Jeg blir

Havet.
Det mørke, blå.
Dit jeg ikke tør å gå.
Vinden river i hele meg idet jeg nærmer meg med små skritt.
Sanden er lysegrå og kald, akkurat sånn jeg liker den.
Jeg har brukt utallige timer på denne stranden,
gått opp og ned en million ganger og fundert over alt og ingenting.
Den har blitt min personlige strand nå, det føles i hvert fall sånn.
Nærmeste nabo er flere kilometer unna,
akkurat nok plass til meg og alle tankene mine.
Det er førtito skritt fra ytterdøren min og ned til vannet,
likevel har jeg aldri våget meg lenger ut enn at vannet rekker opp til anklene mine.
Kroppen strider imot med alt den har, uansett hvor mye jeg ønsker å gå dypere.
Kanskje er det fordi jeg ikke forstår meg på det.
Det vakre og ville.
Det mystiske og stille.
For i alt som er vakkert ligger det noe mørkt og bortgjemt som ingen får se,
og i alt som er stille bygges det opp til storm.
Likevel er det ikke dette som hindrer meg, det er noe mye skumlere.
Friheten skremmer meg.
Hvem er havets herre foruten seg selv?
Jeg er like fri som en fugl høyt oppe på himmelen,
tankene mine er min eneste begrensning.
Det er derfor vi ikke passer sammen,
jeg og havet,
uansett hvor mye jeg skulle ønske det.
Motsetninger tiltrekker hverandre, mens likheter frastøter hverandre.
To veldig riktige, blir til en veldig feil.
Derfor vil jeg holde meg til sanden resten av min tid,
med havet,
mitt livs store kjærlighet,
aldri lenger enn noen få skritt
unna.

Se neste verk: Dikt, uten navn

Jeg blir

Victoria Ramthun

Victoria Ramthun

3 måneder, 2 uker siden (225 besøk)

Kommentarer

More from Victoria

Other in the tekst category