Tre venninner på en kafé

Dramatiske personer:
BIRTHE
JORUNN
ANNE KARI

.

Tegnsetting er ment å indikere replikkføring, og følger ikke grammatiske regler.
Ord i hakeparentes [ ] er sceneanvisning.
En skråstrek / markerer øyeblikket der dialog overlapper.

.

[En gammel kafé. Gul tapet, brun vegg, 50-talls-stil, kjøkkenkrok rett bak disken, der en gammel vifte står, ødelagt; dårlig ventilasjon, ikke rengjort på en stund. Gjennom stykket brunt tyter fett gradvis ut av hjørnene, og lyset i kaféen blir svakere. Alt som er igjen i slutten er levende lys, før også de slukkes.

I midten av scenen, tre stoler, plassert litt fra hverandre. Foran stolene er et rundt stuebord med veskene deres på, og et glass rødvin, en kopp kaffe og en kopp te. I stolene sitter tre gamle kvinner, BIRTHE, JORUNN og ANNE KARI, de er av dårlig helse og med gråhvit teatersminke.]

BIRTHE: Neimen så gøy at vi endelig er samlet.

JORUNN: Og ikke brent og spredd over kirkegården?

BIRTHE: Hysj! Hysj med deg. Alltid like fæl.

ANNE KARI: Alltid like makaber.

JORUNN: Alltid like ung.

ANNE KARI: (Ler) Jo. Joda. Alltid like ung.

BIRTHE: Så, mine rynkete ungjenter, mine eldste barndomsvenninner, hvordan går det? Hvordan er familien? Hvordan er helsen? Og er vi fornøyde med været?

ANNE KARI: Barnebarna besøker meg ikke ofte nok. Barna mine ringer meg ikke nok. Yngstedatteren min er verst, hun som bor nærmest, hun som ikke har barn, hun må da ta vare på sin gamle mor. Sønnen min har nok med Jarle, husker dere Jarle, han tjukke og sjenerte, han er vist sånn spillegal på den nye måten, han sitter inne på rommet sitt med videospill, låser døren, og besøker meg ikke.

JORUNN: Helsen er elendig. Jeg hoster til brystet piper hver natt.

BIRTHE: Ja nei, det går ikke så bra med meg heller. Føler at jeg mister vettet, haha! Husker dere da det skjedde hun der som faktisk mistet vettet … Akk, ja … hun der-der … hun som en dag sto i bare truse og BH-en på busstoppet, gråtende og skrikende – "verden går under!" og "hvor er du, mamma?!" – ah! Husker dere henne; galne-Kari nedi smuget?

ANNE KARI: Hvem?

JORUNN: Hvor?

BIRTHE: Hva? [Pause] Men været er iallfall bra! Brennende sol hele tiden. Mmm, brennende sol.

JORUNN: Solen, Mor. Gi meg solen.

BIRTHE: Ro deg ned, Ibsen. Vi er samlet her i dag for å minnes noen, er vi ikke det?

ANNE KARI: Hvem?

BIRTHE: Skjerp deg. Den fjerde! Hun som pleide å sitte her med oss.

JORUNN: Fantes det en fjerde?

BIRTHE: Ja, det gjorde det. Men hun er nok død. Jeg vet aldri lenger, jeg tør ikke sjekke dødsannonsene, jeg er redd for å lese mitt eget navn, jeg kommer heller hit å ser hvem som er borte. Pleide vi ikke være flere før? Pleide ikke det særlig være flere av de som satt i røykeavdelingen, dag inn og dag ut, man kunne såvidt se inn til dem?

JORUNN: Røykeavdelingen er blitt borte. Nye tider, nye lover.

ANNE KARI: Hvor er røykerne gått nå da?

JORUNN: De døde.

BIRTHE: Som fluer.

JORUNN: Jeg har aldri fortått den sammenligningen, "som fluer". Fluene lever i beste velgående, de summer omkring oss, de legger sine lik nederst i alle taklampene så de blokkerer lyset, lager små skygger av seg selv, blir flere. Bare se opp.

ANNE KARI: Nei, ikke se opp, se til venstre, mot røykeavdelingen. Røykerne er der ennå, de! Innsauset i sin egen sigarettrøyk. Som å åpne ovnen på varmluft. Man kan jo såvidt se dem.

BIRTHE: Det er ikke røyk, det er støv og fettmerker.

JORUNN: Ser du de fingeravtrykkene? Tusen gamle fingre, presset mot ruta, som om de vil ut. Eller kanskje de vil ha oss inn. Hehe, bare prøv dere.

ANNE KARI: Jeg har ennå aldri rørt en sigarett.

JORUNN: Ikke en mann, heller.

ANNE KARI: Fy! Og hvordan har jeg så blitt mor til tre?

JORUNN: Man kan bli gravid uten å røres, ha sex uten å elske, føde uten å være mor. Og du, du er en jomfru, ikke i kjødet, men her oppe [JORUNN pikker seg i skallen].

BIRTHE: Gi dere, begge to. Vil du ha et flakslodd?

ANNE KARI: Nei, jeg har med strikkeutstyret i vesken.

JORUNN: Og gebisset?

ANNE KARI: Nei det sitter godt i, takk som spør.

JORUNN: Min yngste har kjøpt seg tomt, nylig. Som dere vet liker jeg ikke den nye kjæresten hans, for overfladisk, hun er etter pengene hans og han vet det, og tillater det. Han sier han skal besøke meg, men det er løgn, selvfølgelig. Hun holder om han med jernklo. Allikevel har jeg slått meg til ro med det, men jeg skjønner hvorfor du er amper, Anne Kari: det er vanskelig å bli ensom, å bli glemt.

BIRTHE: Vinden som uler over taket.

ANNE KARI: Regnet som slår mot ruta.

JORUNN: Kveldene, som blir mørkere og mørkere.

ALLE TRE: / Nei, det er ikke lett å bli gammel.

BIRTHE: Heller ei å bli født.

ANNE KARI: Eller å føde.

JORUNN: Eller å dø.

BIRTHE: Dø … Nei nå skulle det vært godt med kaffemat!

ANNE KARI: Jeg kan ikke spise søtsaker lenger, det å gå til tannlegen er for dyrt.

BIRTHE: Jeg bare setter i en ekstra insulinsprøyte rett før jeg unner meg noe godt, så går det så bra så. Man må da unne seg noe på sine eldre dager. Helst, syntes jeg, man skal unne seg så mye som mulig. Det lindrer.

JORUNN: Jeg vet ikke med dere, men jeg kan ikke spise når de ser på.

BIRTHE: De?

JORUNN: De i røykeavdelingen. De står der nå, bak glasset, alle sammen. Ser dere dem ikke? De står rett der, med åpne munner, de er gråere enn vanlig. Og – og den fjerde. Hun står i midten. Hva het hun, igjen?

BIRTHE: Jeg ser ingen, jeg ser bare røyk. Eller vent ... Det er en stemning som – husket dere når vi badet i vannet ved kirkegården? Og den ene gangen, om kvelden? Stemningen, der.

JORUNN: Ja. Rart, det der, en strand ved kirkegården. På lokalmunnet kalte vi det likvatnet.

ANNE KARI: Ti stilt! Det er varmen som lurer dere. Det er alltid for varmt i caféen. Varmt som i komposthauger. Hetetoktene ga seg egentlig aldri etter overgangsalderen, de ble bare svakere men mer konstante.

BIRTHE: Varmt? Jeg syntes det lett blir for kaldt. Jeg kler tykt på meg i alle årstider. Huden min er ikke det den en gang var, tynn og hengende.

JORUNN: Jeg må si meg enig med Birthe. Det blir kaldere og kaldere.

ANNE KARI: Jeg syntes noe lukter råttent, alltid.

JORUNN: Sikker på at du bare ikke skal klare å ta deg en dusj?

ANNE KARI: Min datter skal snart reise bort for å studere.

BIRTHE: Er hun ikke for gammel til å omskolere seg?

ANNE KARI: Hun sier jobben som hjelpepleier dreper henne. Men jeg vet ikke, da blir jeg jo alene.

JORUNN: Hun har hjulpet deg i alle år.

ANNE KARI: Jeg har da hjulpet henne jeg òg, mer enn du aner. Hva vil du jeg skal gjøre? Så er jeg litt lei meg. Og jeg blir naturlig mutt hvis hun snakker om det rundt meg. Kaller det eventyr og det hele. Hvem skal ta seg av meg? Er det ikke tillat å fundere over det?

BIRTHE: Du kan jo få deg hjelpepleier. Hun min, Katarina, er veldig hyggelig. Jeg hjelper henne med leksene fra norskkurset.

ANNE KARI: En hjelpepleier er ikke et familiemedlem. Dessuten er jeg er nok ikke gammel nok. Dere er begge eldre enn meg.

JORUNN: Hva med venninner?

ANNE KARI: Som sagt, dere er begge eldre enn meg.

JORUNN: Nå er det du som er den makabre!

BIRTHE: Jeg ser henne tydligere nå, den Fjerde. Hun står og banker på glassruta. Viser tegn til at vi må komme nærmere.

JORUNN: Jeg ser henne, jeg òg. Hun var med oss så lenge. Men jeg husker ikke navnet, hva hun hadde på seg, eller hva hun sa. Sa hun noe i det hele tatt? Alt som sitter igjen er en stemning. Eller kanskje en lukt.

ANNE KARI: Verden ender uansett.

BIRTHE: Det gjør den alltid.

ANNE KARI: Se hvordan prisen på kaffe øker. Og hvordan alle sommerfuglene dør ut.

BIRTHE: Ikke alle. De som legger larvene sine i brennenesler, de – de! – klarer seg.

JORUNN: De som trives blant gift overlever.

ANNE KARI: Giften overlever.

BIRTHE: Her en dagen gled det et glasskår ut av hælen min. Jeg vet ikke hvor lenge det lå der. Jeg gikk til legen for smertene for lenge siden men de sa det kun var nerver. Så det vonde ble en del av meg. Hvor mye vondt går vi rundt og bærer på, egentlig?

JORUNN: Det begynner å bli mørkt. Jeg kan ikke se den fjerde lenger. Har røyken nådd oss?

BIRTHE: La oss gå.

JORUNN: Ja, la oss gå.

ANNE KARI: Sees.

BIRTHE: Vi sees.  

JORUNN: På gjensyn.

ANNE KARI: Ha det.

BIRTHE: Ha det bra.

JORUNN: Farvel.

ANNE KARI: Slukk lyset.

JORUNN: God natt.

BIRTHE: God natt.

ANNE KARI: God natt.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Tre venninner på en kafé

Vilde Vikse

Vilde Vikse

7 måneder, 1 uke siden (261 besøk)

TrafoTalent of the month august 2018

Som månedens talent var det lett å velge Tre venninner på en kafé av Vilde Vikse. For en fornøyelig lesning! Dette et lite teaterstykke som omhandler tre eldre damer; Birthe, Jorunn og Anne Kari som treffes på kafé. Teksten er på ingen måte ferdig, men den er proppfull av levd liv, humor, og en undertone av noe makabert.

Jorunn setter tonen med en gang:

BIRTHE: Neimen så gøy at vi endelig er samlet.
JORUNN: Og ikke brent og spredd over kirkegården?
BIRTHE: Hysj! Hysj med deg. Alltid like fæl.

Så følger et spørsmål om været, påfulgt av klaging på barn og barnebarn som ikke tar kontakt, hoste som ikke gir seg og minner fra gamle dager. Så introduseres «den fjerde» som skaper et brudd i teksten:

BIRTHE: (…) Vi er samlet her i dag for å minnes noen, er vi ikke det?
ANNE KARI: Hvem?
BIRTHE: Skjerp deg. Den fjerde! Hun som pleide å sitte her med oss.
JORUNN: Fantes det en fjerde?
BIRTHE: Ja, det gjorde det. Men hun er nok død. Jeg vet aldri lenger, jeg tørr ikke sjekke dødsannonsene, redd for å lese mitt eget navn, jeg kommer heller hit. Pleide vi ikke være flere før? Pleide ikke det særlig være flere av de som satt i røykeavdelingen, dag inn og dag ut, man kunne såvidt se inn til dem?

Og på den måten blir røykeavdelingen på kaféen introdusert, og snart mesterlig videreutviklet til et bilde på døden. «De i røykeavdelingen. De står der nå, bak glasset, alle sammen. Ser dere dem ikke? De står rett der, med åpne munner, de er gråere enn vanlig. Og – og den fjerde. Hun står i midten,” sier Jorunn. Men de andre ser ikke.

Røykeavdelingen blir et dødsrike, en underverden som gir assosiasjoner til mytologiens hærskare av døde i for eksempel Helheim. Med dette grepet skapes en voldsom uhygge i teksten, for det er jo dette ukjente; døden, som stadig rykker nærmere og som forsyner seg griskt av rekkene etter hvert som de tre venninnene blir eldre. «Ser du ikke fingeravtrykkene? Tusen gamle fingre, presset mot ruta, som om de vil ut. Eller kanskje de vil ha oss inn,” sier Jorunn, som kanskje er nestemann til å dø, hva vet vel jeg?

«Den fjerde» er med på å forsterke uhyggen ved at de ikke husker hvem hun var. Og her bygges en bro tilbake til humoren og det hverdagslige. For alle tre er jo småsenile. Kanskje det aldri har vært en fjerdemann? Og små løsrevne latterglimt får vi hele veien:

BIRTHE: Gi dere, begge to. Vil du ha et flakslodd?
ANNE KARI: Nei, jeg har med strikkeutstyret i vesken.
JORUNN: Og gebisset?
ANNE KARI: Nei det sitter godt i, takk som spør.

For det er dette; kontrasten mellom lettheten, humoren, hverdagen og formidlingen av noe mye større, nemlig døden og dens uvisse, som så elegant gjennomføres i denne teksten. Det gir gjenklang hos leseren og løfter «Tre venninner på en kafé» til å romme mye mer enn ordene på arket.

Lise Forfang Grimnes

Kommentarer

More from Vilde

Andre TrafoTalenter

Other in the tekst category