Hyperborea I

/Alene. Bare oss tre. Jeg og deg og - snart - én til. Vi skal lage vår egen lille tingverden. Alt har blitt planlagt ned til minste detalj og jeg elsker deg!/

Mannen i sofaen later som han sover. Sofaen er i det rolige midtpunktet av toromsleiligheten, i første etasje av boligkomplekset, den varmeste og nærmest bakken. Det hvite tapetet, det blå veggteppet, den oransje taklampen; et 80-talls-inspirert mareritt av en bolig det unge paret kjøpte for en billig penge - i ferd med å bli en drøm! Mannen ligger i den oransje sofaen, med ett øye åpent og fjernkontrollen i hånden. På fjernsynet vises reprise på gamle opptak av "America's Funniest Home Videoes"; en montasje av barn som faller og faller omringet av publikums latter. Kanalen byttes. Donald Trumps spyttglinsende lepper beveger seg i en forsvarstale. Kanalen byttes igjen. Uendelige, neonblinkende reklamer om steriliserende vaskemidler. Kanalen byttes tilbake til "America's Funniest Home Videoes". Svette renner fra pannen til både programlederen og mannen i sofaen.

Baderomsdøren åpnes. Kvinnen glir forsiktig ut, ikledd grønn sommerkjole, dansende mot kjøkkenhjørnet. Han ser kjolen i periferien, lukker raskt øynene, munnvikene hans dirrer. Bak latterbrølene fra fjernsynet, den saftige lyden av en frukt som splittes; granateplet han fikk tak i går (på innvandrerbutikken, eneste i området), et offer for deres lykke og hennes kniv. Flere dansende fotsteg, de stanser ved sofaen, han blir med på leken, våkner, snur seg spørrende mot henne. Smilende gir hun ham en tallerken med et granateplefrø på. Han plukker opp granateplefrøet, putter det i munnen, svelger det. Han står opp fra sofaen (klærne knitrer), går på kne (knærne knitrer), legger hendene sine på magen hennes (hodet knitrer som en gammel vinylplate). Tårer renner og blander seg med svetten, "Endelig!" hikster han. Den oransje taklampen svinger fram og tilbake over dem, et beger med røkelse, den helliggjør øyeblikket. I leiligheten over går fremmede fram og tilbake; verdenen utenfor deres vrimler av liv. Det er mai, både fuglenes galskap og midnattssolen i Finnmark - én eneste lang dag - ville fylt leiligheten, hadde de åpnet vinduene og heiset opp persiennene og dratt bort gardinene.

 "Jeg elsker deg," sier Beate, like gråtkvalt, like smilende, "jeg elsker deg, jeg elsker deg," hun gjentar det inn i evigheten. Behrooz holder om henne, blir med.

.

En annen morgen ligger et blåbær på tallerkenen. "Se det for deg med små armknopper!" sier Beate.

"Smaker armknoppene blåbær?" spør Behrooz, og sluker bæret i et jafs.

Sakte men sikkert tømmes skuret nedenfor leilighetskomplekset; skap blir åpnet; skuffer, endevendt. Det unge paret har ventet på barnet i lang tid, og samlet opp et godteri-farget fjell av babysaker, hentet fra alle som hadde tilbydd, en gang i tiden. Nye babysaker skal også kjøpes; økologiske, lokalproduserte Montessori-leker av tre, skånsom mot hud og miljøet. De må flys inn og hentes med varebil, men ingenting er for dårlig for det kommende barnet. Medlemskapene deres på treningssenteret kanselleres; i stedet investerer de i pedagogiske foreldrehjelpsbøker. Da Beate kneler med hodet i doskålen for første gang er Behrooz ved henne og stryker henne over ryggen, han forestiller seg spysmak i egen munn. Det er utenkelig at hun skal gå et sted han ikke kan følge. De har vært uatskillelige siden ungdomsskolen. De rødmer når de kysser, de elsker varsomt, de stammer "jeg elsker deg". Lykken deres er like delikat som huden over pulsåren i et barns håndledd.

På tallerkenen ligger en kidneybønne, så et kirsebær, så en kumquat, så en rosenkål, så en pasjonsfrukt - Behrooz eter og eter og eter - "Det har negler og øyelokk nå!"

Bankkontoen de deler tappes, de jobber overtid, fritiden blir brukt til å planlegge. Soverommet får et nytt strøk hvit maling og et par nye møbler for å bli et inkorporert barnerom. Behrooz får flydd inn en spesialist inn for å oppdatere barnesikringene rundt om i toromsleiligheten. Beate bestemmer seg for at Montessori-lekene er for harde; de erstattes av kosedyr, håndlaget av u-lands-barn. Det er varmt, i leiligheten. Den er nærmest bakken, de har alle ovner på, men varmen gir dem begge en viss sløvhet, som om de beveget seg slow-motion. Ute - kulden, naturen, kulturen - må ikke komme inn, imidlertid.

På tallerkenen ligger en nektarin, så et eple - Behrooz eter og eter - "Hjernen dets styrer musklene sine og vi kan føle at det beveger seg snart!"

Beate liker tanken på å fø en fremtidig helt innen miljøvern og fattigdomsbekjempelse. Hun beskriver dette i detalj til Behrooz. Han fortsetter å se på henne mens han skrur av fjernsynet, der voldelige bilder av krig i Syria vises i HD.

På tallerkenen ligger en avokado - Behrooz eter, han begynner å bli litt mett - " Det suger på tommelen sin."

Lekene og babyklærne ligger strødd utover gulvet og oppå møblene og henger fra den oransje lampen, som svaier fram og tilbake, fram og tilbake. Behrooz stryker henne gjennom håret, nedover skuldrene, masserer stivheten ut av skuldrene hennes. Hun strekker armene mot han, han krøller seg om henne, de ligger omslynget om hverandre i den oransje sofaen. De burde rydde, de blir sittende.

På tallerkenen ligger en pære, en søtpotet -  Behrooz gnager det i seg, sliter med konsistensen, hoster - "Det har ... fingeravtrykk ..."

De snakker ikke om det, men begynner å rydde, nesten ut av vane. Et hardt, hvitt skall ligger utenpå atmosfæren, det dannes sakte. Det ligger noe rastløst mellom dem. Stuen og soverommet imploderer innover; for mye stivhet, for mye tomhet. Soverommet er ikke lenger inkorporert barnerom. Behrooz støvsuger gulvet igjen og igjen i håp om å finne noe støv han ikke fant første gangen.

På tallerkenen ligger en aubergine - Behrooz spiser sakte, spytter mer enn han svelger, mørk jus farger tennene hans  - " ... Det gjenkjenner ... stemmen ... din ..."

Noe knekker!

På innvandrerbutikken, der Behrooz kjøpte sine grønnsaker og frukt, snakker en mann plutselig farsi til Behrooz, og Behrooz svarte før han husket at hans morsmål ikke hadde noe i livet hans å gjøre lenger. Han begynte å svette, avsluttet brått samtalen, rømte tilbake til toromsleiligheten – til verdenen han og Beate så varsomt hadde laget. Men noe hadde gått i stykker. Han måtte vente en stund, før han gikk tilbake til innvandrerbutikken. Og hvordan skulle de da fortsette ritualet? Noe har skjedd, knukket, blitt ødelagt. Han ser det i ansiktet hennes, og hun i hans. De holder om hverandre en lang, lang stund.

Så bestiller de Peppes, de spiser i stillhet, øynene tørre.

.

Mannen ligger i den oransje sofaen. Han eksisterer ikke ennå: kvinnen er inne på badet og skaper seg selv. "America's Funniest Home Videoes" går ennå på, lyden skal snart skrus på, snart skal han late som han sover. Mannen ligger og venter på at hans egen skapelse – kjæreste, far, ung mann – skal flomme over ham som kaldt vann. Men her, i et hemmelig rom utenfor identitet og rolle, kan han trekke pusten - tenke i stedet for å handle. De flyttet fra Østlandet til Finnmark for å være mer alene, sammen. Grunnen de fikk toromsleiligheten så billig var at fyren som hadde designet den hadde dødd av AIDS på 80-tallet. Ryktene hadde gjort at toromsleiligheten, den nederste etasjen av tre, sto tom i flere år. Fyren hadde visstnok brukt flere års krefter på å designe drømmeleiligheten ned til minste detalj, fått AIDS, og dødd da den var ferdig. Da dødsøyeblikket kom ringte fyren rundt til alle han kjente men ingen våget å besøke ham på sykehuset.

Mannen tillater seg også å tenke rundt et eget sykehusøyeblikk som er definerende for både ham og henne. Men med en gang han rører ved såret blir han overveldet, minnet presser seg fram som pus, han faller baklengs ned i sofaen og inn i minnet, "Tom!" Legen var av russisk opprinnelse og var nettopp flyttet hit, kunne ikke språket. "Tom," sa han og pekte på magen til Beate. Behrooz og Beate kikket på hverandre, fant ingen forståelse i hverandres øyne, så tilbake, rynket på pannen, så om seg, så på legen, "Tom …" legen smattet, mumlet, fant ikke rett ord, "… Tom …" utålmodig, nå, han pekte igjen, "Tom!" Behrooz og Beate holdt om hverandre, presset seg sammen, myste på sannheten med uforstående øyne, de hadde vært unge da, nærmest barn; to barn, sittende i en sofa mens de sakte begynte å forstå sakte, øynene ble større, en vag risling begynte, nærmest teatralsk, legen ble lenger og lenger borte, de holdt om hverandre i et sort hull, de ristet på hodet, de nektet. Det var ikke sant, det kunne ikke være sant, tom fostersekk, hva nå enn betydde det? De kjente hele sin livsdrøm rakne, de klynget seg fast til dets sømmer, slik som hår og matrester klinger seg sammen i et avløp, i en malstrøm, i en avgrunn -

Baderomsdøren åpnes, lyden på fjernsynet - og "America's Funniest Home Videoes" - blir hurtig skudd på, mannen later som han sover. Toromsleiligheten begynner sin transformasjon om til et sukkersøtt hjem for et ungt kjærestepar som venter barn, en egen liten tingverden.

Kvinnen fanger blikket til mannen i det hun danser mot ham, ikledd grønt, bærende på en tallerken med et granateplefrø. Og hun smiler til ham, og han til henne, i venterommet av løgnens hus.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hyperborea I

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder, 2 uker siden (175 besøk)

Første del av en novelletriologi. Leses best sammen, kan leses separat.

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category