2026 har tatt fra meg mer enn jeg trodde det var mulig å miste. Helse, funksjon, trygghet og deler av identiteten min. I flere måneder bestod livet av sykehus, sykehjem og en kropp som gradvis kunne mindre.

Samtidig skjedde en merkelig kontrast: Mens jeg lå på sykehus, mottok familien min to priser på mine vegne for kunsten, tekstene, journalistikken og stemmen min. På den ene siden ble jeg løftet frem for den jeg var og det jeg skapte. På den andre siden holdt jeg på å miste kontakten med nettopp henne.

I «Det som er igjen av meg» møtes disse delene i rommet mellom flate og virkelighet. Den tegnede jenta ligger midt i fragmenter av et liv: pasient, sykehus og sykehjem på den ene siden; journalist, kunstner, søster og venn på den andre. Fotografier, papir, tråder, sommerfugler og de to prisene beveger seg mellom det todimensjonale og det romlige, slik identiteten selv gjør i bildet.

Tråden fra hånden hennes fortsetter ut av det som allerede er tegnet og frem mot et nesten tomt ark. For spørsmålet er ikke bare: Hva er igjen av meg?

Det er også: Hvem skal jeg bli nå?