Spøkelser

Lysene, glammene, tennene smaker upusset fettlag og tusen unnskyldninger. Lyktestolpene på motorveien er blendende hver gang de slår mot deg, men hundeglammet er konstant, en slags tinnitus. Kjørende i 80 kilometer i timen gråter du, banner, ser ned, oppdager at ene puppen din henger ute av toppen din som en rosa svulst, du hater kroppen din, bilen vingler. 90 kilometer i timen, men det er OK, du er alene på veien, landskapet du ferdes i er mørkt, du vet at her finnes bratte stup og bryr deg ikke, du har lenge vært på kanten av stupet. Myndighetene kom i dag og tok campingvogna fra deg, sa den var for skitten til å bo i, aldri i livet ditt har du følt deg så mye som Gollum da de tok ringen hans, du hikster av latter-gråt, du består av osende kroppsåpninger, det er tre dager siden du sist skiftet undertøy, du sitter fast i gammelt gørr. Hver en sving får alle de tomme ølflaskene, alle papirene, alt søppelet til å fare fra en side av bilen til en annen, en basseng-søppeldynge av nostalgi. I et øyeblikk tror du at noen sier navnet ditt, vrir hodet rundt. Da myndighetene tok campingvogna fra deg, var du klar til å slåss mot dem, men da du så politiansiktene som ble til skuffede mammaansikter, vek du til side og lot dem gå inn, det knyttet seg i deg da du så dem gå ut igjen, finne frem hanskene og en rull svarte søppelsekker, åh gud skammen, "Vær glad slike saker som disse blir henlagt," og du hater deg selv. Åh! Åh! 100 kilometer i timen. Du tørker snørr på underarmen, grabber spritflaska fra setet ved siden av og hiver innpå, (ingen kan straffe deg uansett), (ingen kan redde deg uansett), ser opp og ut glassruta i taket, nattehimmelen over deg, god bil dette, du smiler bittert, bilen er en påminnelse om hvordan livet ditt var før, gullalderen, hus og mann og barn, og så, og så –

Svart himmel over deg, svart vei foran deg, natten er kun lyst opp av disse små glimtene, og det er all gleden du kan håpe på, er det ikke, små glimt av lys, lyktestolper og stjerner, de kommer raskere og raskere, men allikevel er det som om synet ditt mørkner. Noen – noe? – roper navnet ditt på nytt, en opphakket stemme, som fra en gammel båndopptaker, og du har ikke hørt navnet ditt på ti år, du unngår å se på førerkortet ditt når du viste det til politibetjenten, du betaler i cash, du vil ikke vite av ditt egentlige navn, men nå er det her, noen roper det, er det radioen? Du gasser på. 120 kilometer i timen. Du fikler med innstillingene til radioen, jævla møkkasystem, du justerer lyden og hører navnet ditt igjen. Flere røster sier det samtidig, underlige og halvkvalte, du bytter kanal, og stemmene blir til én, det sier ikke navnet ditt lenger, men et annet navn, det vakreste og fæleste navnet som finnes, "Mamma, mamma, hvor er du mamma, hvorfor forlot du meg, hvor er du, kommer du snart, det er endeløs motorvei på begge sider, det er så varmt i bilen, Mamma, jeg er helt alene –" og du setter i å hyle, og noe hyler inni deg, nei, utenfor, med deg, du bytter radiokanal. Det var varmt i campingvogna også, tenker du, det er som om noen hvisker deg i øret, små klynk, små knurr, barnegråt og hundeglam om en annen, nærmest ugjennomkjennelige. Herregud, herregud. Du bytter kanal. Og stemmen klarner igjen, "Velkommen til nyhetene …" du vet ikke hva som er verst, den sylskarpe klarheten eller den uforståelige-men-forståelige massen, " … Førti-åtte hunder funnet i campingvogn, mange av dem døde, i skuffer og jakkelommer og kjøleskap, vankjøtet og innavlet, full i skabb og utsultet, de få som var igjen måtte avlives …" du ynker deg, bilen vingler, du kaldsvetter – de vet de vet de vet de vet ALLE VET HVA DU HAR GJORT – 130 kilometer i timen – "Hvem er denne kvinnen? Hvem kan gjøre noe sånt? Hvem kan drepe sine kjæledyr, gjemme dem blant klær og mat og dyner?" og stemmen skurrer, plutselig er det som om en nyhetsoppleseren får en ny tone, en hånlig én, "Glem ikke at dette er kvinnen som forlot sin treåring i en glovarm bil, mitt på veien, hun påsto hun var nødt til å gjøre det for å gjøre sitt fornødne, fant ikke noe skogholt å gjemme seg i, ble gående langs det bare, tørre viddelandskapet ved motorveien lenge, og da hun kom tilbake, da hun så inn i bilen – "

Du vrir deg bakover i setet, du skriker av full hals for å overdøve nyhetsoppleseren, du kaster hodet forover igjen som besatt, bytter kanal og bytter kanal og bytter kanal til huden skreller av fingertuppen og alt du kan høre er skurring. Skurring – knurring? Men det er ikke radioen det er noe galt med. Du ser noe flakse i sidesynet, snur seg, og kjører nesten av motorveien når du ser den maltrakterte hunden. Eller, konturene av en maltraktert hund, Bianca het den, en puddel, nå så den gjennomsiktig ut, i ett med mørket, kjøttet og pelsen hang av i feite klumper, hun viste ulvetennene sine, Bianca løp ved siden av bilen. 140 kilometer i timen. Og ikke bare Bianca, men Pasop, Nussen, Balder, Divo, Rocky, Max, Gina, Odin, Lady, Ulv, og de du aldri navnga, de som døde for fort eller som dukket opp fra ingensteds, født i campingvognen uten ditt samtykke, begravd i alkohol som du var, du stappet hvalpene i lommer og i sokker, prøvde å holde dem varme, eller prøvde du å glemme dem ... Antallet økte og økte, et førtitalls kjente hundeansikt, de var på begge sider av bilen, alle vinduene ble dekket av råtten-mørk-pels, airconditionen spyr inn stanken av dem, en stank du trodde du var vant til men du gulper og kjenner råteslim renne ut sidene av munnen din, nedover knusttørre lepper, en fettete hake, ned på de dissende puppene, 150 kilometer i timen. Skikkelsene glir over bilen, alle sammen, du ser dem presse seg mot takvinduet også, hårete, svulmende mager, og allikevel så gjennomsiktige, det er vanskelig å si hva som er stjerner og hva som er hundeøyne. Og de roper på deg, kaller navnet ditt og mamma om en annen. Det strie, mørke hundehåret presser seg inn alle mulige steder, gjennom vinduer som ikke kan lukkes helt, inn i motoren, inn i airconditionen.

Hår i bilpedalene.

Hår i spritflaska.

Hår i munnen, i ørene, mellom puppene.

Det er som om noen grabber tak i hestehalen din og tvinger ansiktet ditt opp mot vindusruta: der, blant gjøende, sultne hundemunner, ser du et blekt barneansikt, det stirrer på deg, du vet hva barnet vil. Du vet hva du fortjener. Håret surrer seg rundt kroppen din, hundene er innunder huden din nå, det kveler deg, du tar klampen i bånn, du kan ikke se lenger, ingen lys her ute, ingen gatelykter eller stjerner, du vet du kjører ned et gjerde av et eller annet slag, hele bilen dunker, og så letter den, og så flyver den nedover, en lang høyde, men du kan ikke se det for alt du puster er hår, hår som strekker seg fra barnet på taket og ned i munnen din, "unnskyld," sier du selv om du ikke kan snakke, "unnskyld," leppene former det igjen og igjen, du faller, du faller, du faller, og –

Og.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Spøkelser

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder siden (209 besøk)

Liten øving / bevissthetsstrøm.

Kommentarer

  • Vilde Vikse

    1 måned, 3 uker siden

    Hei,

    Hyggelig at du likte det :) Jeg har ikke hatt så mange aktive refleksjoner rundt virkemidlene i denne teksten som i andre; jeg driver å øver meg på å skrive prosessuelt – i stedet for konseptuelt / planleggende, min vanlige stil – og holde meg i et øyeblikk for å skrive teksten ut. Når jeg leser igjennom syntes jeg at for mange elementer er introdusert; teksten kunne bl.a. fungert bedre uten barnet i bilen. Jeg blir alltid redd at det skal bli for "villet" med tilbakeblikk, innskytte minner osv., ergo radioen, men eksposisjonen i dialog / monolog skal jo heller ikke være for tydelig. Er det noen regler her? Sliter med balanseføringen, men er forhåpentligvis ikke klumsete nok til å kjøre historien av veien, som jeg-personen gjorde, heh. Jeg tar gjerne i mot kritikk og tips!

    Mvh Vilde

  • Tora Sanden Døskeland

    1 måned, 4 uker siden

    Hei Vilde! Jeg synes du har skrevet en spennende tekst, med høyt driv i språket. Historien er orginal, du nærmer deg et menneske som skiller seg ut, som har en særlig og spesiell historie som blir formidlet i teksten. Jeg liker godt hvordan tankene hennes, og intensiteten, eskalerer i takt med bilens fart.

    Det er ganske mye informasjon som må med på liten plass (som leser må jeg lære å kjenne situasjonen, hvem hun er og hennes fortid). Jeg synes du fletter inn informasjon godt, i drypp, men det kan alltid være spennende å tenke over hvordan og når viktig informasjon om henne kommer til syne. Det er mange måter å gjøre det på, som du viser i denne teksten. Gjennom replikk, indre monolog, informasjon fra fortelleren, eller i tilbakeblikk. Hadde vært gøy å høre hva du tenker rundt disse valgene!

    Jeg synes du skriver godt, og gleder meg til å lese mer!

    Tora

More from Vilde

Other in the tekst category