For Jeanett betydde mormor uvanlig mye. Den kreative bestemoren (sammen med bestefaren) ga den unge kunstneren troen på at hun kunne gjøre en forskjell.
Jeanett Lyngstad Finnøy vet akkurat hvem som hjalp henne til å bli det kreative mennesket hun er i dag. I svært personlige tekster har hun skrevet om alt mormoren ga henne, og i en sterk kronikk har hun uttrykt takknemlighet til lærerne som ga henne trygghet i skoletiden. Nå er Jeanett en aktiv multikunstner med mange planer og høye ambisjoner.
– Jeg er 21 år og kommer fra Hamresanden, som ligger i utkanten av Kristiansand, forteller Jeanett når Trafo ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg er oppvokst i en kjærlig familie der min bestemor var et av de mest kreative menneskene jeg har møtt. Hun viste meg hvordan en liten kongle kan bli til hva som helst bare en bruker fantasien.
Både hun og morfar pleide å opptre på sykehjemmet, så derfor gjorde jeg det samme. Det var begynnelsen på følelsen av å bli sett. For på scenen følte jeg at jeg fikk lov til å være meg selv.
Som liten gikk jeg på Sesam Sesam, som er kunst-, teater- og musikkundervisning på kulturskolen. Da jeg ble for gammel til det, begynte jeg på kunst, senere sang og gitar. Jeg gikk første år på musikklinjen på vgs, men følte presset for mye og byttet til helse.
Ganske nylig skrev du en kronikk i Aftenposten om lærere som ga deg trygghet i skoleårene. Innflytelsen deres hjalp deg kanskje som kunstner også?
Jeg hadde en lærer og en hjelpelærer på barneskolen som var helt fantastiske. De var flinke til å vise meg hva jeg var flink til, og motiverte meg til å forsette. Selvfølgelig har de påvirket.
Hjelpelæreren, som enda kan sende meg meldinger om noe nytt vises, kommer aldri til å vite hvor motiverende det er.
Jeg hadde også en lærer på vgs som i mitt hode var min kontaktlærer, selv om hun i prinsippet ikke var det. Hun sa at jeg kom til å gi ut bok, og senere en bok på forlag (jobber med saken). Jeg er veldig takknemlig for disse lærerne.
På profilsiden din står det at du er «litt for avhengig av å uttrykke følelser, reflektere over samfunnet og å være kreativ». Kan man virkelig bli FOR avhengig av å uttrykke seg? Hva er farene ved det?
Det å utrykke følelser er ofte en fin ting, men det kan også holde deg tilbake fra å gå videre. Samtidig kan det ofte være det du trenger nettopp for å klare å se fremover.
Din poesibok «Ordenes makt» handler om din demente bestemor og dine frustrasjoner rundt hennes situasjon. Hvordan var det å jobbe med så personlig tematikk?
For meg var det viktig. Det å skrive tanker og dikt når jeg og min familie måtte stå i den grusomme sykdommen, ble den eneste måten jeg klarte å puste på. I et innlegg jeg skrev i Aftenposten nevner jeg hvordan folk på skolen sa at jeg overreagerte. Derfor måtte jeg være stille i forhold til det. Men med skriving var det i hvertfall «noen» som lyttet.
I tillegg kunne både min og mormor sin historie kanskje bety noe? Gjøre en forskjell?
Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter å ha gitt ut bok på egen hånd?
Det er mange. Jeg har lært hvor hardt arbeid hele prosessen er og at ingen ting går av seg selv. Det er en slitsom prosess å gi ut på egenhånd. Derfor bør man nesten planlegge når man skal gi ut slik at man kun trenger å fokusere på det og ikke jobb/skole samtidig. I alle fall de første ukene.
Men jeg sitter igjen med mye gull erfaring. For eksempel hvor viktig reklamering er, og det å finne riktig målgruppe. Jeg har lært hvor viktig det er å få kontakt med andre forfattere. De har gitt meg egne bøker i gave, og jeg har nå har en samling på 10 stykker som jeg har fått.
Boken ga meg mye. Jeg har fått et par venner jeg håper jeg ikke mister med det første. Jeg har innsett at om jeg jobber hardt så kan jeg oppfylle flere drømmer.
Det er mye stillhet og få mennesker i bildene dine. Hva er det som tiltrekker deg ved denne typen motiver?
Jeg tror det er det å ikke være helt A4 kanskje? Med bilder kan jeg få vist hvor unikt alt er. I tillegg får jeg vist frem ting man kanskje ikke legger merke til ellers. Mennesker kan jo være veldig dømmende. Vi kan tro vi vet mer om de rundt oss enn vi egentlig vet. Og dermed gir vi lett merkelapper. Jeg liker å ha åpne bilder folk kan få tolke selv. Gjerne bilder som forteller to historier.
Kan du plukke ut én tekst og ett bilde og fortelle litt om dem?
Bildet «Barndommen» tok jeg på vei hjem fra bestefaren min noen måneder etter at mormor gikk bort. Bildet ble veldig spesielt og har blitt et bilde jeg automatisk kobler opp mot henne. Når jeg ser det, får jeg masse assosiasjoner til barndommen da jeg var hos dem. Det var fantastiske tider.
Teksten «En engel» er også basert på min mormor. Dagen hun sovnet (og noen dager i forveien). Der prøver jeg å se situasjonen fra min mor sitt perspektiv. Hendelsene er likevel sett fra mitt perspektiv.
Det er tydelig at du ønsker å gjøre en forskjell med skrivingen din. Hva tror du man kan oppnå gjennom kunsten som man ikke kan gjennom for eksempel politikken?
Kunst er mer fritt enn politikk. Det betyr at du ikke trenger å angripe noen eller gjør deg stakkarslig. Istedet kan du bruke billedlige ord på å ta opp vanskelige temaer, og du kan selv velge hvor sårbar du vil være. Selvfølgelig gjelder noe av dette i politikken, men der må en angripe andre på et eller annet vis.
Hvilke ambisjoner har du for kunsten din på lengre sikt?
Det er mye jeg har lyst til. Jeg vil bruke kunsten til å hjelpe andre. Reise verden rundt og intervjue mennesker som kanskje blir sett ned på slik at jeg kan fortelle deres historie videre. Jeg har lyst til å dra til et fattig strøk og ha et prosjekt basert på disse menneskene sin levestandard. Det hadde vært gøy å en dag kunne lage reportasjer som «Helene sjekker inn», «Petter uteligger» og så videre.
Og så hadde det vært veldig gøy å holde foredrag om demens, kanskje ha litt slampoesi kombinert. Eller skrive flere bøker om temaet. Jeg vil også gi ut flere bøker generelt. Tenker veldig på å en gang klare å skrive en barnebok. Utstilling med bilder hadde også vært gøy.
Jeg har også tenkt på å kunne bruke foto og skriving som en måte å hjelpe folk som har havnet utenfor til både å utrykke seg og kanskje komme mer inn i samfunnet igjen.
Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?
Trafo har betydd mye. Det har vært en plass jeg har følt jeg har passet litt inn. Mentorene gir jo så gode råd. Trafo hjalp meg også litt økonomisk i forhold til utgivelsen min. I 2019 var jeg med på Trafo x3. Der møtte jeg mange kule folk, og en av dem er idag blitt en nær venninne.
Du kan følge Jeanett videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.