Hallo trafoister!

Jeg har fått det ærefulle oppdraget å plukke ut månedens talent i august, og må si det har vært en skikkelig utfordrende oppgave! Det er alltid inspirerende å ta et dypdykk inn i arbeidene dere legger ut, og jeg er nok en gang imponert over den enorme skapertrangen og kompetansen dere sitter på. Her kan mange gode samarbeider bli født!

Før jeg går i gang, føler jeg for å si at de verkene jeg har trukket fram, er de som umiddelbart har truffet meg personlig. Som med alle andre mennesker, bærer jeg på historikk, ubevisste foruttintattheter og estetiske preferanser som til sammen har noe å si for hvorfor jeg opplever kunst sånn som jeg opplever den. Det betyr ikke at de andre verkene her inne ikke fortjener oppmerksomhet eller er bra! Hvis det er noe jeg har lært gjennom min fartstid som musiker, så er det viktigheten av å forsøke å være tro mot det man selv ønsker å uttrykke. Kun på den måten vil kunsten treffe dem den er ment å resonnere hos. Ettersom vi er ulike individer, opplever vi verden og kunsten på forskjellige måter, og dét er det jo også noe veldig fint med.

Det er en stor bredde i produksjonene deres, og jeg håper dere fortsetter å eksperimentere med teknikker og uttrykksformer også framover!

Som månedens talent, ønsker jeg å trekke fram videoverket «A forgotten childhood». Astrid Ardagh har laget en underfundig kortfilm som presenterer en rekke tanker og resonnementer om hvordan minnene våre fungerer og hva de gjør med oss.

Det filmen så fint klarer, er å hele tiden trekke linjer mellom det nære og personlige, og andre fortellinger – begivenheter utenfor fortellingen selv. Dette brakte for meg fram en rekke assosiasjoner. Øyeblikkelig tok jeg meg selv i å grave i egen hjernebark, og tenke på hvilke minner jeg selv har og hva de har hatt å si for hvordan jeg har blitt. Som filmen sier: «Hvem er vi uten minnene våre?». Forfatteren Linda Boström Knausgård tar opp noe av den samme tematikken i sin roman «Oktoberbarn». Der beskriver hun nettopp frykten for å miste egne minner som et resultat av en rekke elektrosjokkbehandlinger. Minnene er det viktigste redskapet hun har som forfatter.

Filmen fikk meg også til å tenke på hvilke minner man holder fast i: om det er vilkårlig, eller om nettopp disse minnene har en bestemt betydning i ens liv. Det er også interessant hvordan en fortelling man har vært en del av, kan leve videre i et annet menneskes minne uten at man selv husker situasjonen eller har tillagt denne særlig mening.

Fortellerstemmen i «A forgotten childhood» er behagelig å høre på, og teksten som fremføres klarer å være både konkret og poetisk på samme tid. Musikken i bakgrunnen er tidvis eksperimentell, men trekker aldri fokuset vekk fra historien som fortelles. Snarere er den med på å bygge opp dette besnærende filmuniverset. Jeg er spent på å følge Astrid Ardagh videre på ferden, og håper det kommer mer film fra denne kanten!

Andre verker jeg har lyst til å trekke fram er blant annet Maria Viirros sitt verk «Serpent». Et sorthvitt bilde som viser tverrsnittet av to hodeskaller, og konturene av en kveilet slange. Det er noe analogt over teksturen i bildet. Jeg får lyst til å holde det i hendene. Dra fingrene over det og kjenne grovheten mot huden. Noe med verket får meg til å tenke på gamle kuriositetskammere - såkalte Wunderkammers. Små skap eller større kammere der kunst, antikviteter og rariteter ble stilt ut på 1600-tallet. Jeg forestiller meg bildet blant gamle fjærpenner, utstoppede dyr, tørkede planter, insekter og brune medisinflasker med potensielt dødelig innhold. Hva er det med hodeskallen som er så evig fascinerende? Jeg synes i hvert fall det er et spennende mørkt univers som presenteres i dette bildet, og får lyst til å se mer!

Fotografiet «Stilleben» av Andrea Storm-Syslak fikk meg også til å stanse opp. Det er noe tilfredsstillende i både fargebruk og komposisjon, samtidig som bildet vekker en rekke tanker hos meg. På den ene siden opplever jeg det som nostalgisk. Det er noe med denne melkekartongen og glasset – elementer med tung symbolverdi som norske tradisjonsbærere, og disse føttene som står på en litt keitete måte, slik et barn kanskje ville stått. De hårete leggene viser riktignok at dette ikke er føttene til et barn, snarere en voksen. Jeg vet ikke om de tilhører en mann eller en kvinne, men det faktum at det er noe jeg tenker over – om det er en kvinne med hårete legger eller at en mann bruker høye hæler og står litt klønete – får meg til å tenke at handlingsrommet man har som kjønn tidvis er innmari snevert. Jeg vet ikke noe om tankene bak dette bildet, men synes det er spennende når kunsten får meg til å fundere over og bevisstgjøres egne tanker på denne måten.

Mens jeg først er i gang vil jeg også trekke fram bildet «Freud» av Edvard Nordbø. Jeg liker hvordan mannen nærmest går i ett med omgivelsene, måten utsnittet kan virke vilkårlig, og det surrealistiske blikket. Også bildet «Ett» av Lucas Scheffer treffer meg. Hvor mye informasjon trenger man for å skjønne at noe er et menneske, eller til og med kanskje to? I dette bildet hvisker han elegant ut skillelinjene mellom det konkrete og det abstrakte og vever det jeg ser som to mennesker inn i hverandre. Nydelig!

Til sist vil jeg nevne to tekster som for meg skilte seg ut i mengden – nemlig Ingrid Kallestads «Klare for verden» med sin barnlige glede og entusiasme, og Levina Storåkerns dikt «Sensommar» som på nydelig poetisk vis beskriver tiden vi er i nå.

Tusen takk for at dere deler arbeidene deres her! Gleder meg til å følge dere videre!

Therese Aune