De glade tjueårene...

Det virker som om alle andre lever livet. De henger med venner hver dag og går på byen hver helg. De har god økonomi, de ser bra ut, spiser sunt, trener og dokumenterer dette til sine hundrevis av følgere. Det virker som om alle andre har funnet ut av livet. De får gode karakterer, vet hva de vil bli og har mål de jobber hardt for. De har kjæreste, leilighet og forlovelsesring på fingeren. De nyter singellivet og er selvstendige og selvsikre.

Hva gjør jeg? Hva bør jeg heller gjøre? Hva er det jeg ikke gjør? Hva bør jeg gjøre?

Jeg bør konsentrere meg om studiene, få gode karakterer og en bachelorgrad som gjør meg attraktiv for fremtidige arbeidsgivere. Jeg bør ha en jobb ved siden av studiene, få arbeidserfaring og en mer utfyllende CV for fremtidige jobbsøknader. Jeg bør få meg kjæreste så jeg har noen å tilbringe fremtiden med. Jeg bør spare penger slik at jeg en dag kan bruke dem til noe bra og fornuftig. Jeg bør komme meg inn på boligmarkedet, kanskje investere i noen aksjer. Jeg bør sikre min fremtid.

Fremtiden, ja. Gud, så fantastisk den må være. Jeg tenker tross alt så mye på den at jeg glemmer å leve her og nå. Skal ikke tjueårene, og ikke minst studieårene, liksom være de beste årene i mitt liv? De årene jeg alltid skal se tilbake på og savne? De årene jeg liksom skal ha mest overskudd, flest venner, minst bekymringer og best tid? De årene jeg enda bare har meg selv og mitt eget liv å tenke på? Når begynner dette livet egentlig? Når har jeg studert lenge nok til at jeg nærmest blir headhuntet av de største bedriftene? Når har jeg jobbet i nok kles- og matbutikker til å kunne søke på drømmejobben? Når har jeg spart opp nok penger og blitt voksen nok til å kunne bruke dem godt? Når er jeg sikker?

Fremtiden, ja. Alt handler om fremtiden. Jeg har fryktelig dårlig tid. Jeg har ikke levert den siste obligatoriske oppgaven. Jeg har ikke sendt inn en eneste jobbsøknad. Jeg har ikke en gang bestilt flybillett hjem til jul. Hjem til familien min, som allerede har store forventninger til min fremtid. Da jeg endelig er ferdig med å studere så langt hjemmefra. Da jeg har mer studiekompetanse, arbeidserfaring og muligheter enn noen andre i hele hjembygda. Da jeg skal flytte tilbake, bli der for alltid og ende opp som en liten lokalkjendis de kan være stolte av. Alltid være på farten og alltid ha nye, spennende ting å fortelle om når jeg gladelig kommer på kaffe hver eneste søndag. Det har jeg også endelig begynt å drikke. Endelig blitt voksen. Endelig sikret meg et godt, meningsfylt liv. Når begynner dette livet egentlig?


Fremtiden, ja. Jeg føler at jeg, for lenge siden, har mistet fullstendig troen på alt dette. Troen på at dette livet i det hele tatt vil begynne. Troen på at tiden, og ikke minst jeg, skal strekke til. Troen på at jeg skal bli sikker. Jeg tenker så mye på konsekvenser at jeg ikke får gjort noen ting. Jeg har så mye jeg gjerne vil gjøre at jeg ikke gjør annet enn å ville det. Jeg tør ikke spørre om hjelp av frykt for å virke hjelpesløs. Jeg legger meg heller i sengen enn å stå opp for meg selv og det jeg tror på. Jeg våger ikke kjempe av frykt for å tape. Føler at jeg, for lenge siden, har brukt opp sjansene mine. Føler at jeg, for lenge siden, har sviktet familien min som har så stor tro på meg.

Jeg vet ikke hva jeg vil bli, hvor jeg vil bli det eller hvordan jeg skal bli det. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor mye jeg vil det eller hvor mye jeg vil jobbe for det. Jeg vet ikke hva jeg kan klare, hvor lang tid jeg bruker eller hvordan jeg skal klare det. Men en dag skal jeg også leve livet. Dette livet jeg tenker på hver dag. Dette livet jeg studerer til. Dette livet jeg skaffer arbeidserfaring til. Dette livet jeg sparer opp penger til. Når begynner dette livet egentlig? Hva om det aldri begynner? Hva om fremtiden går like mye i å tenke på fortiden?

Hva jeg gjorde. Hva jeg heller burde gjort. Hva jeg ikke fikk gjort. Hva jeg burde gjort.

Jeg burde konsentrert meg mer om helsen min, latt den komme før alt annet og jobbet mer med å elske meg selv. Jeg burde levd der og da, gjort mer sprell og hatt mindre bekymringer. Jeg burde brukt mer penger på gøy og moro og investert i gode, minnerike opplevelser. Jeg burde brukt mindre tid på å tenke og mer tid på å gjøre. Jeg burde satt av flere dager og brukt dem godt. Jeg burde følt meg mer sikker.

Det viste seg at alle andre tenkte slik som meg. De satt hjemme hver dag og tenkte på alt de burde tenkt på. De bekymret seg over livet og var usikre på fremtiden. Det viste seg at alle andre følte det slik som meg. De brukte all tiden sin på å tenke fremover istedenfor å leve i nuet. De fantes ikke selvsikre og mistet ofte troen på seg selv. De skjønte ikke hva som var galt med dem, de som liksom skulle ha de beste årene av sitt liv allerede.

De glade tjueårene...
Se neste verk: Vega

De glade tjueårene...

Marte Fjørtoft

Marte Fjørtoft

9 måneder, 1 uke siden (451 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category