Uten tittel

Jeg har konkludert med at ensomhet ikke lenger bare er ensomhet. Ensomheten er ikke bare det å være alene, følelsen av å være fullstendig alene, den deles inn i deler, små deler, fragmenter. Ensomheten i å være alene og ensomheten i å bli forlatt er to vidt forskjellige ting. Det å akseptere ensomheten er en utfordring, især når man står der, etter å ha viftet med armene, skreket og grått. Det er en påkjenning, det er pustebesvær, dager som blir til netter, armer og bein som svikter, det er å se seg sjøl i speilet og hate det man ser, det er å skrike til fremmede på butikken, på trikken, det er vondt, men det er en prosess. En prosess hun sikkert kunne vært foruten, en prosess hun titt og ofte prøver å unngå, hun prokrastinerer for å slippe unna, går lange omveier. Vennene hennes vil si at det ordner seg snart, de lover det, men hvilken munn snakker de med? Hvilket ansikt? Hun har alltid vært en troende, selv da hun ble kastet ut på dør, selv da hun bare var seksten år og trodde at det ikke fantes noe mer, at de ikke var noe igjen å se. Hun har alltid vært en troende, men hva skal hun tro når jeg sier mer, men mener mindre, når jeg sier seks, men dukker opp syv? Jeg har kjørt hodet hennes til Helvete, og jeg er ikke engang sikker på om hun er klar over det, om tanken i det hele tatt slår henne.

Vi står her ved veien, hun vet ingenting, jeg er klar til å gi, har aldri vært klarere enn nå, jeg skal gi henne det hun trenger aller mest, det hun innerst inne lengter etter, jeg skal gi henne en dårlig blandet cocktail av ensomhet og frihet. For jeg vet, jeg har sett, jeg har kjent, jeg har følt, hun vet ikke at jeg vet, men jeg tror hun vil hate meg for det, jeg tror det allerede gløder inni henne. Jeg kan se hatet, kan kjenne det i knyttneven hennes, vet at hun kjenner det svulme inni seg, særlig når jeg ordlegger meg på måter jeg ikke har ordlagt meg på før, når jeg bruker fremmedord, store ord, ord som raskt fyller opp søke-historikken i Google, ord som ikke ligner meg i det hele tatt. Hun bare gjentar at hun elsker meg, at hun bryr seg, så hun legger hodet sitt i hendene mine, som en slags suvenir. Det overrasker meg at jeg ikke en eneste gang tenker på å gjengi ordene hun ga meg, si at, joda, jeg elsker deg også. Jeg tror jeg blir nødt til å kaste hodet hennes i søpla, trykke det godt ned, vente til det omsider blir mandag og Norsk Gjenvinning kommer for å hente litt snusk og et hode. For selv om kampen i hodene våre ikke kan vinnes, er det nødvendig at jeg vinner slaget mellom oss. Snart vil jeg stilles for retten, de vil dømme meg for grovt forræderi, men jeg vil argumentere med at jeg ikke visste om blodflekkene på skjorta mi.

Jeg sendte henne en tekstmelding, ba henne møte meg der ved veien, sa jeg skulle overraske henne og at en taxi ville hente oss der, jobbet hardt med meg selv for å ikke skyve henne unna ved å tråkke på det lille hun har igjen av verdighet. Og nå står vi her. Jeg ser på henne, men tør ikke møte øynene, kan ikke risikere at hun ser det, at hun ser tvilen, skammen og det lille snev av tilfredsstillelse i øynene mine. På tross av veggen mellom oss, prøver hun å se meg i øynene, hun prøver å se meg. Hun åpner munnen, fukter leppene, som om hun er i ferd med å fortelle meg noe, men hun stopper opp, tar seg i det. Jeg kjenner det på pulsen at noe må skje snart, kjenner at jeg ikke holder ut nærværet, kjenner at jeg lengter etter å omfavne henne, si at all ting ordner seg, si at jeg vet. Jeg kan høre et kjøretøy nærme seg, så jeg gjør meg klar, retter litt på jakken, drar hånden gjennom håret og kysser henne raskt før jeg strener ut i veien. Hun ga meg barndommen sin, i den tro at jeg ikke ville ha noe annet av henne, nå er det min tur til å gi noe tilbake.

Smellet er uunngåelig og bilen er ugjennomtrengelig, det burde jeg ha skjønt, så vel som at fartsgrensen på denne strekningen ikke er i nærheten av å være dødelig. Jeg har falt mot bakken, jeg har tapt slaget, slaget som så enkelt skulle la seg vinne, jeg tror det i hvert fall, at jeg har tapt, for jeg kan ennå høre pusten, hjertet, kan ennå kjenne beina, armene. Jeg åpner øynene så vidt, oppdager dammen av blod som omringer meg. Hører ingen stemmer, bare fuglekvitring fra skogen, vinden som tar tak i trærne og vil løfte dem, flytte dem. Jeg presser meg selv til å åpne øynene litt mer, jeg kan ikke tro det, dette kan ikke være ekte. Selv om landet finnes på kartet, er det ikke nødvendigvis ekte. Dette behøver ikke å være ekte. Så ser jeg henne. Hun står der, med ryggen til, hun gråter ikke, kikker ikke på meg, enser meg ikke i det hele tatt. Samtidig som blodet blir mørkere, blir alt annet klarere. Det går opp for meg at ensomheten allerede har tatt bolig i henne, hun vet, hun føler, hun kjenner, men viktigst av alt, hun forstår. Og mens jeg blir liggende på asfalten, kan jeg se henne gå sin vei, jeg kan se veggen mellom oss falle sammen, jeg kan kjenne et bånd mellom oss, egoismen og selvhatet, og alt kjennes helt plutselig så ufordragelig ekte.
Se neste verk: Vega

Uten tittel

helena winther

helena winther

2 år, 11 måneder siden (809 besøk)

En kombinasjon av mangel på noe annet å publisere og intens forberedelse til eksamen i norsk skriftlig, har ledet meg til denne besvarelsen fra en heldagsprøve tidligere i år. Oppgaven gikk ut på å ta utgangspunkt i Selma Lønning Aarøs ‹‹Venstre hånd over høyre skulder›› og skrive en kreativ tekst der jeg dikter videre på hendelsen.

Morsomt å lese gjennom nå og oppdage enkelte uttrykk og setninger som jeg har — nokså flittig — brukt i andre tekster. Skrivesperre er ikke til å kødde med.

Kommentarer

  • Rolf Gupta

    2 år, 11 måneder siden

    Veldig fin måte å overskride skrivesperra! Et sted må man begynne, og når man har én ting har man to (det motsatte) og da er man i gang! Men dette er sannelig mer enn et skritt over dørstokkmila. Det ligger en undertekst nederst her om får meg til å tenke minst to tanker samtidig: Ordene du skriver og handlingen setter i gang en indre dialog hos meg. Hvem er det som er ensom her? På meg virker det som om det er den som forlater som er ensom. Du sier det ikke, men denne tanken vokser seg sterkere for hver setning jeg leser. Teksten engasjerer meg - du bar MÅ gå videre med den. Den er så bra!

More from helena

Other in the tekst category