De fleste vokser det av seg

Telysene er tent over hele huset, kontaktene er dratt ut. De har vært gjennom å sjekka tre ganger. Åshild romsterer rundt på kjøkkenet. Utenfor lyser himmelen opp.
«Sett deg ned da», sier Eivind og rekker hånda ut mot henne. Hun tar den, dumper ned på benken ved siden av han. «Det går nok greit med henne, mest sannsynlig er hun bare litt stressa. Starten på siste året og alle frivilligtinga hun driver med», mumler han. Åshild svarer ikke. Sist uke når det tordna hørte hun henne. Svakt gjennom døra, en to tre fire. Hun telte kilometer, klokka var fem om morgenen. Åshild åpna døra forsiktig, spurte om hun var våken. Da lå hun helt stille og svarte ikke.
Fra kjellerstua hører de latterhyl. Kamilla sitter der med noen venner.
 Det har vært likt gjennom hele sommeren. Bare i små lommer av tid har de sett henne, som i døra på vei inn om natta, med pussede øyne og slørete tale, eller under middager hun har dratt raskt fra for å rekke noe. Noen ganger er som nå, at hun er i huset, men skal være alene og de kun ser henne når hun skal til å legge seg.                
Åshilds øyne flakker opp mot klokka. Den er snart elleve. Eivind stryker henne på ryggen.
Han foreslår at de skal finne frem rulleskiene, ta seg en tur neste helg. Hun svarer at det hadde vært fint. Han stopper ikke å stryke. Åshild åpner en avis, men ordene går ikke riktig inn. Hun myser, prøver igjen, legger den bort.
«Tenk at dette er siste kvelden.» Han sukker.
«Ja, tenk det.» Øynene hennes dras mot klokka igjen.
I morgen tidlig drar Kamilla tilbake til Bergen. Studiene hennes starter om noen dager. Hun og Eivind starter på jobb mandag. Åshild strekker på seg, puster ut.                 
Kamilla var mye redd før også. Frykten vokste i takt med kroppen, endra seg med tiden. Fra monstre til sykdom og død. Årene før hun flytta ut virka hun bra, at hun hadde vokst det av seg. Nå er hun snart syv timer unna igjen, Åshild tar seg til magen, den kramper seg sammen.
 «Jeg håper vi får tid.» Hun ser på Eivind. Øynene hennes er store, urolige.
«Vi får det Åshild. Før hun legger seg får vi tid. Vi må få snakka med henne.»
Hun lener hodet på skulderen hans, svarer «Ja, vi må det. En ting er tordnet, men det kan være mer. Vi har jo begge lagt merke til det.» Hun visker når hun snakker.
«Hun er annerledes», sier han, stemmen brister.  
«Ja.»
«Ja.»
Se neste verk: Dikt, uten navn

De fleste vokser det av seg

Tuva Vik

Tuva Vik

3 måneder, 1 uke siden (228 besøk)

Utdrag fra en novelle. Den handler om foreldre som er bekymret for datteren sin, og hvordan det føles når et barn vokser opp og flytter. Hvordan tar man det som foreldre når man ikke den samme kontrollen lenger?

Kommentarer

  • Tuva Vik

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei Kaja! Takk for god konstruktiv kritikk! Er helt enig med kommentaren på de setningene, skal omskrive. Er litt for lett å bli blind på teksten noen ganger, så supert med tilbakemelding! Tenker å publisere hele her når den er ferdig, den er ikke det helt enda.

  • Kaja Gunnufsen

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei! Du skriver godt, og jeg får veldig lyst til å lese videre! Er hele novellen ferdig? Og kommer du til å legge ut resten? Språket flyter godt, og du har veldig gode skildringer og dialoger. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det enkelte steder litt merkelige formuleringer som gjør at flyten stopper litt opp, og noen små språklige ting. Dette er bare bagateller, men her er noen av tingene jeg festet meg ved;
    - "Sist uke når det tordna" - her ville jeg endret til "da det tordna"
    - "eller under middager hun har dratt raskt fra for å rekke noe. Noen ganger er som nå, at hun er i huset, men skal være alene og de kun ser henne når hun skal til å legge seg." Denne setningen klinker ikke like godt som resten av teksten. Kunne man delt opp setningen i flere setninger? Mindre komma, og kortere setninger kanskje?

    Som sagt, dette er bare småting, og jeg syns helhetlig at teksten er veldig bra!

    Hilsen Kaja

More from Tuva

Other in the tekst category