Emilie Joten lager mange forskjellige typer bilder. Noen er coole i uttrykket, andre er mer melankolske. Noen ganger bruker hun blyant, andre ganger bruker hun akryl. Hun har også fargelagt bilder kun med en øyenskyggepalett fra sminkeskrinet.

– Jeg heter Emilie, begynner hun, ikke helt overraskende, når Trafo ber om å få bli bedre kjent med henne. – Liker å si at jeg kommer fra Oslo ettersom det er her jeg bor nå. Hadde en trygg og fin oppvekst i Lørenskog før hele familien flyttet til Ytre Enebakk. Der gjorde jeg meg ferdig med videregående før jeg flyttet til Volda og studerte Kunst og håndverk der i to år.

Hvordan hadde det seg at akkurat tegning og maling ble dine uttrykksformer?

Etter hva jeg har blitt fortalt, har jeg holdt på med maling og tegning siden jeg var tre år. Jeg har alltid hatt et kreativt sinn, og tegning var den enkleste platformen for å få utløp for den kreativiteten. Som barn var jeg også veldig rastløs, men kunne sitte stille og tegne i evigheter uten å bry meg om tiden.

Var interessert i realisme innenfor tegning allerede som niåring og husker at jeg tegnet en hest til bestevenninnen min siden hun drev med ridning. Det var første gangen jeg mestret å tegne noe virkelig realistisk. Tegningen havnet i bladet “Ponni” etterpå, tror jeg.

Kan du velge ut ett eller flere av bildene dine og fortelle litt om dem?

Det kan jeg. I løpet av sommeren i 2017 malte jeg et bilde av Hans Majestet Kong Harald sammen med et utsagn fra hans sommerfest-tale om nordmenn og kjærlighet. Jeg bor nå i et kollektiv der vi alle er veldig glad i kongefamilien, spesielt Harald, så dette bildet var egentlig bare ment som et bilde vi kunne ha hengende i stua. Men det viste seg at prosessen betydde mer for meg enn det jeg trodde i utgangspunktet.

Utsagnet hans traff meg da jeg hørte det for første gang. Kanskje fordi jeg selv er skeiv og har venta lenge og følt at vi har trengt en slik uttalelse. Men også fordi bildet mitt av han ble så godt likt av andre og personer jeg ikke hadde trodd støttet det.

Både stilen og utførelsen er lik andre prosesser og i stilen, men budskapet her er nok mer politisk enn jeg hadde tenkt. Kong Harald-bildet er nok min absolutte favoritt.

Du nevner selv flere steder at bildene dine har en melankolsk kvalitet. Hvorfor blir det slik, tror du?

Jeg tror at vi mennesker tar med oss både gode og dårlige erfaringer vi har hatt opp gjennom. Som veldig mange andre har jeg også hatt dårlige perioder, og jeg bruker nok kanskje disse periodene som inspirasjon. Den sårbarheten mange er redde for å vise, finner jeg utrolig vakker, og jeg prøver nok å fremme denne følelsen litt.

Hvordan vil du beskrive arbeidsprosessen din? Er du av den metodiske eller spontane typen?

Må ærlig innrømme at jeg er av den metodiske typen. Ettersom de fleste maleriene mine er realistiske portretter, er jeg nok veldig redd for å ødelegge noe av det jeg allerede har malt om jeg plutselig skulle gjort noe spontant. Det kan forekomme at jeg spontant lager noen elementer i motivet, men disse er ikke så store og utgjør bare en liten del av hele prosessen.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Å, det er mye! Det kan være en hendelse på toget, en snakkis på stua i kollektivet, en sang mens jeg går en tur. Hva som helst kan trigge følelser og sette igang visuelle bilder i hodet. “Åh, det hadde vært kult!”, “Hva om jeg satt det sammen med den tingen” og så videre, er ofte tanker som kan komme. Det kan til tider være litt slitsomt, men deilig at inspirasjon kan komme når og hvor som helst.

Du studerer for tiden ved Høgskolen i Oslo. Hva er det beste med å gå der?

Linjen jeg går heter Kunst og formidling, og fokuserer mye på at vi skal lære oss å formidle kunst. Det kan for mange høres veldig enkelt ut, men det viser seg å være mye arbeid og jobb. Jeg syns det er kjempespennende.

Hva er planene dine på kortere og lengre sikt?

På kort sikt vil jeg nok bare fullføre bacheloren min. På lengre sikt har jeg jo en drøm om å kunne gjøre enda mer kunst. Lage mer, få bestillinger og utvide repertoaret. Vennene mine venter på en utstilling (noe jeg forsåvidt gjør, jeg også, haha), men før det må det masse hard jobbing til og litt mer ledig tid enn hva jeg har nå.

Hvordan ser du på mulighetene for å jobbe som kunstner i Norge i dag?

Jeg tenker alltid det er én av en million som klarer å komme seg dit. Men til forskjell fra tidligere har vi i dag sosiale medier og kan bruke det som et virkemiddel. Jeg tror hvis man virkelig vil, og har driven og nok motivasjon, at man får det til så lenge man bare står på. Og ikke minst står i det, selv når det ikke virker like fristende å fortsette. Ikke gi opp.

Du er blitt 24 år og dermed for gammel til å bruke Trafo, men hvordan ser du tilbake på din tid som Trafo-medlem?

Det har vært fint å ha en platform der man kan dele egne verk. Jeg synes det har vært fint å kunne dele, få kommentarer fra gjestementorer og se hva andre lager. Ser på det som en slags samtidskunstplattform. Alt vi lager og alt vi gjør er en del av det som skjer nå.

Se flere av bildene til Emilie på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.