Dette er bilde nr 3 i serien min "Mental Illness"

Jeg pleide å tro at jeg var gift for verden og alle de rundt meg. Jeg trodde at alt jeg gjorde fikk dårlige konsekvenser. Jeg kan ikke få venner for jeg ødelegger forholdet vårt uansett. Kjæreste kunne jeg bare glemme. Familie var jeg ikke nær fordi jeg ikke ville plage dem med problemene mine. Jeg følte meg dårlig hele tiden. Men det er så anderledes nå. Jeg har nærmere kontakt med familien min. Kjæreste har jeg, vi er forlovet nå også. Men det kommer noen stunder hvor jeg tror jeg er dårlig for alle. Noen ganger hjelper kjæresten min meg med følelsene mine, han sier akkurat de beste ordene jeg kan høre og får meg til å tenke helt anderledes.

Dette maleriet betyr rett og slett at jeg ikke trodde jeg var god nok for noen. Jeg trodde aldri at folk kunne stole på meg og støtte seg på meg. Jeg trodde at alle bare ville meg vondt. Før jeg viste at jeg hadde Schizofreni trodde jeg at alle stemmene og sånn egentlig bare var normalt. Jeg snakket ikke til noen om ting jeg så og hørte fordi jeg trodde alle kunne det. Nå tror jeg at jeg ikke er gift, men heller at hallusinasjonene mine er gift. Ikke alle hallusinasjonene mine, sånn som Svarte Øye. Men resten av det jeg ser og hører kan jeg kalle en indre forgiftning. Jeg var i en kamp mot meg selv. Jeg var i en kamp mot mine syner. Noen av synene mine virker ukjente men de er egentlig bare meg bar i andre former og personligheter. Når jeg mister meg selv ble jeg delt i biter og ut av det ble mine syner laget.