Tusen takk for at dere deler. Det har vært veldig fint å være med og plukke ut månedens talent. Jeg bestemte meg for å være streng og bare plukke de bidragene jeg likte aller best. Etter første runde satt jeg igjen med 32 favoritter. Så måtte jeg se på nytt, lese på nytt, oppleve, reflektere, sove på det og gjøre noen brutale kutt. Talent er så mangt, og jeg får et veldig behov for å følge dere over tid. For talent handler om å utvikle seg, om å ta risiko og om å la ting modnes. Og så handler det om å tørre og vise fram det man lager. Derfor er Trafo et utrolig bra sted hvor man gjør nettopp det. Man deler. Jeg skulle ønske dette nettstedet fantes da jeg var 20 år. Da hadde jeg nok gitt ut min første bok mye tidligere. Uansett – dette er noen av mine favoritter denne måneden.

Lilly av Sanne Kalleberg er et portrett som får meg til å ta et skritt bakover. Lilly har attitude, hun vil meg noe. Bildet er velkomponert med lys og fokus som fremhever fargene på leppene og rundt øynene. Jeg blir aldri helt ferdig med Lilly. Hver gang jeg ser på bildet så opplever jeg det på nytt.

Jeg av a. er et bilde som skaper gjenkjennelighet og mystikk i ett og samme moment. Jeg liker at det er i et byggefelt, det ligner byggefeltet her jeg bor – samtidig hvisker lyset ut lydene av hverdag, og bringer stillheten inn.

Sonrie av Sigrid Tveiten gir et umiddelbart pang av glede! Det er fantastisk flott, morsom og varm portrettering, og jeg liker spennet fra det nøytrale til det frigjorte i latteren.

Heidi Reikvam Devolds dikt Under - verker plasserer de store underverker, bokstavelig talt, inn i lille meg – og det er et virkningsfullt grep som forteller noe om det store som bor i oss mennesker.

Å skrive om kjærlighet er ikke enkelt, det blir fort klisjéfylt og too much. Hverdagskjærlighet av Grete Marie Antonsen Svensen klarer å formidle forelskelse på en varsom, fin og humoristisk måte.

Jeg vil også nevne Emma Moen på 16 år som har sendt inn flere små underfundige bidrag, og det jeg likte best er den uten tittel som rommer en stor motsetning i få ord.

Som månedens talent var det lett å velge Tre venninner på en kafé av Vilde Vikse. For en fornøyelig lesning! Dette et lite teaterstykke som omhandler tre eldre damer; Birthe, Jorunn og Anne Kari som treffes på kafé. Teksten er på ingen måte ferdig, men den er proppfull av levd liv, humor, og en undertone av noe makabert.

Jorunn setter tonen med en gang:

BIRTHE: Neimen så gøy at vi endelig er samlet.
JORUNN: Og ikke brent og spredd over kirkegården?
BIRTHE: Hysj! Hysj med deg. Alltid like fæl.

Så følger et spørsmål om været, påfulgt av klaging på barn og barnebarn som ikke tar kontakt, hoste som ikke gir seg og minner fra gamle dager. Så introduseres «den fjerde» som skaper et brudd i teksten:

BIRTHE: (…) Vi er samlet her i dag for å minnes noen, er vi ikke det?
ANNE KARI: Hvem?
BIRTHE: Skjerp deg. Den fjerde! Hun som pleide å sitte her med oss.
JORUNN: Fantes det en fjerde?
BIRTHE: Ja, det gjorde det. Men hun er nok død. Jeg vet aldri lenger, jeg tørr ikke sjekke dødsannonsene, redd for å lese mitt eget navn, jeg kommer heller hit. Pleide vi ikke være flere før? Pleide ikke det særlig være flere av de som satt i røykeavdelingen, dag inn og dag ut, man kunne såvidt se inn til dem?

Og på den måten blir røykeavdelingen på kaféen introdusert, og snart mesterlig videreutviklet til et bilde på døden. «De i røykeavdelingen. De står der nå, bak glasset, alle sammen. Ser dere dem ikke? De står rett der, med åpne munner, de er gråere enn vanlig. Og – og den fjerde. Hun står i midten,” sier Jorunn. Men de andre ser ikke.

Røykeavdelingen blir et dødsrike, en underverden som gir assosiasjoner til mytologiens hærskare av døde i for eksempel Helheim. Med dette grepet skapes en voldsom uhygge i teksten, for det er jo dette ukjente; døden, som stadig rykker nærmere og som forsyner seg griskt av rekkene etter hvert som de tre venninnene blir eldre. «Ser du ikke fingeravtrykkene? Tusen gamle fingre, presset mot ruta, som om de vil ut. Eller kanskje de vil ha oss inn,” sier Jorunn, som kanskje er nestemann til å dø, hva vet vel jeg?

«Den fjerde» er med på å forsterke uhyggen ved at de ikke husker hvem hun var. Og her bygges en bro tilbake til humoren og det hverdagslige. For alle tre er jo småsenile. Kanskje det aldri har vært en fjerdemann? Og små løsrevne latterglimt får vi hele veien:

BIRTHE: Gi dere, begge to. Vil du ha et flakslodd?
ANNE KARI: Nei, jeg har med strikkeutstyret i vesken.
JORUNN: Og gebisset?
ANNE KARI: Nei det sitter godt i, takk som spør.

For det er dette; kontrasten mellom lettheten, humoren, hverdagen og formidlingen av noe mye større, nemlig døden og dens uvisse, som så elegant gjennomføres i denne teksten. Det gir gjenklang hos leseren og løfter «Tre venninner på en kafé» til å romme mye mer enn ordene på arket.

Lise Forfang Grimnes