TrafoProfil: Konstanse Fjellvang

Publisert 16. januar 2020

Sist oppdatert 16. januar 2020

News article image

– Når jeg skaper kunst hjelper det meg å se skjønnhet rundt meg, sier Konstanse, som skaper kunst gjennom både tekst, musikk og skuespill.

Konstanse Fjellvang er akkurat den typen kunstner Trafo liker: ung, ivrig og helt fri for fordommer. Vår samtale med henne kom da også til å handle om alt fra kunstens uunværlighet til det at trekkspill egentlig er ganske awesome.

– Jeg heter Konstanse og er 17 år (men føler meg vanligvis som enten ni eller 74), begynner hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg bor i Harstad, der jeg har bodd i store deler av mitt korte liv. Nå går jeg på dramalinja på Heggen vgs.

Jeg elsker jazz, øyekontakt med fremmede, risotto, kjærlighet, badekar og fetaost.

Hvor stor del av livet ditt har kunsten vært?

Kunst har etter hvert blitt helt uunnværlig for meg. Det er ikke bare det at jeg vil ha det, men jeg trenger det. Jeg tror kunst er nødvendig for at vi skal ha det best mulig. Den kan hjelpe oss å oppdage nye ting i oss selv, og til å utforske noe som er spennende.

Ikke minst kan den la oss få utslipp for alle de følelsene vi bærer på, og kanskje noen ganger gi slipp på følelser også.

Når jeg skaper kunst hjelper det meg å se skjønnhet rundt meg, og se ting på nye måter.

«Jeg er så jævlig glad/for at vi kan krangle om smør,» lyder et av diktene dine i sin helhet. Det ligger kanskje en samfunnskritikk gjemt i disse tilsynelatende enkle linjene?

Det var ikke ment som samfunnskritikk, men det kan jo absolutt tolkes sånn. I utgangspunktet mente jeg det mest ganske rett frem som takknemlighet for det nydelige med overfladisk krangling. Jeg setter stor pris på at vi har det så godt at vi kan ta oss så mye bry med småting, sånn som smør som noen har latt stå ute.

Fremmed

Lille meg
klatret opp trappa
uten pust
med stille steg mot kalde trinn
Redd for noen i mørket
en fremmed, skummel noen
som ventet på meg

Det var den vennlige
løgnen
fra et skånsomt sinn

For nå
når jeg går opp trappa
vet jeg
hvem den fremmede, skumle noen
som venter på meg
egentlig er

Men hvis man tolker diktet som sarkastisk, kan det også handle om hvordan vi kaster bort energi på å krangle om små og ubetydelige ting. Nå som du sier det, virker det ganske åpenlyst at diktet kan tolkes sånn også. Kanskje underbevisstheten min var litt kritisk da jeg skrev det, hvem vet.

Kan du fortelle litt om forestillingen du hadde på kulturhuset i Harstad i november?

Absolutt! Jeg ble spurt av kulturhuset om å ha en «Med venner»-konsert. Det er et konsept der de en gang i året inviterer en ung kunstner til å planlegge og gjennomføre en forestilling.

Det er noe jeg hadde drømt om å gjøre, og så bare skjedde det. Det var helt sinnssykt. Men så merket jeg noe rart: Nå som jeg fikk en sjanse til å si alt jeg ville si, ble jeg tom for ord. Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne, eller hva jeg ville at publikum skulle sitte igjen med. Eller, det vil si, jeg visste det, men jeg følte det på en måte ikke.

Jeg begynte å planlegge hvert innslag og sette det sammen til en forestilling. Det var utrolig mye arbeid. Det vanskeligste var nesten å finne ut hva som skulle være med på forestillingen og hvordan jeg skulle gli fra et tema til den neste. Og så ville jeg lære meg mange nye melodier på trekkspill, to monologer, og finne ut hvem jeg skulle ha med utenfra, og til hva.

Mye gjorde jeg selv, men jeg fikk god hjelp av den fantastiske trekkspillæreren min og en eksepsjonell dramaturg, og en familie som alltid ville lytte og hjelpe. Uka før forestillingen, så bare løsnet alt. Jeg visste hva jeg skulle si til publikum mellom innslagene, og jeg brant etter å si det til dem. Jeg hadde hatt et ønske om å skrive slampoesi til forestillingen, og hadde tidligere ikke fått det til, men en lørdagskveld skrev jeg plutselig to sider.

Forestillingsdagen er en av de beste dagene i mitt liv. Jeg fikk så mye kjærlighet, både fra de jeg kjenner, og fra publikum under forestillingen.

Du spiller trekkspill også. Hvordan kan det ha seg at du endte opp med et så uhipt instrument?

Uhipt?? Hææ!? Joda, det er kanskje litt uhipt. Men det er ingen grunn for at det er uhipt, annet enn at det er en stund siden det ble brukt. Trekkspill er nemlig ganske awesome, som jeg fikk bevist for mine medelever for første gang på morgensamling i cirka sjette klasse, da jeg spilte «The Final Countdown» for dem.

Konstanse sammen med sin trekkspillærer Heidi Gyldenås Nymoen på Kulturhuset i Harstad

Greia med trekkspill er at det passer til alle sjangre, for du har så mange muligheter. Det er liksom et helt orkester i et instrument. Alle jeg har møtt synes trekkspill er ganske kult når de får hørt noe annet en gammeldans spilt på det. (Ikke vondt ment mot gammeldans, som kan være fint, men det er litt… gammeldags.)

Hele meg er egentlig «uhip», så jeg har ikke tenkt på trekkspill som uhipt før. Jeg kler meg som en kvinne på 50-tallet, danser swing, tar ikke memereferanser og byr vennene mine på te hvis de kommer på besøk.

Jeg har ikke noe minne av hvorfor jeg i utgangspunktet bestemte meg for å spille trekkspill. Åtte år gamle meg var ganske bestemt på å begynne. Farfar spilte trekkspill, og jeg fikk et lite trekkspill av ham, så det var nok det som startet interessen. Så har jeg vel egentlig bare fortsatt å spille og fått større og større glede ut av det.

Det å stå på en scene og det å sitte og skrive, er to veldig forskjellige ting. Hva får du ut av det ene som du ikke får ut av det andre?

Det å skrive handler mye for meg om å sette ord på ting, og om å skape noe. Å stå på en scene er når jeg viser det jeg har skapt til (en pitteliten del av) resten av verden, og får uttrykt meg. Det nydeligste med å stå på en scene er å få respons fra publikum, og hvis jeg etterpå får vite at det betydde noe for noen.

Pyramide

Livet mitt er for godt
så nå sulter hjernen min.

Du driver altså med musikk, skuespill og skriving om hverandre. Har du tenkt å spesialisere deg etter hvert eller vil du fortsette å jobbe i flere disipliner på én gang?

Tanken er å fortsette med teater, men jeg ønsker å fortsette å jobbe med flere ting på samme måte som jeg gjør nå. Og de tre uttrykksformene eksisterer godt hver for seg, men blir helt magiske sammen.

Jeg kom til landsfestivalen i UKM i fjor. Da skrev jeg en monolog om ei som slet med å få til en sang på trekkspill etter mormoren hennes døde. Jeg elsker å kombinere uttrykksformene. Så føler jeg gjerne at man får vist ulike ting med musikk, skuespill og skriving. I tillegg er det helt umulig for meg å skulle slutte med en av delene, for jeg elsker alle tre!

Har du noen kunstneriske forbilder du vil fortelle om?

Åh, ja! På skuespillerfronten er det Eddie Redmayne, han er utrolig flink. Jeg er nødt til å nevne Espen Leite. Han er en fantastisk norsk trekkspillkomponist. Plata hans «Pan» revolusjonerte trekkspillmusikk for meg. Jeg lærte meg tre av hans melodier til forestillingen min. Jeg bare måtte ha dem med, men det ble en lang vei å gå når jeg måtte lære meg dem på gehør, siden det ikke fantes noter til dem.

Silya Nymoen har betydd veldig mye for meg, hun er en råtøff dame som lager akkurat den typen musikk hun selv vil, og lar seg ikke styre av det som forventes at hun skal gjøre.

Aurora Aksnes er nok den som har betydd aller mest for meg. Musikken hennes kan få meg til å gråte, danse lykkelig, bli inspirert og motivert. Hun er så åpen, har et nydelig syn på verden, og uttrykker seg som hun vil. Hvis du ikke kjenner så mye til henne, så anbefaler jeg å sjekke henne ut. Hun vil gjøre verdenen din bedre.

Stilling

Det var så deilig
å ligge
akkurat sånn

at jeg lå der
helt til jeg druknet

Hvor ser du for deg at du er om 10 eller 20 år?

Det prøver jeg å ikke tenke for mye på, da bruker jeg bare masse energi på noe som ikke skjer akkurat nå, og det føles litt unødvendig. Pluss at jeg trives veldig godt her jeg er i dette øyeblikk, og jeg liker å ikke låse meg for mye med planer.

Men jeg har en drøm om å få fast jobb som skuespiller ved Hålogaland Teater. Helst befinner jeg meg på en swingklubb i London etter en lang dag med innspilling til en ny musikal der jeg spiller med Eddie Redmayne. Eller så har jeg blitt en heks, sånn som i Harry Potter.

Jeg finner stor glede i slike crazy drømmer, og tror det kan være like fint å drømme om ting som å faktisk gjøre dem.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Det er veldig inspirerende å se hva andre unge kunstnere gjør, som jeg tror er det viktigste. Det kan være vanskelig å se og finne andre som driver med noe av det samme, men der er Trafo en fantastisk plattform.

Trafo motiverer meg til å jobbe mer med tekstene mine, spesielt når man får tilbakemelding av proffe mentorer. Jeg liker også at man kan legge ut ting akkurat når man vil: Noen ganger går det flere uker mellom hver ting jeg legger ut noe, og en dag kan jeg ende med å legge ut tre dikt.

Du kan følge Konstanse videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Øverste og nederste foto: Harriet Olsen