten har jeg lest mye bøker. Foreldrene og besteforeldre mine var veldig flinke til å lese bøker høyt for meg helt fra jeg var liten av. Foreldrene mine leste hele Harry Potter-serien høyt for meg og søsknene mine gjennom oppveksten, og det var den første bokserien som virkelig fikk meg hekta.

Etter det gikk det av seg selv, og helt siden det har jeg lest mye.

Hva inspirerer deg?

Det er nesten vanskelig å velge ut et par ting. Noe av det viktigste er hvordan bøker tidligere har vært med å påvirke samfunnet. Under kvinnekampen i Norge på 70-tallet, for eksempel, var bøker og skuespill noe av det som motiverte og påvirket folket. Jeg synes kraften bøker kan ha er utrolig inspirerende.

En annen grunn til at jeg skriver, er at under skrivingen skjer det en prosess, og jeg håper at jeg ved å skrive mye forskjellig om mange forskjellige mennesker underveis vil lære mer om mennesket og livet. Jeg synes at mennesket er en veldig underlig og interessant skapning.

Kan du velge ut én av tekstene dine og fortelle litt om den?

Tomme sider, fulle glass

Jeg lurer på hvor mange
alkoholikere der ute
som ble til i kunstens navn
som bare skulle ta noen glass
for kreativitetens skyld
men så ble glassene flere
og ordene aldri riktige

Dikt er noe jeg ikke har skrevet mye av, så jeg la det ut på Trafo for å få tilbakemelding. Hovedgrunnen til at dette er teksten jeg vil snakke om er at den representerer mye av det jeg skriver om. Hvorfor mennesker gjør det de gjør.

Diktet handler om tematikken ved rus og kunst. Det virker som at de to ofte går hånd i hånd. Blant mange som driver med kunst er rus nærmest idolisert, noe nødvendig både i et kunsterliv og for å kunne utøve kunsten. De tror at det gjør at de kommer til å gjøre det bra, det er jo mange store kunstnere som har levd og arbeidet på den måten og blitt kjempestore. Men så tenker jeg at mange ender opp med å aldri få til noe innenfor kunsten, kanskje de bare ender opp som alkoholikere og rusmisbrukere.

Dette ønsker jeg å sette lys på ved diktet. Jeg syns det er viktig å stille spørsmål ved rus-/alkoholkulturen i kunstmiljøene.

Hvordan blir skrivingen din påvirket av at du studerer litteraturvitenskap?

Jeg tror at den gjør at jeg dømmer meg selv hardere, på godt og vondt. Store deler av studiet går ut på at vi analyserer store verk, så jeg tror at der er uunngåelig å ikke bli det minste påvirket av det.

Samtidig tror jeg det er en god ting å være en streng leser. Man må bare ikke bli så streng at man ikke greier å skrive mer, fordi man føler det blir dårlig.

Ellers elsker jeg studiet, for jeg føler på en måte at jeg lærer av de beste. Det er veldig gøy.

Vi skjønner at du skriver på en bok. Hva kan du fortelle om den?

Jeg har nettopp begynt på et nytt bokprosjekt som jeg gjerne vil fortelle litt om, uten å røpe for mye. Boken tar for seg lyving og identitetsfølelse. Hovedpersonen gjør lyvingen bevisst, og med et mål. Jeg utforsker hvordan dette vil påvirke personens følelse av identiet. Hvor langt skal man gå for kunsten? Og hvor langt kan man gå uten å miste seg selv er sentrale spørsmål ved det nye prosjektet.

Hva slags utfordringer byr det på å skrive i langformat sammenlignet med dikt og kortere tekster?

Rart nok har jeg alltid syntes at det har vært skikkelig vanskelig å velge mellom presens og preteritum, og 1. eller 3. person. Jeg føler at det har så mye å si for romanen, og er alltid utrolig usikker på dette når jeg begynner på nye prosjekter.

Med romanen må man også han en slags helhet, det skiller seg spesielt ut fra de kortere formene. Alt skal henge sammen, og siden dette er langformat så er det en større jobb å få det til, enn helhetsfølelsen ved et dikt for eksempel.

Karakterutvikling har også mye å si her, jeg ønsker veldig at karakterene mine skal ha dybde, at de skal virke autentiske. Jeg spør meg selv ofte om det jeg skriver nå virker ekte. Om jeg finner ut at en reaksjon eller karakter virker unaturlig, så skriver jeg det om.

Du sitter i redaksjonen til Fletta Kunstmagasin. Hvilke tanker ligger bak dette prosjektet?

Ah, jeg syns det er så fantastisk å være med i Fletta! Vi lager et magasin der vi ønsker å fronte uetablerte unge kunstnere, noe vi gjør både i magasinet og på lanseringsfestene vi har.

Ved å være med på dette har jeg kommet inn i et miljø med andre unge som driver aktivt med kunst, det er veldig inspirerende og koselig. Vi har også forskjellige workshops, og hjelper hverandre innad i magasinet med prosjekter de forskjellige driver med.

Hvordan ser du på mulighetene for å leve som forfatter i Norge i dag?

Om man først kommer gjennom nåløyet og blir utgitt, virker det som det er en god mulighet til å reise rundt på biblioteker, ha forfattersamtaler og skrivekurs (etter hvert). Da tror jeg at man kan leve bedre av det, men man må nok ha en annen jobb på siden. De fleste tjener ikke så mye at de kan leve fullt og helt av skrivingen. Det er også vanskelig i seg selv å bli utgitt.

Jeg tenker at bare må prøve og prøve, så får man det til. Det er det jeg liker å tenke. Selv om jeg vet at mange prøver hardt, men aldri blir utgitt.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg har lagt ut en del avsnitt fra et tidligere bokprosjekt. Siste året har jeg postet mye dikt og kortprosa. Dikt er noe jeg ikke har pleid å skrive, men så bestemte jeg meg for å prøve. På Trafo gis det gode konstruktive tilbakemeldinger, så det var fint å kunne poste der.

Tidligere har jeg vært med på Trafox3 sin skriveworkshop. Det var mitt første møte med andre unge i Norge som engasjerte seg for skriving, og det betydde masse for meg. Jeg lærte utrolig mye av den workshoppen i forhold til skrivekunsten.

Jeg har også brukt mentorordningen til Trafo. Der fikk jeg Monica Isakstuen som mentor, hun har hjulpet meg to ganger. Siste gangen pratet vi i telefon om teksten min. Det hjalp utrolig mye å få tilbakemelding av en så erfaren person.

Uten Trafo hadde jeg ikke hatt det nettverket jeg har i dag. Jeg er veldig takknemlig for at det finnes en organisasjon som Trafo.

Les flere av tekstene til Tuva på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.