Kan vi ta en kaffe eller aldri snakke sammen igjen?

Mamma sier jeg aldri skal snakke med deg igjen. Pappa sier at jeg skal glemme deg. Boren min sier at gutter som deg ikke er verdt det. Vennene mine sier at jeg er for god for deg. Stemmen min inni meg sier at jeg burde hate deg. Hjertet mitt faller for deg.

Distraksjoner har blitt til livet mitt og det er sånn jeg får dagene til å gå. Dagene uten deg.  Konstant trang etter å tøye grensene enda litt mer. Litt mer alkohol, litt mer fest og litt mer sliten. Sånn at jeg kan føle noe, for akkurat nå så er jeg helt nummen. Jeg skal ikke late som at jeg ikke har hatt det gøy uten deg, for det har jeg. Tiden uten deg har vært et kaos av følelser og moro, et kaos som jeg så desperat trengte og som jeg ikke ville vært foruten, men jeg vil ikke være foruten deg heller.

Når jeg tenker på deg så rives jeg mellom to sider, et knust hjerte og et forvirret hode. Jeg gråter mens jeg tenker på hvordan vi var så snille mot hverandre og hvordan jeg har mistet bestevennen min som jeg trodde jeg skulle være med for resten av livet mitt. Gråter fordi jeg skuffet deg og ble til en jeg selv ikke likte. Jeg kunne så inderlige ønske at jeg så meg selv litt klarere når vi var sammen og at jeg ikke hadde mistet meg selv. Jeg gråter i natt fordi alt jeg vil er at du skal holde meg igjen, i den trygge armkroken din, som var laget for meg. Gråter fordi den plassen nå er fylt opp av en annen jente med blonde lokker. Heldigvis, så har jeg farget håret mitt.

På en annen side så er jeg sint og forvirret. Så sint at jeg kunne slått et hull gjennom en murvegg med pekefingerern min. Jeg ga deg all plass i verden til å blomstre, mens jeg visnet ved siden av. Jeg trengte bare litt vann, bare litt, så jeg var sikker på at du ikke ville at jeg skulle dø ut. Men du hadde ikke tid, og jeg ble glemt bort i hjørnet mens dagene tørket meg ut. Jeg er så sint på deg fordi du løy til meg, løy om at du ikke hadde plass til en kjæreste i livet ditt, men det du egentlig mente var at du ikke ville ha plass til meg lenger. Du ville ha plass til nye og bedre ting, men jeg var i veien. Jeg mente aldri å være i veien for deg.

Jeg har så sinnsykt mange spørsmål som jeg sitter igjen med, og det er de som plager meg mest. Spørsmålene som går rundt og rundt i hodet mitt og som jeg vet jeg ikke kommer til å få noe svar på fordi du har ikke noe svar, det vet jeg jo også. Jeg prøver å huske deg og glemme deg på samme tid. For det er ikke det at du dro som gjorde så vondt, det er måten du gjorde det på. Det er hvordan du kom hjem fra jobb en uskyldig dag i juli og bestemte deg for at våre tre år sammen skulle ta slutt den dagen. Det er hvordan du holdt meg i den trygge armkroken din og fortsatt ga meg et håp om at det skulle bli oss to igjen. At vi trengte litt tid fra hverandre, til du har funnet ut av ting. At du elsket meg men at det ikke var nok. Du sa at du ikke kunne se for deg å være med noen andre meg. Vi kunne ikke være sammen nå. Men en dag. Den dagen kan ikke komme fort nok.

Egentlig så ønsker jeg deg det værste som kan skje deg, sånn at du kan føle på hvordan jeg har hatt det de siste fem månedene, så du kan skjønne hvor sint og såret jeg er. Egentlig så vil holde deg og jeg vil at du skal få meg til å føle noe igjen. Vekke meg til live kanskje? Roe meg ned kanskje? Egentlig så håper jeg at du er lykkelig og har fått alt du ønsker deg. Egentlig så håper jeg at du råtner, forsvinner under jorda og blir der. Egentlig så vil jeg at vi skal ta en kaffe, men egentlig så vil jeg aldri snakke med deg igjen.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Kan vi ta en kaffe eller aldri snakke sammen igjen?

Ellinor Wiik

Ellinor Wiik

3 måneder, 3 uker siden (175 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category