Etter en måned på Trafo sitter jeg igjen med håp og ambisjoner for fremtiden. Jeg er imponert over hvordan unge kunstnere i dag våger seg ut i verden og satser på eget uttrykk.    

Bidragene har variert stort i hvilket inntrykk de har skapt. Flere av Liv Lindgaards verk har et romantisk slør over seg. Jeg setter pris på verket Naken kvinne sover, som fort kunne vært samfunnskritikk med spiss brodd, i stedet har et varmt uttrykk. Intimiteten i porno har sterk sammenheng med menneskers ønske om å være nær hverandre, og Lindgaards verk minner om dette. En annen kunstner som uttrykker varme er Johanne Fosheim Thoresen. Selv med gjennomført teknikk og kontrollert uttrykk, er det en kjærlighet for natur og omverdenen som tilskueren blir invitert til. 

Jeg er også dypt fascinert av all lekenheten på Trafo. En som har imponert meg stort er Mathea Rognerud. Det første jeg så av henne var Banjomann, som bygger på en soyasausflekk! Det kan nesten virke tilfeldig, litt altfor hverdagslig, men ut ifra denne soyaflekken har Rognerud skapt en mann med stort alvor! Og alt hun har lagt ut siden befester for meg Rogneruds evne til å blande det lekne med det hverdagslige og det alvorstunge. Det har vært et høydepunkt å få se på.


Bidragene på Trafo minner også om hva en signatur eller tydelig strek kan bety. Nora Hanslis og Alma Edit Hauges verk kan du kjenne igjen på et øyeblikk. Det er godt å se denne tryggheten i disse to kunstnerne, og villigheten til å holde fast ved det som allerede fungerer godt. Denne tydeligheten i stemme og stil går også igjen hos tekstbidragsyterne, som Kaadinh Lila, Tordis Dybvik Jensen, Jenny Marie Aas og Solveig Gunnarsen. Disse har en autoritet som jeg håper de fortsetter å bruke. 
 
Rita Paramalingam