Cotards

Er jeg død?
Jeg vet ikke. Jeg går gjennom skogen uten noen mål. Verden rundt meg er stille, det er ingenting her.
Jeg kan ikke huske hvordan jeg døde. Alt jeg husker er livet mitt, hvordan jeg gikk alene hjem fra skolen hver dag.
Alt i hodet mitt er fragmenter. Det er ting jeg husker og ting jeg ikke husker. Noen ting er jeg ikke sikker på om jeg husker riktig.
Jeg husker tiden før jeg døde. Jeg husker hvordan jeg stoppa med å gå på skole.
Jeg husker ikke hvorfor, bare at jeg ikke gikk. Og når man ikke går på skole, trenger man ikke gå alene hjem.
Jeg husker noe om noen folk. Folk som var slemme. Jeg trodde at ved å bli hjemme at jeg kunne unngå dem.
Hodet mitt svir.
Jeg prøver å huske hvordan jeg døde, men jeg kan ikke. Det minnet er lukket.
Hvordan vet jeg da at jeg er død?
Kroppen min.
Jeg kan ikke forklare det, men kroppen min er ødelagt. Det følest som om noen har revet ut hjertet mitt og dømt kroppen min til å vandre på jorden i evigheten.
Hvordan døde jeg?
Jeg begynner å gå tilbake til hybelen min, der jeg tror jeg døde. Det er noe der jeg er nødt til å se.
Skogen forsvinner og blir erstattet av den lille byen jeg bor i. Snart er jeg foran hybelen. Jeg husker at jeg ble så glad for å få den, i et annet liv.
Jeg husker hvordan jeg var glad for at den låg så avsides.
Helt til de kom.
Jeg gikk inn og såg meg rundt. Det var ikke tvil om at det var her jeg døde. Lukten av blod var tung i luften og jeg kunne se et halvt dusin kniver innsmurt i den røde væsken. Blodet mitt. Jeg gikk bort til springen som og var full av blod. Jeg grep en kniv.
Om jeg var dømt til å på jorden som et lik ville det ikke være noe inni meg å miste. Det var bare en måte å være sikker på.
Jeg holdt kniven stødigt. Nesten som om jeg hadde gjort dette før. Jeg tok opp den andre armen min og med et raskt og nådesløst kutt skar jeg over pulsåren min.
Jeg burde føle smerte. Jeg føler ingenting. Det kom ikke noe ut av såret.
Jeg er død. Hvorfor er jeg her?
Jeg prøvde å huske hvordan jeg døde.
Jeg var hjemme. Jeg hadde ikke gått på skolen den dagen. Jeg trodde jeg kunne unngå dem.
De kom opp til hybelen min og banket på døren, før de sparket den inn. De kom inn og slo meg og ropte av meg og sparket meg.
Jeg tror de drepte meg.
Jeg vet hvorfor jeg er her. Det er bare en ting jeg kan gjøre.
Jeg leter gjennom hybelen min og finner fram en gammel ting. Den kommer til å få meg vekk herfra.
Jeg begynner å gå ned mot skolen. Byen er levende rundt meg, folk som går og lever livene sine. Men ansiktene deres. Jeg kan ikke se dem. Jeg ser kroppene deres, men ansiktene er usynlige. Jeg kan ikke forklare det.
Skolen kom nærmere og nærmere og jeg var sikker på det jeg skulle gjøre. Snart hadde jeg gått inn gjennom de store dørene og jeg tok ut den gamle tingen.
Det var ingen elever rundt meg, alle var sikkert i time. Sakte men sikkert gikk jeg opp til det klasserommet jeg hadde før jeg døde. Jeg gikk inn.
Jeg kunne ikke se ansiktene deres, men frykten var klar. Pistolen min var klar til å skyte.
Plutselig innså jeg at det var et problem med planen min. Jeg hadde tenkt meg å skyte de som drepte meg, men jeg kan jo ikke se hvem som er hvem.
Det er bare en løsning.
Jeg må drepe alle sammen.
Det var skrik og blod.
Snart var alle sammen døde. Jeg gikk over kroppene for å være sikker. En av dem prøvde å kravle vekk fra meg. Et enkelt skudd i bakhodet stoppet det.
Jeg falt til bakken blant de ansiktsløse lika.
Jeg våknet i et hvit rom, omringet av utstyr. Det var et vindu som såg ut over en by. Det stod en mann ved siden av meg. Jeg kunne se ansiktet hans. Det var et snilt ansikt, et ansikt man kunne stole på. Men bak ansiktet var det kalde, kalkulerende øyne.
Og jeg visste det.
Jeg er i live.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Cotards

André Høberg

André Høberg

3 måneder siden (206 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category