Dørstokkmila

Dørstokkmila,
Den gjør oss alle fortvila.
Den er så lang og lengre enn vilja tåler.
Den er lengre enn et målebånd måler.

Beina vil ikke lystre.
Tankene blir dystre.
"Jeg vil dø her,
Så enormt svær."
Sjokolade, chips og cola
Du kan ikke huske sist du så sola.
Du tusler og tasser
For å finne noen klær som til turen passer.

Du står nå på andre siden dørstokken
Skoen gnager et sted over sokken.
Du tenker
"Når du først dørstokken når
du på huet og ræva ut i verden går."
Du innser at det er like sannsynlig å dø der ute.
Under dine armer finnes det ingen pute.

Du angrer på at du dro ut
Du angrer på at du hørte på Knut
Som på Facebook skrøt om sin nydelige tur
I innlegget du likte rett etter din lur.
Du føler hele verden er en bløff
Du er ikke så tøff
Når du står der med gnagsår på beinet
Helt aleine
Se neste verk: Dikt, uten navn

Dørstokkmila

Elise Wiig

Elise Wiig

3 måneder, 1 uke siden (284 besøk)

Kommentarer

  • Elise Wiig

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei! Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Det betyr utrolig mye at du likte det :)

  • Kaja Gunnufsen

    3 måneder, 1 uke siden

    Vil også legge til at jeg digger detaljen om Knut på Facebook :) Det beskriver enkelt og effektfullt hva forventningspress fra sosiale medier gjør med oss

  • Kaja Gunnufsen

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei! Liker dette diktet godt. For det første er du god på rim, og det er fin flyt og rytme i diktet. Temaet er noe vi alle kjenner oss godt igjen i, men du har i tillegg klart å skape et overraskende moment. Det "vanlige" å tenke er jo at når man først har kommet seg over dørstokkmila og ut på tur så er det verdt det. Men her beskriver du heller en slags eksistensiell krise og frykt når man endelig har kommet seg ut. Forfriskende og ærlig!

More from Elise

Other in the tekst category