News article image

«Jeg vil skrive noe som treffer og setter spor,» sier poeten Alexander, «om det så bare gjelder en eneste person.»

Alexander Arctander må være noe nær den ideelle Trafo-brukeren. Han er ung, han har høye litterære ambisjoner og han er genuint interessert i hva andre unge kunstnere driver med. På toppen av alt er han en ivrig leser av TrafoProfilene våre.

«Veldig kult,» kommer svaret, kjapt og greit, når vi spør om han kunne tenke seg å bli intervjuet selv.

Vi begynner med det helt grunnleggende: Hvem er Alexander Arctander?

Det lurer jeg ofte på selv. Jeg får vel svare som Alice da hun får samme spørsmål av den blå larven: «I knew who I was this morning, but I’ve changed a few times since then».

Hvor kommer du fra og hva slags bakgrunn har du?

Jeg ble født på Aker Sykehus, og er oppvokst i Groruddalen, i Oslo. Jeg vokste opp i et hjem hvor de ikke var spesielt opptatt av litteratur, men jeg husker at mamma leste mye for meg da jeg var barn. Mamma pleide å si at hun gledet seg til den dagen hun måtte be meg slukke lyset, legge fra meg boken og falle i søvn.

Jeg lærte å lese ganske sent, tror jeg var rundt 7 da jeg først knakk koden. Jeg satt ofte oppe hele natten og slukte alt jeg kom over: bruksanvisninger, fagbøker, aviser, kart, 1800-tallsromaner, barne- og ungdomslitteratur, filosofi, dikt, håndbøker og religiøse tekster. Jeg skrev også masse historier som barn, ofte basert på bøker jeg hadde lest eller filmer jeg hadde sett.

Det som er litt morsomt, særlig sett fra der jeg står i dag, er at jeg aldri tenkte på å bli forfatter. Det var film jeg skulle drive med. Jeg hadde planen klar fra jeg var 10 år gammel: Jeg skulle gå medier og kommunikasjon på VGS, så NISS, NOROFF eller (aller helst) Filmskolen i Lillehammer og få praksisplass i NRK. Min store helt var Tim Burton. Skrivingen var bare en hobby.

Det snudde i 2014. Et viktig møte med Neil Gaiman og Siri Pettersen satte meg på sporet av et kunstnerisk løp med litteraturen i fokus. Jeg hadde allerede startet på studiespesialisering, etter å ha brukt flere timer på å overbevise rådgiver om at medier og kommunikasjon var det rette for meg. Jeg skjønte fort at det eneste stedet jeg kunne få brukt alt jeg var interessert i, var i litteraturen.

Når og hvordan oppdaget du poesien?

Jeg oppdaget poesien tre ganger. Første gang var i sjetteklasse. Vi hadde fått i oppgave å skrive dikt i norsktimen, som vi så skulle fremføre for klassen. Jeg skrev det ene diktet etter det andre, alle på rim, og gikk opp for å lese foran klassen. Jeg synes det var kjempestas, og ble til og med bedt om å lese dikt foran hele skolen. Det var masse dikt om krig og tortur og død og gud, jeg skjønner ikke helt at læreren ga meg lov.

Neste gang jeg oppdaget poesien var på Tronsmo. Jeg kom over en liten bok som het «Howl & Other Poems» av Allen Ginsberg, og ble helt slått i bakken. Kunne dikt også skrives sånn? Så fritt og assosiativt og billedrikt, og ingen rim overhodet. Da begynte jeg på en diktsamling som jeg fort sendte til et forlag, bare 16 år gammel. Det var altfor tidlig, men det var ikke knusende dårlig. Jeg husker redaktøren skrev i avslagsbrevet «Når det er sagt, vil jeg legge til at alderen din tatt i betraktning, er det lovende saker», og jeg fikk min første konsulentuttale.

Den tredje gangen jeg oppdaget poesien, var på Nansenskolen. Jeg gikk på skrivekunstlinja, og læreren vår, Arne Hugo Stølan, foreslo at jeg burde lese den danske poeten Michael Strunge. Jeg kjente et slektskap med en gang. Jeg og Strunge. Vi skrev mye av det samme, og det var da jeg for alvor valgte å satse på dikt, selv om jeg hadde kommet til Nansen med ambisjoner om å skrive en roman.

Hvilke litterære forbilder har du?

Det er mange. Alt for mange. Hvis jeg likevel skal fremheve noen, har Allen Ginsberg, Tor Ulven, Federico Garcia Lorca, Ida Lorien Ringdal, Michael Strunge, Sapfo, Atle Håland, Ingvild Lothe, Richard Siken, Vergil, Inger Christensen og Olga Ravn vært viktig for meg. Når jeg skriver, er det ofte disse jeg vender tilbake til, av ulike grunner. Jeg blir inspirert av språket, tematikken eller temperamentet i tekstene deres.

Du har i lengre tid jobbet med en diktsamling. Hvordan går det med den?

Det går fremover, tror jeg. Jeg har vært i det prosjektet veldig lenge, men nå som jeg går på forfatterstudiet i Bø, har jeg måtte legge samlingen på is. Jeg håper at jeg kan ta med meg mye av det jeg har lært i Bø tilbake til prosjektet, at det blir sterkere når jeg vender tilbake og ser på det med nye øyne.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med tekstene dine? Har du tenkt nøye gjennom hva du skal skrive før du setter deg ned eller skjer det hele mer spontant? Bruker du mye tid på finpuss og redigering?

I begynnelsen skjer det spontant. Jeg jobber ofte assosiativt, skriver ned inntrykk og lar tonen eller ordene skape nye sammenhenger. Når jeg har tilstrekkelig med tekst, starter det virkelige arbeidet. Jeg elsker å redigere og jobbe med komposisjon, klang, rytme, ordsammensetning og tegnsetting. Jeg liker å tenke på det som Michelangelo der han står med marmorblokken, for inni steinen finnes David. Den må bare meisles ut.

Hva er den beste tilbakemeldingen du noen gang har fått?

En gang fikk jeg et avslagsbrev fra et forlag hvor det sto: «Jeg ser at du åpenbart har et litterært talent, og vilje. Min oppfordring til deg er å skrive mer og lese og jobbe mer videre med tekst.» Det bærer jeg med meg.

Det siste halve året har du gått på forfatterstudiet i Bø. Hvordan har det vært så langt?

Det siste halvåret på forfatterstudiet i Bø har vært veldig godt, både håndverksmessig og sosialt. Å omgås folk som bærer på de samme kunstneriske ambisjonene som deg selv, tror jeg er viktig.

Vi får utforsket alle mulige sjangre: prosa, poesi, dramatikk og film. De siste par ukene har vi bodd på Grenland Friteater i Porsgrunn og fått prøvd ut scenetekster der, med skuespillere, instruktører, rekvisitter og scenografi. Det er en opplevelse jeg tror svært få er forunt.

Dessuten får man mye trening i opplesning av egne tekster, som i de senere år er blitt en viktig inntektskilde for forfattere.

Du er også redaksjonsmedlem i tidsskriftet VOKS. Hva driver dere med der?

Siden jeg er bifil og har en flytende kjønnsidentitet, er spørsmål om seksualitet og performativt kjønn i litteraturen noe jeg er personlig opptatt av. I VOKS har jeg fått en arena hvor jeg kan dykke inn i disse spørsmålene, men jeg har også lært så mye mer.

Jeg var tidligere ganske politisk, men VOKS har inspirert meg til å gå dypere inn i verden og konfliktene som foregår rundt oss. Innad i redaksjonen har vi hyppige debatter om rasisme og feminisme, om kultur og politikk. Disse diskusjonene prøver vi også å få ut i verden, for eksempel gjennom debatten vi hadde om interseksjonalitet på Litteraturhuset i fjor.

VOKS er et godt sted å jobbe praktisk med tekst. Som redaksjonsmedlem får man muligheten til å jobbe med og fordype seg i alle mulige sjangre: essays, poesi, kortprosa, intervjuer, reportasjer, anmeldelser og oversettelser.

Til tema SPRÅK, der jeg var redaktør, fikk vi intervjuet forfatter Zeshan Shakar, Maria Novikova skrev et veldig spennende og personlig essay om tegnspråk og døve som minoritet, Nora Sav sendte oss bilder og redaksjonsmedlem Liridona Qaka oversatte dikt av Ali Podrimja fra albansk.

Tidligere har vi fått intervjuet filmregissøren Deeyah Khan (#1 SØSTERSKAP) og Peter F. Strassegger oversatte en flott novelle av Husam Chadat om å flytte tilbake fra landet man flyktet fra (#2 ADGANG).

Det er bidragsyterne som gjør tidsskriftet så spesielt. Vi vet aldri hva vi får, men det alltid like givende og lærerikt.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen på lengre sikt?

Jeg vil veldig gjerne kunne leve av skrivingen min. Det er det langsiktige målet. Ellers håper jeg at det jeg skriver vil gi noen et nytt blikk på verden. Jeg vil gi leseren en ny innsikt eller rive opp i følelseslivet deres. Jeg vil skrive noe som treffer og setter spor, om det så bare gjelder en eneste person.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo for meg er først og fremst et samfunn av unge kunstnere. Det er helt fantastisk å bla igjennom Arena og finne verker som treffer en, som fyller et behov du ikke visste du hadde før det var der.

Jeg bruker også Trafo til å teste ut nye tekster, og synes det er veldig gøy når man blir dratt frem av gjestementorene. Mentorordningen på Trafo er også et helt fantastisk tilbud, og et godt supplement hvis man enda ikke har kommet seg inn på skriveskole. Det er godt å få kollegial annerkjennelse.

Jeg vil også trekke frem turen til Bergen Art Book Fair i 2017, som jeg var så heldig å få være med på. Det er veldig gøy å kunne bli med på reiser og workshops og bli kjent med andre trafoere utenfor skjermen.

Følg Alexander videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 24. januar 2019 12:59

Sist oppdatert: 24. januar 2019 13:25

Kommentarer