News article image

Forfatter Tora Sanden Døskeland berømmer fem gode verk før hun til slutt utpeker Vilde Vikse til månedens TrafoTalent for november. Gratulerer!

Det er fantastisk å bla seg gjennom bidragene for november måned. Det finnes raske streker, forseggjorte tegninger, gripende fotografier og tekster som enten på mye eller lite plass omhandler og omtaler store livstemaer. Mange av bidragene, særlig tekstene, tar opp spørsmålet rundt hva det vil si å være seg selv. Hvem er jeg, og hvem er jeg for de andre? Vet jeg egentlig hvem jeg er – og har jeg lyst til å være denne versjonen av meg selv? Har jeg noe valg? Her er det mange spennende setninger og betraktninger – innflettet i tekster som beveger seg i forskjellige tekstlandskap. Det sensasjonelle, det poetiske, det dagbokinspirerte.

Eline Børseths tekst ”Hvordan det er å være meg” reflekter rundt de store spørsmålene i de små omgivelsene. Det er en fin registrering i teksten, uventete observasjoner som skaper bilder. Børsets skriver ”Alle båter i havna vil prøve å rømme (..)”. Korte setninger som dette – som er bundet i både konkrete og det metaforiske, får i alle fall denne leseren til å engasjere seg. Det er et fin driv, og jeg gleder meg til å se hvordan disse tekstene utvikler seg.

I verket ”Er meg nok” av Rebecca Skomsøy ser vi et fotografi av en kvinne, med et ekstra malt ansikt på kinnet. Bildet fanger oppmerksomheten, fordi jeg som betrakter automatisk leter etter det egentlige ansiktet. Kanskje finnes ikke det egentlige ansiktet? Kanskje har alle alltid flere utrykk, som også er den del av dem? Det er et spennende verk – også med tanke på tittelen. Jeg-et er kanskje ikke nok, og kan det bli nok hvis man maler en annen versjon av seg selv i ansiktet? Handler det om å ”snu det andre kinnet til” når man møter verden? Et spennende fotografi – i fargebruk og i dets assosiasjonsmuligheter.

Bland bidragene ble jeg også interessert i Sindre Natviks enkle men uttrykksfulle strek – og ble sittende lenge å kikke på den menneskelignende klumpen, tenkende på en stubbe – i verket med tittelen ”4DDDEF8B-7DA8-4DB7-A2F6-695115378D79”. Kroppen, det ekle ved kroppen, får et ansikt. Dette skjer også i verket ”8F9A44C2-DA4E-44A1-A61B-77E4DB9DAFB5”. Den menneskelignende skapningen som er tegnet frem får meg til å tenke på hva kroppen egentlig er – en oppsamling fett, vev og klumpformasjoner med et ansikt og et kjønn.

Sigrid Tveitens arbeider gjør inntrykk. Det vises frem en spennvidde i uttrykksform – alle utrykk med et klart blikk for form, farge og teknisk gjennomførelse. Spesielt falt jeg for verket ”s. 28-29” og ”s.18-19”. Fargene – leken med overflater og materialer. Arbeidene hennes spenner over forskjellige teknikker og uttrykksformer. Jeg vil også trekke frem ett av hennes fotografier, ”Nonchalant pt. 3” – der speilet får lov til å være en spennende rekvisitt i fotografiet.

.
Når jeg ringte deg klokken to om natta
for å klage på den nye frisyren min så
håpet jeg at du ville skjønne det.
Skjønne at jeg har mistet kontroll over
alt,
jeg vil i det minste ha kontroll over
mitt eget hår.

I verket ”.” bygger Mirna Nakhleh en liten situasjon ut – og får den til å si noe større, kanskje om et kjærlighetsforhold. ”Når jeg ringte deg klokka to om natta / for å klage på den nye frisyren min så/ håpet jeg at du ville skjønne det” er inngangssetningen i diktet. Diktet klarer å si mye om en vanskelig situasjon, uten å utbrodere relasjonen. Det er godt gjort å skrive setninger som er konkrete, men som likevel rommer så mye undertekst.

Jeg falt på Vilde Vikses tekst ”En blogger” som månedens vinnerverk. Den skiller seg ut – og bruker et spennende formspråk til å si noe om en posisjon i samfunnet som ofte er sett ned på, og betraktet som overfladisk. Det er godt gjort å ta denne overfladiske og materialistiske verdenen på alvor, samtidig som teksten nyanserer i detaljene.

I verket ”En blogger” klarer Vilde Vikse å gå rett inn i klisjéene, samtidig som hun utfyller dem og gjør denne bloggerverdenen til noe sårt og parodisk. I setning for setning undersøker teksten rekvisittene rundt et menneske – og lar disse materielle tingene stå som markører for mennesket som eier dem. Eller, får vi i det hele tatt et inntrykk av mennesket mellom tingene? I setninger som ”Min nattbordslampe i Himalayasalt gråter.” eller ”Min H&M-bindi har jeg pakket bort i nattbordskuffen etter det ble rasistisk.” klarer teksten å fremvise både følelse, et skråblikk på trender og et stikk av humor. Teksten klarer å si mye om et univers og en samfunnsposisjon – uten at fortelleren selv ikke går direkte inn i teksten for å dømme eller utbrodere.

Tora Sanden Døskeland

Les hele vinnerteksten “En blogger”.

Alle som blir kåret til månedens TrafoTalent er med i konkurransen om å bli årets TrafoTalent. Årets TrafoTalent får et arbeidsstipend på 20.000,-.

Forfattet av: Adrian Andersson

Opprettet: 10. desember 2018 11:02

Sist oppdatert: 10. desember 2018 14:47

Kommentarer