TrafoProfil: Oliver Crowther

Publisert 9. september 2021

Sist oppdatert 9. september 2021

News article image

– Det å sette bilde på ting gir meg en slags klarhet, forteller den allsidige kunstneren Oliver.

Oliver Crowther er først og fremst billedkunstner. Men han er en sånn én som verken viker tilbake for å prøve ut uvanlige teknikker eller å komme opp med aparte motiver. Han er med andre ord en kunstner etter Trafos hjerte.

Vår prat med ham kom – blant veldig mye annet – til å handle om nakenselfies i aspikk, den andre kunstneren som heter Oliver Crowther og frykten for å ende opp som en litt stinn, middelaldrende og lilla dansemann.

– Jeg heter Oliver, og jeg bruker mesteparten av tiden min på maleri og andre kunstprosjekter, sier han når vi ver ham begynne med det grunnleggende. – Jeg liker å stå på skateboard og å glane ut vinduet i soverommet mitt.

Jeg har dessverre størknet fast i helsesektoren for å livnære meg, noe som i grunnen er helt ok, skulle vel helst brukt mindre tid der og mer tid i et studio, men slik er nå det.

Jeg er oppvokst i Lommedalen, der jeg brukte mesteparten av tiden min på forberedelser mot min fremtid som profesjonell basketballspiller.

Jeg har alltid hatt sansen for å tegne, aldri vært noe særlig skoleflink, veien gikk dermed videre til form og farge på Rosenvilde vgs – en av de mørkere periodene i min tid, ble nok ikke så mange fine tegninger der. Jeg tok et friår etter videregående for å jobbe i den lokale skatesjappa, for å så begynne på Kunstfagskolen Einar Granum, deretter videre til Prosjektskolen.

For tiden holder jeg til på Grønland i Oslo sammen med en merkelig mikstur av individer, vi holder koken på godt og vondt… mye nerver og lite drama, vi alle er konfliktskye i Grønlandsleiret 6.

Når – og hvorfor – begynte du å jobbe seriøst med bilder?

Jeg har alltid trivdes best når jeg kan gjøre noe fysisk, å bruke henda til å lage noe er topp! Jeg har det best med meg selv når jeg har et prosjekt å sysle med, sånn tror jeg egentlig det alltid har vært.

Det å jobbe seriøst med bilder er nok en tanke jeg har hatt siden tenårene, uten å egentlig sette i gang før flere år senere. Det var først i friåret som selger i skatesjappe at den eksistensielle panikken om hva man skulle bli for noe, begynte pirre. De fleste av vennene mine hadde begynte på økonomi- og lærerstudier i Trondheim, og jeg følte litt på presset.

Jeg tok dermed valget for å sikre meg en stabil økonomisk fremtid, og begynte på Einar Granum kunstfagskole. Der var det så godt som umulig å ikke bli inspirert av dyktige lærere, medelever og workshops. Jeg følte egentlig aldri at jeg var spesielt dyktig i det jeg gjorde og lagde da jeg gikk der, men jeg gjenoppdaget hvor mye en kunstnerisk prosess ga meg.

For en forvirra type som meg selv, oppdaget jeg også hvordan å arbeide visuelt, det å sette bilde på ting ga meg en slags klarhet. Det var nok etter studiene på Granum at jeg bestemte meg for å jobbe seriøst med bilder.

Kan du velge ut ett av bildene dine og fortelle litt om hvordan det er blitt til og dine tanker rundt det?

«Dans på nevroser» tilhører en bildeserie ment til å være en slags utforskning rundt forholdet mitt til dans, det indre og det ytre. I arbeidets prosess bladde jeg gjennom anatomibøker på jakt etter utklipp og inspo, mens jeg prøvde å dykke tilbake til mine egne opplevelser på klubb og følelsen av generell selvbevissthet på steder det spilles musikk, og det er ment å danse.

Med «Dans på nevroser» ble Oliver valgt ut til månedens TrafoTalent for oktober 2020.

Bildet kom til ganske så fort, og litt av seg selv føltes det ut som. Jeg fant det største arket jeg noen gang har sett, noe som var motiverende i seg selv. (Rop ut om noen vet hvor man oppdriver flere ark i stort format!)

Etter flere vintre oppholdt i brune vannhull (London pub, etc.) visste jeg hvilke utrykk og hvilken type karakter jeg var ute etter å portrettere. Jeg begynte dermed å tegne dansende menn i skisseboken min, som jeg krydret med utklipp fra anatomiboka, til jeg til slutt landa på et motiv jeg likte. Resultatet ble egentlig ganske identisk med skissen jeg lagde i prosess av forarbeidet.

Det er gøy når ting ruller og går av seg selv, men jeg har ofte lett for å glemme bort refleksjonsdelen i arbeidene mine. Helt i slutten av prosessen måtte jeg stoppe opp for å få tenkt litt på hva jeg ønsket å formidle. Jeg begynte å bryne meg på titler og ordspill, sendte meldinger til min mor for inspirasjon her, hun er flink på sånt! Jeg fant deretter plass til å legge til noen ornamentiske rosefigurer på hver side av maleriet, litt som en kontrast til nervesystemet. Så slo det meg – dans på nevroser!

Arbeidet avbilder flere elementer som en kan knytte assosiasjoner til, uten at det gir fra seg et konkret narrativ. Jeg blir nok ofte inspirert av det som slår meg som litt trasig, noe jeg synes at jeg har fått til i dette arbeidet – litt stinn, middelaldrende og lilla dansemann er jo trasig, spør du meg.

Om jeg virkelig skal analysere meg selv her, bærer nok bildet preg av en frykt for å selv bli en stinn, nevrotisk dansende mann som ikke helt hører til. Tid vil vise!

Du jobber parallelt med flere forskjellige teknikker. Er det motivet som bestemmer om du skal lage et oljemaleri, en collage eller et grafisk trykk? Eller er det teknikken som styrer motivet?

De fleste motivene og ideene mine starter i en skisseblokk, ofte akkompagnert med utklipp fra collage, notater og snodige søk på Google, før jeg bestemmer meg for materiale og teknikk. Jeg har nok litt forskjellige utrykk i de forskjellige teknikkene jeg jobber i, det hender at jeg ser utfra en skisse hvorvidt det jeg vil lage gjør seg best som trykk eller maleri.

Av og til vet jeg også hva jeg vil lage før jeg begynner å tegne skisser i det hele tatt. Om jeg føler det stagnerer litt med malinga (noe det ofte gjør), er det utrolig befriende å kunne bytte materiale, fremgangsmetode eller teknikk. Jeg hadde for eksempel et helt år der jeg bare jobbet med tekstil i kombinasjon med maleri og collage i det jeg følte at jeg ikke helt strakk til med det klassiske maleriet på lerret.

Jeg synes også det er viktig å lage plass for innslag eller variasjoner i arbeidsprosessen. Å jobbe mot et forutbestemt motiv snarere enn å være åpen for å endre litt på slagplanen, opplever jeg som litt kålete. Ting går ikke alltid etter planen uansett, tenker nå jeg.

Er det riktig å si at bildene dine, surrealistiske som de ofte er, har en politisk dimensjon?

Tja, det har kanskje bare blitt litt sånn. Når det er sagt pleier jeg aldri å ha en generisk politisk motivert tanke jeg prøver å få frem i arbeidene mine, men jeg har over de siste årene blitt mer interessert i massekonsum, klima og det absurde i mye av det som har blitt normalisert i vår tid.

Jeg var med i en klimakampanje på våren der jeg portrettere meg selv, en kjøttklump og en Rema 1000-logo. Her var et av kampanjens hovedfokus å øke prisen på kjøtt for å kutte ned på kjøttkonsumet.

Jeg var lenge på leit etter den perfekte avbildningen av en konsument, før det slo det meg at jeg er en konsument selv. Jeg syntes det var litt spennende å peke på meg selv fremfor å henge ut noen andre. Det skal være sagt at å male Erna Solberg i en badstue ble sterkt vurdert, men det hadde nok blitt hakket for politisk for min del.

Tidligere har jeg også lagd en bildeserie med kjøttmotiv, disse maleriene handler for meg mer om identitet og det eksistensielle enn noe annet. Men jeg er i grunnen helt med på at flere av arbeidene mine kan virke politisk ladd, og det synes jeg egentlig er helt fint.

En liten del av jobben som kunstner kan kanskje være å trekke oppmerksomhet til viktige spørsmål, skape debatt og engasjement gjennom det man lager. På den måten kan en for eksempel bidra til å sette miljøet på den politiske dagsorden.

Noen av arbeidene mine er nok mer politiske en andre, samtidig kan man diskuterer hvorvidt en hver fremstilling av et samtidsbilde, eller lignende kan leses politisk.

Er all kunst politisk? – et klisjétungt spørsmål man stille seg selv en blytung søndag.

Hva kan du fortelle om kunstkollektivet Aspic Glaze og kunstplatformen Klimakunst som du er involvert i?

Aspic Glaze er et konseptuelt kunstprosjekt som benytter nakenbilder folk tar av seg selv i speilet med smarttelefonen sin, og fremstiller disse kroppene i rekekabaret, aspikk, råvarer og matretter – da spesielt litt utdaterte retter fra 70-tallet. Selvportrettene folk tar med intensjon om å være tiltrekkende og sexy kombinert med traust og utrendy mat, skaper et absurd uttrykk som på mange måter de-seksualiserer kroppen, og utfordrer det tabu- og skambelagte aspektet ved å ta slike selfies.

I det siste har jeg opplevd noen misforståelser rundt hvem som står bak konseptet, og griper dermed anledningen til å presisere at jeg ikke er kapteinen på Aspic-skuta. Min rolle i Aspic Glaze er stort sett samarbeid gjennom maleri, planlegging av utstilling, opprigg, etc.

I år tar vi del Oslo Kulturnatt den 17. september, sleng dere på og bli med på feiringen av kropp og kabaret, da vel!

Klimakunst er et kunst-/musikk-formidlingskonsept drevet av Truls Berg-Hansen og Martin Myhre. Konseptet bygger på visning og salg av lokale talenter hvor deler av inntektene vil gå til veldedige formål.

For meg har klimakunst vært en støttespiller som har hjulpet meg med planlegging av utstillinger, t-skjorte-trykk og dokumentasjon. Det er utrolig trygt og godt å slippe å stå for alt av planlegging, transport og opprigg selv når man skal stille ut.

Klimakunst har også sin egen podcast med unge lovende musikere, «Klimacast». De spiller støtt og stadig rundt på Oslo sine utesteder, anbefales på det sterkeste å svinge innom konserter og nettsiden deres, spesielt om du er svak for techno.

Hvordan har pandemien påvirket deg og arbeidet ditt?

I løpet av pandemien lagde jeg mitt første selvportrett (ref. Klimakampanjen) jeg lagde også et maleri av meg selv i mitt eget soverom der jeg ligger inni et telt jeg hadde som liten, for ikke å glemme en video jeg lagde av meg selv som sløver og sturer rundt på soverommet mitt.

I retrospekt kan man vel trygt si at jeg møtte meg selv litt i døra under pandemien. Ideen om gutterommet som et konsept begynte å aspirere, og det gikk muligens en kule varmt for meg. Pandemien ble nok rent kunstnerisk brukt til å se på det indre fremfor det ytre, noe som jeg tenker var en fin erfaring.

Litt komisk er det at jeg trodde pandemien skulle bli en mulighet til å bruke masse tid på kunst og at jeg skulle få i gang en iherdig produksjon. Men som tidligere nevnt, går ikke ting alltid helt etter planen. Kontordamen Gro, fra der jeg jobber, var på hugget når det kom til å beordre til jobb i fullt plastikk-pandemiantrekk i herlige 12 timer om gangen… Det ble med andre ord også en del jobbing utenom kunst på meg.

Jeg synes det hele er blitt litt merkelig nå som ting begynner å bli mer normalt. Jeg har endelig kommet meg ut og sett noen utstillinger selv, men det føles ut som jeg mistet noe moment etter så mye dødtid.

Nå er det godt over et år siden min siste soloutstilling. Jeg merker at jeg kvier meg litt for å komme meg i gang, bolte fast datoer for utstillinger og så videre, men det har heldigvis begynt kommer seg litt igjen nå. Følelsen av å komme til kort har merkelig nok begynt inspirere meg litt i seg selv, så det er jo noe.

Hvordan ser du på mulighetene for å leve som kunstner i Norge i dag?

Vi er jo heldige som har så mange stipendmuligheter I Norge. Selv prøver jeg å søke på så mye som mulig av prosjektstøtte og utstillingsplasser som tilbyr stipend. Alt i alt er jeg positiv til at det kan gå an å leve av kunst, da spesielt i Norge.

Personlig er jeg en pessimist, og tenker at om jeg noen gang skulle greie å tjene 60-70% av inntekten min på kunst, og resten fra en hvilken som helst annen jobb, så blir jeg storfornøyd. Det hjelper nok også å ha en bachelorgrad I kunst om man skal få fingra i de gjeveste stipendene, så jeg prøver stadig på den årlige søknaden til diverse kunstakademier.

Jeg kom meg faktisk inn på intervju i Oslo i år, men kom i skade får å frese avgårde om tilværelsen på gutterommet, i tillegg til en rar monolog om laksepålegg. Angrer litt på det nå som jeg ser tilbake på det.

Om man greier å legge til grunn for en skikkelig CV, med utstillinger, utsmykninger, etc., kan man jo melde seg inn i Kunstnerforbundet og få mulighet til å slippe til på utstillinger sammen med mer anerkjente kunstnere, så det kan også hjelpe en på veien.

Nå som jeg sitter og skriver, tenker jeg jo at det bugner med muligheter om man er en råtass bak tastaturet, klemmer frem noen overbevisende ord om et storartet og samfunnsaktuelt kunstprosjekt.

Det som kanskje er vanskelig for å få det hele til å begynne å rulle, er å balansere det å ha en vanlig jobb som skaper litt inntekt, bli flinkere i det kunstneriske feltet man sysler med, pluss å ha et kontor-gen i seg som lager nettside og søker på det som søkes kan. Det er jo egentlig herlig kaotisk.

Du vet sikkert at det finnes en britisk kunstner som også heter Oliver Crowther? Har det skapt problemer for deg?

Ha ha, ja, min nemesis, han kjenner jeg godt til. Per dags dato tror jeg det er plass til oss begge, jeg tviler litt på at noen av oss gjør det såpass bra at det har blitt noen misforståelser mellom hvem som er hvem hittil. Det ville jo vært gøy om vi bytta by for noen utstillinger bare for å lage litt forvirring, han lager jo noen sylfrekke kollasjer, mulig jeg hyrer inn en hitman på sikt.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er supert! Angrer litt på at jeg ikke var en mer aktiv bruker av plattformen fra starten av, i hvert fall nå som jeg har fylt 26 og ikke lenger kan søke om støtte.

Det mest verdifulle jeg har fått ut av Trafo, er tankevekkende kommentarer som har vært med på å utfordre meg og arbeidene mine. Slike kommentarer er ofte vanskelige å oppdrive fra venner og bekjente. Jeg føler en trang til å tilstå at enkelte tanker delt i kommentarfeltet har funnet vei inn i søknader og tekster jeg har skrevet siden.

Kanskje litt rart å si, men jeg synes Trafo har fungert litt som et støtteapparat for meg. For en som har malt inne på sitt eget soverom over de siste to årene har det betydd mye å ha en arena der en kan få litt feedback og en kan føle seg del av noe større, et lite community rett og slett.

Ikke minst har Trafo hjulpet meg med støtte mot utstillinger, noe som har vært vesentlig for å få dekket utgifter. I tillegg fikk jeg støtte til å beske meg i et keramikkstudio en hel uke. Der fikk jeg gjort meg skjent med nye materialer og teknikker som jeg ønsker å ta i bruk videre i kunstnerskapet mitt.

Jeg er veldig takknemlig for Trafo, og sprer det gode ord om nettsiden til alle unge kunstnere jeg møter!

Du kan følge Oliver videre på profilsiden hans og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.