Foto: Julie-Christine Krøvel

Jeg skulle ønske Trafo hadde funnes i min oppvekst. Selv hadde jeg aldri møtt en forfatter før jeg ble en selv. At noen har skapt Trafo, et nettsted for unge kunstnere hvor man kan legge ut sine verk, sine forsøk, sine flauser, et fritt sted hvor man kan få råd fra mer erfarne, mer etablerte kunstnere, det er bare så bra. Konseptet er genialt. For begge parter. Både mentorer og studenter. Man lærer og inspireres av hverandre. Holder seg våken. Skjerper blikket.

Tilbakemelding er en av de viktigste måtene å vokse på som skapende. Man må selvsagt også lære seg å navigere i havet av kommentarer. Plukke opp de som gir en lyst til å jobbe videre, som gir en energi, som får prosjektet i en retning man selv ønsker. Likevel skal man ikke forkaste de mer irriterende, kritiske kommentarene med det samme. Det kan være lurt å la dem ligge, for å se om de likevel kan ha noe ved seg, noen dager eller uker senere. Selv har jeg kost meg veldig her inne på Trafo i august måned. Det var min første gang som gjestementor, ja, min første gang på trafo, rett og slett. Jeg hadde hørt vagt om nettstedet før, men aldri sjekket det ut. Nå er jeg så og si frelst!

Noen av de jeg har lagt ekstra merke til denne måneden er:

De sterke, sårbare, konfronterende kvinneportrettene til Oda Ådland Thowsen. Som også har fått tildelt midler fra Trafo for å lage utstilling av tegningene sine på Dromedar Nordre i Trondheim.

Tegnesieriestripa til Linn Isabel Eielsen har fått meg til å både le høyt og reflektere. Hun tar tempen på det som skjer her og nå, fanger det og kaster det tilbake i fleisen på oss. Det er tøft gjort! Heldigvis er det flere enn jeg som har fått øynene opp for dette tegnetalentet, denne samfunnsdebattanten. Stripene hennes går ukentlig i Haugesunds avis og på Framtida.no. Som hun selv har informert meg om, skriver hun også månedlige tegneseriekåserier for dette netttidsskriftet. Og om to uker gir hun ut tegneserieheftet “Identiteit”, blant annet støttet av Trafo.

Christine Grünerts sang i prosess Oh my Snowman fikk jeg helt dilla på. Teksten er også helt rå. Til henne skrev jeg blant annet: ”En veldig catchy, rørende og vakkervond sang. Stemmen din bruker du også veldig bra. Det virker som om du har full kontroll over hvor du vil med den og valgene dine forsterker budskapet, synes jeg. Gleder meg til å høre den med kor på. Lykke til, du har virkelig talent!”

Jeg ble også imponert av Elise Wiig, som først hadde skrevet to veldig korte tekster på bare noen få linjer om skrivesperre og jernteppe. Jeg utfordret henne til å gå dypere inn i det. Jeg skrev: ”Kanskje det kunne vært spennende å lage en scene ut av skrivesperren? Lage et rom hvor jeg-et forsøker å skrive fra? Hvor sitter jeg-et når det prøver å skrive? Hvordan sitter det, komfortabelt, eller ikke. På en stol, på gulvet, ved en pult, på en kafe ??? Hva slags ritualer e.l. gjør jeg-et før det setter seg ned for å skrive. Hva er det som gjør at jeg-et vil skrive? Har ikke jeg-et noe på hjertet eller vet ikke jeg-et hvordan å få det ut? Hva blokkerer osv osv. Er jeg-et alene mens det prøver å skrive, eller flykter det fort til internett, å ringe noen, treffe noen? Jeg ønsker at du setter meg inn i denne skrivesperren, bruker din egen erfaring og prøver å være så spesifikk og presis som mulig. Ofte er det personlige universelt, mens når man prøver å skrive mer generelt blir det fort litt platt. Håper du tar utfordringen! Lykke til!”

Elise Wiig svarte: ”Hei. Tusen takk for en veldig god tilbakemelding! Jeg setter stor pris på det. Jeg tenker at dette diktet kanskje kunne vært gjort om til en novelle for å få med elementene du trekker fram. Jeg tar derfor gjerne utfordringen.”

Elise Wiig tok utfordringen, 3 uker og 3 dager senere kom scenen. Og jeg ble veldig begeistret, både universet og den enorme utviklingen teksten hadde tatt. Det fikk meg til å gå rundt med et smil hele dagen, selv om Elises tekst handler om skrivesperre og å ikke få det til.

Til sist en liten oppfordring: Hva enn dere har på hjertet, skriv om det, tegn om det, syng om det, film det, animer det, del det med andre og viktigst av alt; gi aldri opp! Talent er en viktig ingrediens, men uten hardt arbeid og den nødvendige utholdenhet er det få som får nyte talentene deres. Heldigvis finnes trafo, et fantastisk sted å vise det fram! Lykke til videre alle sammen! For å avslutte med Samuel Becket: ”Ever Tried. Ever Failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.”

Edy Poppy