Det må nevnes aller først: det tok jammen ikke lang tid før jeg innså at det er flust av kreative bidrag og dyktige kunstnere in spe på Trafo.no. Og å få lov til å kåre månedens TrafoTalent er en stor glede og et tydelig «luksusproblem». Jeg har lest, sett og hørt kunst som byr på refleksjon, inviterer til lek og undring, som tenker og vil noe – og det har vært helt herlig oppløftende!

Flere gode tekster har blitt publisert gjennom måneden. Novelletriologien bestående av «Hyperborea I», «Hyperborea II» og «Hyperborea III» av Vilde Vikse, spekket med originale detaljer og finurlige sammenhenger, var tre noveller som pirret nysgjerrigheten min og ga meg et ønske om «mer!». Blant de mange sterke visuelle bidragene så likte jeg godt Lilly Leana Johansen sine bidrag og særlig blyanttegningen «TO SØSTRE». Tegningen opplever jeg som befriende ujålete, og illustrerer en gjenkjennbar relasjon med varme og nærhet. Som kommentert av månedens gjestementor, Ilavenil Jayapalan, så kan et kunstverks plassering i rom også tilføre kunsten noe. Dette synes jeg «IMG_5016» av Celine Marie virkelig har fått til. Bildet av et maleri av en glattpolert, nærmest umulig kvinnekropp plassert mellom fargeløse, bleke strukturer gir en kontrast som pusher, utfordrer og kanskje til og med provoserer – og hva mer kan et kunstverk drømme om? Jeg ønsker også å trekke frem uttrykket i «Portrett av Najma» av Nora Savosnick som meget godt gjennomkomponert og en fryd for øyet.

Når jeg til slutt skulle kåre månedens TrafoTalent så var jeg likevel ikke i tvil – for ordene traff meg midt i hjertet. TrafoTalent for mars er «Fantasimamma» av Alexander Arctander. Jeg leser «Fantasimamma» som et sårt og vakkert dikt om et barns ufattelige overlevelsesevne. Diktets tre deler gir det en kraftfull oppbygging hvor fantasien i del II rammes inn av virkeligheten i del I og III. Og da «Moren» trenger seg inn i del II, ellers dedikert til «Fantasimamma», opplever jeg det som et kraftig rykk. Relasjonens uforutsigbarhet og utrygghet viser seg, men dyttes så like raskt bort igjen av barnets fantasi. Ja, her finner jeg mye å gnage på. Jeg undrer meg over hvem fortelleren er. Er det barnet som voksen med et distanserende blikk? «Fantasimamma» har et tap og en sorg i seg – og diktet rører meg. Kanskje mest fordi det er så brutalt ærlig med et tilhørende rent og utilslørt språk. Men også fordi det problematiserer fantasien og får meg til å tenke: ok, fantasi har begrenset innvirkning på virkeligheten, men på egne premisser er det vel en grenseløs kraft som styrker og gir håp? Gode tekster setter spor i oss og åpner opp for tanker – og for meg er «Fantasimamma» en av dem. Det blir spennende å følge Alexander Arctander sitt arbeid videre!