Marie Løvås er en ung låtskriver og artist som allerede har kommet et godt stykke. Det som begynte med familiekor og famlende skriveforsøk på Sunnmøre, har nå resultert i platekontrakt i Oslo og et snart utgivelsesklart debutalbum. Trafo slår av en prat med Marie i det hun står på startstreken til en karriere.

– Jeg er 23 år og fra en liten bygd utenfor Ålesund, forteller hun når vi ber henne begynne med begynnelsen. – Bor om dagen i Oslo. Jeg ble på et vis født inn i et familiekor og gikk i ulike kor sammenhengende fra mitt første leveår frem til jeg flyttet hjemmefra.

Fellesskapet og tryggheten de ulike korene har gitt meg har nok betydd mye for hvordan jeg har utviklet meg som musiker. Vi brukte ofte å opptre i kirker. Klangen som hang igjen i kirkerommet fascinerte meg. Det samme gjorde mikrofonen. Jeg syntes det var utrolig spennende å høre min egen stemme gjennom mikrofonen og ut av høyttalerne. Plutselig kunne jeg nærmest forlenge meg selv og stemmen min.

Etter barnekorøvingene elsket jeg å bli igjen litt lenger, skru på PA-anlegget i andreetasjen og synge for meg selv og sammen med mine to beste venninner. (Ja, vi har et par UKM-opptredner på CV-en og litt Kelly Clarkson på repertoaret.)

Etter tre år på musikklinja med en veldig flink sanglærer som lot meg synge alt fra Haydn til Kate Bush, begynte jeg på musikkstudier i Oslo. Der møtte jeg de jeg jobber med i dag, og som jeg nå også kan kalle mine beste venner.

Når begynte du å skrive dine egne låter? Hva eller hvem var det som fikk deg i gang?

Jeg skrev én låt da jeg var 13. Det var en håpløs kjærlighetslåt om en gutt som bodde alt for langt unna. Hverken låta eller kjærlighetshistoria ble så vellykka egentlig.

Etter det skrev jeg ingenting før jeg var 16–17. Denne gangen ble låtskrivinga mer en måte å kanalisere min indre melankoliker på, selv om mange nok ikke oppfatta meg som særlig melankolsk den gangen.

Jeg hadde alltid et mål om å skrive egne ting, men kjente aldri helt at jeg fikk det til. Det løsna litt da jeg turte å vise det til noen. Da ble det plutselig en låt, liksom, ikke bare en idé eller noe jeg klimpra på. Å få bekreftelse på de første låtene, tror jeg er skikkelig viktig for å ha motivasjon til å fortsette. Takk til sanglærer og alt for snille medelever på musikklinja!

Tekstene er åpenbart viktige for deg. Hva skriver du om?

Det stemmer. Jeg har alltid tenkt at jeg skriver litt melankolsk og trist, om å ikke helt finne sin plass, ha hjemlengsel (Sunnmøre <3) og tørre å ta tak i de litt såre tinga og så videre. Likevel kommer jeg sjelden unna et eller annet håp i tekstene mine. Om det så gjelder i relasjoner, vanskelige perioder eller valg man tar.

Jeg tror jeg drives litt av det håpet, selv om jeg synes det er utrolig befriende å bare skrive om triste og forvirrende følelser også. Hehe. Men jeg tror vi noen ganger trenger å bli møtt i de vanskelige følelsene. Bli speila på en måte. Men så tror jeg også at vi må løftes opp etterpå. Jeg håper tekstene mine på en eller måte kan gjøre det.

Er det viktig for deg å synge på dialekt?

Det var aldri et mål i seg selv å synge på dialekt, men det ble plutselig bare veldig naturlig. Jeg skrev min første låt på norsk sammen med en medstudent det første året i Oslo. Før det hadde jeg bare skrevet på engelsk. Det føltes mer ærlig og nært på min egen dialekt. Det noe av det viktigste musikk kan føles som for meg.

Det skal også nevnes at jeg hadde en god dose hjemlengsel den perioden. Jeg hadde nettopp flyttet til store Oslo, var 19 år og ville egentlig helst hjem og spise taco med mamma og pappa. Det kan muligens ha vært en medvirkende faktor.

Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Er du for eksempel av typen som alltid skriver ned ideer eller setter du deg ned med gitaren for å ha konsentrert skrivetid?

Jeg starter ofte med pianoet, spiller og synger frem noe greier med litt ord på. Håper alltid at alt skal komme med en gang. Det gjør det jo ikke sånn veldig ofte. Men jeg prøver å lage en grunnidé først, så setter jeg meg ned et koselig sted med en kaffekopp og prøver å skrive ut tekst.

Det kan være både vanskelig og veldig fint å sitte alene og skrive låter. Jeg er derfor veldig glad for at jeg har funnet to jeg kan skrive sammen med også. Vi er et bra team og har spilt og hengt sammen lenge. De kjenner og forstår meg, og det tror jeg har vært veldig viktig for at jeg klarer å åpne opp og komme ut av min private skrivesone. Evig takknemlig for Fredrik og Andreas. Vi har også produsert min kommende debutplate sammen.

Å være artist i etableringsfasen innebærer mye mer enn å bare spille. Hvor mye tid bruker du på booking, organisering og andre praktiske ting?

Det blir en del timer på organisering, ja! Det tar alltid mye tid med søknadsskriving, mail og planlegging av bandøvinger og så videre. Men jeg er kanskje typen til å synes det er litt deilig å få unna sånne praktiske ting av og til. Med unntak av søknadsskriving, da. Det kan kjennes ganske tungt og umulig, men så er det (av og til) veldig verdt det til slutt!

Det er mange om beinet i musikkbransjen. Hvordan opplever du at det er å få spilletid og oppmerksomhet?

Det er veldig mange om beinet. Av og til slår folk gjennom veldig fort, men jeg tror man må huske at det som oftest tar ganske lang tid å bygge opp et prosjekt. Spesielt om man gjør mye aleine uten et større apparat rundt seg. Det kan være vanskelig å nå gjennom til radio og magasiner om man ikke har et navn eller har noen som har gått god for deg.

Tror likevel veldig på å bare spille litt rundt, tørre å promotere litt mer enn man synes er komfortabelt og ha troen på det man driver med. Og søk støtte! Spill inn musikk, gi ut selv, så kan det skje mye på sikt.

Hvor langt unna er du å kunne leve av musikken?

Kanskje to mil? Hehe. Neida. Det aner jeg ikke.

Hvor ser du for deg at du er om 10 år?

Da bor jeg på et småbruk utenfor Oslo med stor hage, hønsehus og dyrker lykkelig egne grønnsaker og synger sanger for fuglene med gitaren jeg har blitt kjempegod til å spille på. Forhåpentligvis spiller jeg for andre også.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Hos Trafo skrev jeg min første søknad for pengestøtte til prosjektet mitt. Jeg tror jeg fikk to avslag før jeg til slutt fikk støtte til å spille inn musikk. Det ble gjort i 2017. Det som ble spilt inn den gangen sendte jeg inn til plateselskapet KKV og endte med platekontrakt. Nå har vi nylig spilt inn min debutplate som jeg gleder meg veldig til å vise frem når den er klar.

Som student i en etableringfase av et musikkprosjekt er det ganske umulig å komme seg fremover uten å få økonomisk hjelp. Vi er helt avhengig av støtteordninger for at unge musikere og kunstnere skal kunne utvikle prosjektene sine. Takk, Trafo!

Du kan følge Marie videre på profilsiden hennes og på Facebook. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.