Jeg har aldri vært spesielt glad i å reise. Det ergrer meg, for mine venner som reiser mener det er viktig å se verden, undersøke den, forstå den, og det er et ideal jeg selv har ønsket å leve opp til, også jeg vil se, undersøke og forstå verden. Til tross for dette reiser jeg stort sett med buss mellom Oslo og Kristiansand, ifølge den månedlige oppsummeringen jeg får tilsendt på epost fra Google maps, i tillegg til å gå en del i og rundt disse to byene. Jeg kommer meg ikke ut i verden, og jeg har vel i de senere år erkjent at jeg egentlig ikke liker å reise, men til tross for få varierende transportetapper reiser jeg en del gjennom kunsten. Både gjennom egen skriving, og ved å oppleve andres kunst, andres musikk og tekster, bilder og filmer, uttrykk, og det slo meg mens jeg tittet på, undersøkte og forsøkte å forstå uttrykkene til de ulike kunstnerne som har publisert verker i desember, at de liker å reise *stort sett* og jeg kjenner at det gleder meg, det har vært en glede å reise med dem.  

For eksempel har Gabrielle Tapio tatt turen over Atlanterhavet for å fotografere fremmede som forsøker å navigere rundt i en by på tvers av streker i og på asfalten. Jeg elsker dette fotografiet, og kjenner meg umiddelbart igjen i mannens målbevisste blikk, men samtidig slentrende gange. De gule og røde strekene som er sprayet opp som markerer hvor noe skal skje, og strekene mellom lagene av asfalt som forteller om noe som er skjedd, og denne mannen som lever sitt liv midt i alt, som vi lever våre liv, hver dag.    

 

Eller dette dagbok-lignende utdraget, av November Skutle, som har vært på retreat i Thailand og skriver blant annet om sin utforskning rundt kropp og kjønn: «har du et viskelær? piercing og hårfarge hjelper tydeligvis ikke. hvor mye kan jeg kontrollere? mindre fett ergo mindre bryster. mindre former ergo mindre grunn til å kalle meg kvinne. grunn til å kalle meg kvinne? liker ikke ordene meg og kvinne i samme setning. jeg føler meg forfulgt. prøver alltid mitt beste å unngå deg. velger tomme seter på bussen. sekken i setet ved siden av. men det er så lett for deg. å ta plassen jeg prøver å fylle.» Det at hver setning nærmest ikke rekker å skrives ut, ikke engang rekker å begynne med en stor bokstav, som at forfatteren skriver så fort som tankene tenker. Det er kaotisk, men det fanger også noe veldig ekte, og gjenkjennelig. Det er fint det! urovekkende fint.

 Noen reiser på soverommet, som Leon Schuddenboom, som denne måneden har publisert en musikkvideo. Sangen er fremført på morsmål, men videoen har norske undertekster og forteller om å sove bort dagene, noe som kan være lett å gjøre på denne årstiden. Uttrykket i musikkvideoen forsterker tema på en veldig fin måte. Betrakter vi gjennom en glassbunn, i en egen boble? I alle fall er sikten utydelig, dessuten skaper det en ekstra distanse gjennom at et soverom er skildret i kulisseform. Avslutningsvis tar vi steget tilbake og betrakter dette abstrakte og drømmende rommet på avstand, som for å understreke hvor fjernt alt er. 

Og så har vi noen som ikke liker å reise i det hele tatt, men som motvillig blir med på reisen fordi hun er betatt, og som på denne måten blir med på en merkelig reise, helt til Sverige, mye rart kan skje i Sverige viser det seg og Ebba, hovedkarakteren i novella Kasus får blant annet se en apekatt som løper over et jorde. Det er tydelig at Maria Johanne Liabø, hele tiden får impulser, likevel klarer hun stort sett å bevare fatningen og skrive dem fram. Slik gjør disse impulsene teksten til noe av det mer forfriskende jeg har lest på lenge, det er rett og slett skrivekunst! Og derfor er det en glede for meg å kåre Maria Johanne Liabø til månedens Trafotalent! Gratulerer! Jeg gleder meg til å lese mer av deg i fremtiden ;)
 

Mvh

Atle Håland.