Rottekongen

1. juni
Rotter.

.

3. juni
Kjære hyttebok, min gamle venn.

Rotter (!) har invadert hytta vår. Ja, vi har funnet hull i hverdagen, Elisabeth og jeg. Alle vet at familiehytta ikke er splitter ny, men nylig renovert er det jo, dugnadene i vinterferien og de to ukene i april i år, alt gikk jo bra: seks sunne og sterke brødre var vi, men Mor – hvil i fred – hadde rett når hun sa hjernecellene våre ikke er likt fordelt, det merket jeg etter da jeg først begynte å bo her i mai og måtte leve med renoveringsarbeidet: småfeil overalt, parkettgulv og tapetet er skjeve og overlapper ikke riktig, det er klumper med gud-vet-hva i malingen, fjellværet siver inn gjennom sprekkene. Ingenting er nytt under solen men dette bygget var allerede svært gammelt da jeg og brødrene overtok, med fuktskader, mugg, råte, avfall og annen pest, som vi ikke ser ut til å bli kvitt uansett hvor mye vi renoverer ... År etter år med dugnader, side om side, med ukuelig bjørnesterk viljekraft, men hytta er for stor, tre etasjer, det finnes ubrukte rom og låste rom og glemte rom … Du er allerede sprekkfull av detaljer, gode hyttebok, men dette er første gangen huset har begynt å lekke inn i kroppen min; dens arkitektur, skjev som mine lemmer; dens møbler, skitne som mine klær; og ah, dets rotter ... dets rotter … Uansett, det nyeste steget i forråtnelsesprosessen er at min hud blitt grå. Jeg er blitt en velling av en mann. Brødrene mine gjorde en dårlig jobb, jeg kan tillate meg å skrive såpass, selv i deg, snille hyttebok, ingen andre bryr seg jo om hva jeg skriver, hva jeg mener, hva jeg tenker, ingen andre leser og skriver i deg enn meg mer; jeg! – minsten, småen, attpåklatten, mammadalten, lille Jensemann, yngstebroren det aldri ble noe av. Hytteboka var Mammas dagbok, og etter hennes død, ble den min.

La oss gå tilbake til meg, min kone, og rottene. Store, feite, skitne rotter. Elisabeth hater dem, hun unngår de to nederste etasjene, hun låser seg inne på loftet. Klorelydene er verst i kjelleren, akkompagnert av de gamle rørenes slimhosting, surringen til innestengte fluer, et orkester av elendighet. Grammofonen spiller jeg på dets høyeste volum. Jeg savner å se Elisabeth på kjøkkenet, stående foran grytene, det vekket nostalgi og begjær i min svake kropp. Brødrene mine rynket på nesen av min idé om å bo her ute, men de har aldri følt Tradisjonens betryggende sannhet, de har aldri sett Elisabeth danse i sine fløyelskjoler med fjellandskapet i bakgrunnen, eller smakt hennes husmannskost, da ville de sett sannheten i Tradisjonen. Men rottene, de forbannede rottene, forhindrer oss fra å ha det fint sammen, her ute i hytta på fjellet. Grammofonen spiller Tom Jones, jeg prøver forgjeves å lokke henne ned med "Green green grass of home", jeg går rundt i de gamle, nedarvede, illeluktende hytteklærne som alltid henger her; ullundertøy, ullsokker, tjukke jakker, overtrekksbukser, sko; ingenting passer, de er for store og for tunge; det er som å bære sin slekt på kroppen. Overalt henger vindspill, uroer vi lagde når vi var små; de er ment å holde onde ånder borte.

Ellers er været fint, blå himmel og sterk, sterk sol. Skam å si, men jeg ønske at varmen avtok. Solen er som et brennende øye over oss.

.

4. juni
Kjære hyttebok, min hustrus vikar.

Hytta forblir avsidesliggende og isolert, midt ute i en dal i midt-Norge. Her alt går saktere. Jeg trives i det boreale ødelandskapet, blant fjellknaus og flyttblokker, gule fjellmyrer og tørr barskog. Her har vi hele sommeren foran oss, vi skal ikke reise hjem før i september. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser utover, nabohytta virker på uforklarlig vis lenger borte enn det den gjorde som barn, en lysnede flekk, fjellmyr mellom oss, det er bare disse to hyttene i mils omkrets. Utenfor ser jeg insekter; noe som kan være mygg, fluer, klegg; legger jeg ansiktet nær vindusruten kan jeg se småjævlene slå seg selv sanseløse i forsøk på å komme inn i lyset. Det er ikke rart våre forfedre var overtroiske med dette landskapet om seg.

Jeg og Elisabeth har ikke bodd her i hytta så lenge. Ikke alle i familien likte tanken på at vi skulle bo på familiehytta hele sommeren, brødrene mine syntes det var urettferdig, tisket og hvisket om seg selv, trodde de viste bedre slik som de alltid gjorde, men de kunne ikke argumentere mot at det var nok rom, for her er det alltid nok husrom, om ikke annet. Det skulle bare vare en liten stund, en sommer, til vi hadde spart opp nok penger, vi nærmet oss jo målet, så kunne vi kjøpe oss et avsidesliggende hjem som dette, men i bedre stand, og starte vår egen familie, det som alltid hadde vært planen. Om en liten stund, ja en måned eller tre, så skulle jeg og Eva bo i drømmehjemmet. Voksen ble jeg først da jeg fikk vite en skjebne jeg nektet å finne meg i, det var første gang jeg satte foten ned, det var da jeg forsto at vi måtte rømme fra byen. Elisabeth prøvde å få profetien ut av meg – eller pleide å si, i disse dager sier hun lite – men jeg ville ikke volde henne smerten jeg selv følte, jeg holdt kjeft, som menn skal. Pus, katten til Elisabeth, døde samme kveld vi ankom hytta. Jeg har enda ikke tørt å si det til henne, ikke når det kom fram at det fantes rotter her, det var sorg nok. Var kattens død et tegn? I ettertanke, særlig når jeg drikker, (alkoholen minker hver dag), lurer jeg på om det virkelig var Pus jeg begravde. Det var mørkt, jeg begravde dyret bak huset om natta, jeg hater å dvele ved døde ting ..... jeg brukte plastikkposer på hendene, men kjente at kroppsfasongen var underlig, den hadde en geléaktig konsistens, var det en katt i det hele tatt? Da jeg kastet den siste spaden med mold over graven syntes jeg det bevegde på seg et rykk, dødsrykninger, men det så ut som det snudde seg mot meg. Synet av det siste rykket satt seg dypt inni meg ..... Det må ha vært rottene som kverket Pus og rev henne i stykker, jeg ser for meg glisende små munner som suger i seg livskraften til dyret, kravler inn i den og spise skjelettet, suger i seg beinmarg, lar intet enn pels og hud være igjen.

Været er enda varmere i dag. Vannet i jorden steg opp som en gul dissende eim, og inn i meg, der jeg satt på verandaen og speidet utover.

.

5. juni
Kjære hyttebok, min mors favorittbarn.

Mamma laget formler i deg, lærte meg å skrive "kjære" foran ditt navn som om du var en dagbok, i en periode tvang hun alle brødrene mine til å skrive ned innlegg, én etter én, selv da eldstemann Jostein hadde senebetennelse i skrivehanda lot hun ham ikke slippe, han måtte beskrive tilstanden til hytta, så om seg selv, så litt om været. Bidraget til Jostein har du i deg enda, håndskriften er nærmest uleselig i begynnelsen, men jeg har tydet meg til to setninger; "Jeg har det bra" og "Savner sola".

Mamma lagde formler i hverdagen også, hun tuktet alle brødrene mine i Jesu navn, bortsett fra meg, og ut av sjalusi tuktet de meg gjennom barndommen, med slag som ikke var slag. Det er sjeldent de brukte mitt egentlige navn. Mor likte best håndskriften min, skriften min ligner hennes, hendene kroppen og ansiktet ligner hennes, skriften min ligner hennes, hun lever i boken. Av og til liker jeg å late som du hører meg, Mamma. Du er den eneste jeg forteller sannheten til, kjære dagbok, og du er den eneste som forteller sannheten til meg. Når jeg blar i dine gulige, gamle sider minnes jeg på veien jeg har valgt. En ujevn, vanskelig vei – men veien til et bedre liv enn det vi forlot. Et annet liv. Tradisjonen.

Mamma lagde formene, men det var aldri så helvetes varmt da familien var samlet her, og det var heller ikke rotter her, det kan det umulig ha vært, ellers ville brødrene mine ha angrepet henne i galskap, ellers ville hun ha brutt reglene hun også.

.

7. juni
Kjære hyttebok, min lege.

Hytta er roligere enn det den var i mai. Mai var en fæl måned. Jeg prøvde å være positiv da familien kom, og så i ettertid, men jo mer minnene synker inn, uansett hvor hardt jeg prøver å fjerne dem fra sinnet, jo fælere forstår jeg at det for meg, jo fælere forstår jeg mine brødre var. Én etter én kom de, fra nest-minst til eldst, skulle snakke vett i meg, men brukte mer tid på de gamle attpåklatt-vitsene om meg, la ut om mine feil, bak smilet gnisset jeg tennene mine så hardt mot hverandre jeg nesten filte dem ned til røttene. Nå er det bare Elisabeth, meg og rottene igjen. Til min store overraskelse har jeg fortsatt tenner igjen etter all gnissingen. Én etter én kom de, og alle vendte jeg bort. Selv skrivelysten tar brødrene mine fra meg, og de er ikke tilstede en gang! Tilstanden med rottene forverrer seg, jeg har ingen rottefeller, ingen gift. Brødrene mine tok vel giften da de var her, redd at jeg skulle ta den, jeg som ikke har noen fremtid i deres øyne.

Været er like uutholdelig. Det var varmt i mars, april, mai også: alt føles ut som en feberdrøm, den råtne hytta er kroppen min, ødelandskapet har inntatt hodet mitt. Om natten er stjernehimmelen iallfall vakker, jeg pekte ut stjernetegn og sa navnene høyt, øynene festet seg til den lyseste og sterkeste stjernen øyeblikkelig, Hundestjernen, den lå lavt i terrenget men var nokså sterk, jeg kunne ikke ta øynene fra den, hele natten satt jeg og liksom voktet på den, og overaskende nok forsvant den ikke før etter soloppgangen. 'Hundedager,' tenkte jeg, jeg kjente rottene kravle og klore under min egen hud.

.

.

11. juni
Kjære hyttebok, min psykolog.

Unnskyld at jeg ikke har rørt ved deg de siste tre dagene, du som har vært så trofast og ventet. Jeg måtte ut å spasere i naturen, kartlegge landskapet nå som stjernehimmelen var gjort, som du vet er det av få ting som hjelper meg å drenere hjernen når den klebrige frykten for alt og ingenting siver gjennom nervetrådene mine. Primært er landskapet rundt hytta våtmark, med småsskoger av fjellbjørk i periferien, samlet i små oaser, eller kanskje ikke oaser; små øyer med råte som sitt hav, myren spiser dem sakte, fukten drar seg oppover mot trærne. Selv nå som det er varmt er myren våt og sulten. Det pleide å være slåttemyr, ikke langt fra her ligger et naturreservat, der sjeldne orkidéer og fuglesorter residerer, men ikke her, nei, i vår myrkant er alt grodd i sammen. Familieblodet sank vel ned i jorden, tenker jeg, råtnet den. Lappmarihand og breiull finnes fortsatt, på visse områder, men mest har vannet tatt denne lille verdenen tilbake, sank den ned, gjort at hver steg er en kamp, heldigvis var vadestøvlene like tette, selv om de hadde vært mine brødres, min Fars, min Morfars, osv. Jeg gikk i retningen til nabohytta, om den kan kalles ei nabohytte, den er jo langt i fra, jeg kan så vidt se den når jeg står ved vinduet og kikker, jeg lurte på om noen i nabohytta kikker tilbake?

I lang tid, mens jeg gikk mot nabohytta, virket det som om hytta ble lengre borte jo nærmere jeg kom, men den nå kunne jeg skimte detaljer, konstruksjonen var gammel, materialet av grålig tre, utsiden hadde aldri blitt malt. Den lignet vår hytte, en tømmerkonstruksjon, from og fin, kanskje hadde de blitt bygget på samme dag? Jo nærmere jeg kom hytta, jo mer fikk jeg en svak men intens følelse av at jeg var i ferd med å trosse en ur-regel laget av et eller annet universelt vesen. En tilstedeværelse, nesten, men ikke den roen man vanligvis finner i naturen. Jeg skyldte uroen på gårsdagens drikking og bestemte meg for å ta en rast på en av de små høydene, myr-øyene, der fjellbjørkene sto krummet, de lignet forpinte menneskeskikkelser. Jeg fant meg en liten høyde i myrgapet, tok frem sitteunderlag, vadestøvlene kvinte. Jeg åt kjeks, kvikklunsj, drakk lunken termoskaffe. Hos noen er det motsatt, de kan ikke sove i stillhet fordi stillhet avler tvil; de finner redning i kjøleskapssumming, regndråper på ruta, radio eller TV lavt i bakgrunnen. Da kan en ikke ha det godt med seg selv, tenker jeg. Mens jeg satt der og nøt stillheten, blåste på kaffen ut av gammel vane, så jeg noe bevege seg på mitt venstre kne. En igle ormet seg oppover, den jaktet på hud å sette gapet fast i, omringet av gummien til vadestøvlene. Når jeg strakk ut beinet, s jeg flere igler, dusinvis av dem, alle dro seg oppover. Andre benet ble utsatt for et lignende angrep. Kvalm og fascinert, studerte jeg iglenes standhaftighet.

Plutselig var det som om noen snakket til meg, det var helt grusomt, setningen brente seg inn i minnene mine. Jeg hadde blitt spurt om det mange ganger før. /"Husker du når du jagde den saueflokken ut i myra?"/ Og stemmen var ekte, skremmende ekte, den kommer fra alle steder og ingen steder på samme tid. Jeg snudde meg omkring, så etter en forklaring, før jeg fryser til, og husker, jeg husker at det var en av mine brødres ord, når de besøkte oss i mai, ja, det må ha vært der, et flaut barndomsminne jeg helst vil glemme. Også før det hadde de spurt det spørsmålet, når jeg våget å motsi dem, når jeg ble "for kjekk". Men kjære hyttebok, du bærer jo allerede på historien, indirekte, i hvordan min mor beskrev min plutselige spysyke, når jeg var tolv. I dag skal jeg forklare hele historien. Jeg var en sur tolvåring, en garpunge som ingen tok seriøst fordi jeg var minst, brødrene hatet hvordan jeg ble skjemt bort, de hadde gått i union om å gjøre livet så vanskelig for meg, når jeg ble med ut for å leke forvandlet leken seg fra indianer og cowboy til "seks ulver og ett lam", de jagde meg over stokk og stein, de voktet området rundt hytta, så der gikk jeg da, i utkanten, om det så var snø eller sol, skammen og sinnet kokte i meg. Året jeg var tolv år gamle meg tok jeg skammen og sinnet ut på noen sauer. Det er ikke unaturlig. Unger driver jo med like edle sporter slik som epleslang, kuvelting, og det å kaste stein på gamle folk. Noen er stygge mot dyr. Det gikk en saueflokk og beitet, jeg pleide å sitte og se på dem, ønsket egentlig å klappe dem, men de lot meg ikke komme for nær.

Plutselig fór noe i meg, synsfeltet svartnet, sommergalskapen – hundegalskapen! – tok over, og jeg begynte å løpe, sprang gaulende mot saueflokken, ropte alle de styggeste ordene jeg kunne, og flokken tok til å springe, de trampet av gårde på trommerstikkerben, og jeg etter dem, jeg hadde erfaring med å springe i dette landskapet, kom jeg på flat bakke vinglet jeg nesten, men i ulendt terreng var jeg herre. Jeg jagde sauene ut i ei myr, og da var leken slutt, der satt de bom fast. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var for svak til å dra dem opp, jeg turte ikke oppsøke bonden eller si noe til mor, det var som å erkjenne skyld. Så jeg lot dem bare være igjen, brekende, noen av dem lå stille og urørlige. Jeg gikk hjemover, kroppen skalv, jeg syntes fortsatt jeg kunne høre brekingen. Til middag den dagen hadde vi fårikål, og da jeg kjente stanken reiste jeg meg rolig, sa jeg følte meg litt dårlig, gikk rolig til utedassen, på gulvet gikk på kne som om jeg skulle be, og spydde ned i det svarte hullet, trodde at det var der brekingen derifra. Jeg var syk i flere dager etterpå, kroppen svartnet som sinnet hadde gjort, men litt etter litt kom jeg meg, brekningsfornemmelsene ga seg sammen med brekingen. Jeg gikk ut og lekte med brødrene mine, de var litt snillere nå, på sin egen måte, ga meg skjeve hundesmil, kløp meg i nakken, bykset meg vennlig i skulderen, jeg følte jeg endelig fikk innpass i den hemmelighetsfulle verdenen til eldre gutter. Etter en slik uke, lekende rundt huset, spurte brødrene mine om jeg ville bli med ut på en liten utflukt, de spurte meg ved frokostbordet, jeg ante uro, men sa ja uansett, foreldrene mine passet på, jeg viste at behandlingen deres hadde noe med min mor å gjøre, min mor i vinduet, hun stod og stirret mens vi lekte. Utflukten begynte rett etterpå, brødrene mine begynte å springe, jeg var ikke byttet lenger, det føltes godt, jeg lo og hylte og var ulv, vi hylte til hverandre. Vi løp, helt brødrene mine stanset opp, de gikk nærmest i formasjon, stilte seg i ring og pekte, snudde seg mot meg med nysgjerrig, hevngjerrig blikk. Jeg ble kald, men jeg var jo en av gjengen, jeg gikk mot dere de pekte, og fikk øye på sauene. Eller, det som var igjen av sauene, de var halvveis råtnende, ull og kjøtt oste ut. Sauehodene var verst, de svulmet med igler, det stakk igler ut av øynene, ørene, neseborene, munnen. Saueflokkene, preservert i råtevann, ble både en buffet og et orgierom. "Vi hørte dere løpe, hele bakken ristet, det må være minst tretti stykker der ned," sa de, "vi hørte, vi så, vi vet," sa de, og så smilte de alle sammen, hundesmil ble til ulveglis, eller var det jeg som gliste, nervøs, nervøs? De var så glad, som om de hadde fått bevis, endelig, og selv om de aldri sa det videre holdt de vissheten mot brystet sitt, gitt meg hemmelighetsfulle smil, herregud som jeg hater smilene deres. Bare av og til spurte de spørsmålet, om jeg husket saueflokken i myra.

Etter å ha blitt dratt inn i minnet som i et dragsug, flommet omverdenen tilbake, det føltes ut som å ha funnet ut at jeg hadde sittet på graven til min mor, saueskjelettene kunne være hvor som helst omkring meg, jeg ble gal av det. Dette var et tegn, kjære hyttebok. Raskt reiste jeg meg, ristet av de iglene som ikke falt ned av seg selv, pakket sammen, gikk med samme tvungne ro som når jeg spydde på utedassen. Jeg skulle ønske jeg hadde en annen hund enn Hundestjernen. Jeg har til og med begynt å savne Pus, en særegen perser, hatet alle bortsett fra matmor, hvorfor hatet hun meg, hvorfor hater brødrene mine meg, i alle år har de holdt det over meg, slue blikk hver gang får blir servert, jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem jeg hater dem
jeg hater dem jeg hater dem
jeg hater dem jeg hater dem
jeg hater dem jeg hater dem
jeg hater dem jeg hater dem

Været er varmt, veldig varmt.

.

15. juni
Kjære hyttebok, min prest.

Det vakreste rommet i hytta er moren min sitt. Det er dét jeg har gitt til min Elisabeth, innerst på loftet, med gulvteppe og blomstret tapet. Drar du i tapetet oppdager du mange tapet under; her har de simpelthen limt nytt og nytt, dekker det falmende med ny farge. Jeg sto en stund og skrapte i det, slik jeg hadde gjort i lang tid, før jeg våget å snu meg mot min elskede. Det blonde, våte håret lå omkring henne som en glorie. Ansiktet skinte av svette. Det var det vakreste rommet i huset, men også det varmeste. Men å bytte kunne hun ikke, for ellers ville rottene komme og ta henne. "Bli her hos meg," hvisket hun. Men jeg må drepe rottene. Først da kan jeg gå opp til henne, være hos henne, holde hennes hold. Jeg klager litt over sol, og blr overassked da hun avbryter meg, "Kjære," sier hun, rynker så vidt på pannen, "det har regnet hele uken." Hun er desorientert og hallusinatorisk grunnet varmen.

Men det er jeg òg. Helsa min er blitt betraktelig verre, jeg befinner meg ofte i en tåkeheim, jeg følger mine ritualer for å skille mellom drøm og virkelighet. Jeg har en vammel smak i munnen, i magen. Søtlig kvalm, etter all drikkingen, kirsebærbrandy, ferskensnaps, Tia Maria, søt Vermut, Tia Maria. Jeg ble servert disse i gravølet etter begravelsen til min mor. Jeg husker å ha tenkt at det var rart, hvordan jeg og brødrene mine higet for sødme, hvordan den innkjøpte ølen og vinen ikke ble rørt.

Været var svalere i dag, jeg innrømmer det, men kroppen føltes brent innvendig etter all sola.

.

22. juni
Kjære hyttebok, min årelater.

Et barndomsminne: et vann i skogen, svart og skittent. Man kunne se bunnen men man kunne ikke stå uten å synke ned i planterester, gyllenbrune i solskinn og grå i mørket. Skogsvannet ligger et stykke fra hytten, i motsatt retning av nabohytta, det var ikke ment at jeg skulle gå til nabohytta. Nei. Det er skogsvannet som lokker meg til seg i dag. Jeg føler at verden har sprukket og renner gjennom fingrene mine. Allikevel går jeg gjennom turens ritualer; jeg lager kaffe på termos, smører nistepakken, kler meg godt i familiens gamle klær, henter fram sekken der jeg slengte den ned i kjelleren. Kjelleren skremte meg som barn, og den vekker fortsatt vemmelse i meg, på grunn av rottene der nede, jeg kan se for meg rottebarna under de dårlig-snekrete gulv- og veggplatene, rosa testikkel-lignende klumper, de ligger og piper hånlig sammen med sine foreldre og fortjener intet annet en at en fot skal mølje dem ned. Jeg tar sekken, spytter en klyse, og går opp trappa og ut av hytta.

Morgentåken dannet seg lange bånd av våt, fettglinsende tyll over det myrlandskapet. Jeg gikk der, full i svette og lugubre følelser. Områdene med fjellbjørk var tjukke her, usedvanlig tjukke. Trær har alltid vært rare for meg, jeg er ikke vant til dem, hjemtraktene er flate jorder, og mesteparten av hytta befinner seg i et like flatt landskap, her oppe må man gå et stykke for å finne slike små fjellbjørkeskoger, som minner meg om forkrøplede heksesamlinger. Verre blir det da jeg gikk nærmere noen av fjellbjørkene, for å søke ly fra solen, da jeg så en rekke utvekster på trestammer, rirkuler het det vel, brukt til kopper og knivksaft før i tiden, men nå vokser de vilt, disse knudrete halvkuleforma utvekstene, fjellbjørkene så sjuke ut, forpestet. Kanskje hadde noe spist opp innsiden deres, begynt i røttene, det var alltid slik den verste sjukdommen var.

Og dét var det andre tegnet, om iglebestanden rundt nabohytta var det første.

Jeg skal holde meg til saken. Ferden gikk videre. Jeg kunne ikke gi opp enda. Stegene mine ble er anelse mer varsomme, jeg innrømmer det, kjære hyttebok, men jeg er modig allikevel, fordi jeg fortsatte. Jeg var nær skogsvannet, jeg vet jeg var det, men jeg så noe bevege seg mellom trestammene. En massiv, grå dyrekropp og kullsvarte øyne. Bakken ristet med vekten av den. Selv om den var langt framover, var bjørkestammene for små til å dekke den helt, og jeg forsto at dyret var en elg, men den peste noe innmari, og jeg forsto at det var en bylleelg, huden dens var knyttet i store, oransjegule eller gråe, vortelignende utvekster. Måten den gikk på, og hvordan den pustet, viste at den var ned døden. Måten de døde puster på, gisper, som om vår jords luft ikke duger lenger ... Min kjære Elisabeth ... Nei, nei, nei. Det var brølingen, tror jeg, som gjorde at jeg snudde på flekken. Jeg ble livredd, men beina gikk av seg selv, jeg turte ikke se bak meg. Jeg kan fortsatt høre det, hvordan elgen brøler. Døden brøler i elgen. Selv gjennom orkester et her i hytta, hører jeg den brøle.

Jeg kom helskinnet frem. Men etter å ha sett iglene, trærne og bylleelgen, vet jeg at rottene – pesten – kommer utenfra. Jeg vet ikke sikkert om det i det hele tatt er rotter. I kveld, når min elskede sover, skal jeg strø salt om huset. Gardinene er alltid dradd for: se meg må hun ikke. I nattemørket vil ingen se meg. Skulle jeg møte en forbipasserende kan jeg si jeg dreper snegler. Men sola lyser så blidt, og jeg skal sitte her å vente, til den slukkes.

.

26. juni
Kjære dagbok, min graver.

Saltet tok ikke knekken på dem. Jeg orker ikke gå ut lenger, jeg har murt igjen vinduene, spikret igjen ytterdøra, men selv ikke det hjelper.

Nå sitter jeg i stuen, jeg skjelver, jeg håper man kan tyde skriften. I desperasjon gikk jeg opp til soverommet hennes. Ansiktet hennes er hult, hun kvepper til når jeg kommer inn på soverommet, fikler alltid med håret sitt. Av og til napper hun for hardt, og lange, gylne hårstrå dras ut og tvinnes mellom beinete fingre. Så, rette etterpå, i økende desperasjon, gikk jeg ned i kjelleren. Jeg skal forsøke å beskrive det jeg så. På kjellergulvet lå det en monstrøs og veldig menneskelig konstruksjon: hundrevis av rotter bundet sammen av sine haler. Et gammelt symbol, rottekongen, en konstruksjon laget for å bringe en pest til en husstand. Rottekongen så ut til å strekke seg over hele kjellerrommet. Den døde-dyr-lukten blander seg med det søte. Var det fantasien min, eller var rottene i livet? Vridde seg, prøvde å rive seg løs, freste?

Været var fint i dag også.

.

30. juni
Kjære dagbok, min eneste venn.

Jeg fant dem i sengen min i dag. Kravlende under dyna. Dette kan jeg aldri fortelle til Eva Elisabeth. Aldri aldri aldri.

I kveld, i sengen, snudde hun sitt vakre, uthulte, dødssjuke ansikt mot meg og spurte, "Jeg blir verre og verre for hver dag. Hva var det egentlig legen sa? Hvor lenge har jeg igjen før sjukdommen tar meg? Hvilken måned er vi i nå?"

Solnedgangen er en vakker pudderrosa.

.

1. juni.
Rotter.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Rottekongen

Vilde Vikse

Vilde Vikse

2 måneder, 3 uker siden (106 besøk)

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category