Hei alle Traforianere. Godt nytt år!

Tusen takk til alle som har bidratt i desember, og tusen takk til Trafo som ga meg mulighet til å være gjestementor. En måned har gått fort. Det har vært morsomt, interessant og utfordrende å følge arbeidet deres så tett på.

Mange av dere skriver dikt. Små, morsomme, kloke, rare dikt. Men også uforståelige, urytmiske og klisjéfylte. Og det er bra! For man må skrive mye for å skrive godt. Og man må skrive dårlig for å skrive bedre. Jeg digger rått å lese det dere skriver, og jeg har lyst til å nevne i fleng. Anelle Gade er «full av faen» og Emma Moen Solberg får meg til å smile i diktet uten tittel. Begge leker med kontraster, motsetninger og ironi. Mirna Nakleh sitt dikt «Fall» har et eget sug i seg, og Kristine Saga Hammerstad deler små underfundige kjærlighetsdikt som for eksempel «Stille». Silje Tvedt sitt dikt «mellomrom» viser hvordan få ord kan åpne for noe mye større. Hennes dikt er lekent og fritt, men samtidig presist i språk og form.

mellomrom
jeg sa jeg trengte space

du misforstod
og ga meg hele
universet

Og det er nettopp det. At vi i poesien ønsker å brette ut noe stort gjennom å velge få ord. Ofte kan det bli for upresist og utydelig, og deri ligger en vanskelig balanse – fordi poesi ofte viser sin styrke gjennom undertekst og tvetydighet, men samtidig vil vi at en pilspiss av mening skal treffe hjerterota til den som leser og skape gjenkjennelighet – og nettopp derfor må det være presist.

Men det har ikke bare vært dikt i måneden som gikk. Andre skrevne tekster skilte seg ut i innhold og format, for eksempel dagbokteksten til Benedicte Steinbakk som viser engasjement og politisk brodd. Jeg bet meg fast i en setning i teksten hennes:

«Tenk hvis hvert eneste ord jeg skrev, endret noe.»

Benedicte jobbet videre med setningen, men i ny form – og på den måten oppsto diktet «Ønsketenking».

En annen tekst som skilte seg ut i form og innhold er Heidi Reikvam Devold sin «the kids are allright I» som jeg opplevde som en eksperimenterende roadtrip med mye håp, frihet og superbra flyt.

Det er morsomt å følge med når dere beveger dere ut av komfortsonen og skriver dere inn i ukjent terreng. Da kan mye skje. Det å leke med tekst, det å prøve på nytt – det å forsøke å gjøre om på fortellerstemme, perspektiv, ord og rytme – det er hele basisen i å skrive godt. Skriving er å skrive igjen og igjen og igjen!

Jeg har vært frydefullt glad for alle de visuelle bidragene denne måneden. Ofte er det i kunstarter jeg selv ikke hører hjemme, hvor jeg kan få de beste opplevelsene. Kanskje fordi jeg opplever mer direkte og ikke så analyserende. Jeg gleder meg til å se mer av den naivistiske stilen til Andrea Trondsdatter Haugland som hun viste oss i de tre verkene «Glad», «Tilfreds» og «Rolig». Hedda Halvorsen sitt fotografi «Kompis» kom helt på tampen av året og var et dirrende øyeblikk med fine kontraster.

Axel Thorenfeldt sin akvarell «Stenshuvud» viste hva som kan skje i møtet mellom tekst og bilde. Ofte blir ikke opplevelsen mer enn summen av de to, men i dette verket oppsto det noe mer; et slags sug i rommet mellom bilde og tekst.

Til slutt vil jeg nevne to verk som har vært jobbet med gjennom flere gjestementorer her på Trafo. Begge ble sluttført i desember. Det ene er Vilde Vikse sin teatertekst «Samlingen» som hun har jobbet med siden oktober. Jeg synes refleksjonene hennes rundt det å sluttføre et langvarig og tidvis smertefullt arbeid er vel verdt å lese. Det står i kommentarfeltet under selve teksten. Ragnhild Hilden sin animasjonsfilm «Draugen» er sluttresultatet fra et prosjekt på universitetet. Det er en stemningsfull gjenfortelling av draugen slik vi kjenner han fra tradisjonelle fortellinger.

Gratulerer til begge for å sette sluttstrek. Det er en viktig del av en kunstners arbeid: Å vite når nok er nok (for det føles nemlig sjeldent ferdig).

Jeg oppfordrer alle i det nye året til å løfte blikket og se hva andre der ute gjør. Utfordre ditt eget kunstsyn! Les en bok i en sjanger du vanligvis ikke leser, se en utstilling du kjenner du har fordommer mot, gå og se stand-up hvis du hater humor eller eksperimentelt teater hvis du tenker at det er altfor sært.

Se opera, dans, kunstutstillinger, fortellerkunst og les dikt, noveller, billedbøker, essays og romaner!

Vær nysgjerrig! Det er lett å falle med huet først inn i egen navle – men jeg vet at å se hva andre gjør alltid er lærerikt. Selv om du hater det. Selv om du blir provosert. Selv om du kjeder deg. For kunst er liv, og nysgjerrighet er det varigste og sikreste tegn på at vi er i bevegelse.

Hilsen Lise